Ein kommentardans til samtidsdans

På tribuna heng det ein hovudtelefon over kvar stol. Dei dinglar frå taket i den svarte leidningen, stilt inn på ei høgde som gjer at dei uunngåeleg

Alt nå

Koreograf: Eivind Seljeseth

Dansarar: Ingrid Haakstad, Orfee Schuijt, Mathias Stoltenberg

Lyddesigner: Erik Hedin

Lysdesigner: Martin Myrvold

Rekvisitt: Camilla Charlotte Solstad

Tekst: Eivind Seljeseth

Dansens Hus, 22. november

dultar borti panna til oss som har satt oss ned. Eg tek hintet og tek dei på, og eg kjenner meg mindre rar, meir normal. Sjølv om eg og resten av publikum nok eigentleg heller ser meir komiske ut i det blendande scenelyset som fangar oss der me liksom heng fast i taket. Hovudtelefonane er ikkje av den støyreduserande typen, så musaken på øyra blendar mjukt inn i rommet. Eg blir nøydd til å rette meg litt opp i ryggen, då tråden trekk meg forsiktig opp. Det minner meg om måten ein danselærar kan demonstrere rett haldning med lang ryggsøyle frå halebein til hovudkrone: førestill deg at det er ein tråd som heng fast midt på toppen av hovudet og trekk deg opp.

Ei behageleg (sekundær)erfaring

Det er noko teknodystopisk i dette biletet av at verkelegheita liksom blir feeda rett ned i hovudkrona av ein leidning. Men framsyninga kjem til å ha ein lett og ledig tone. Dansarane Ingrid Haakstad, Orfee Schuijt og Mathias Stoltenberg er i «off duty» modus og viser oss at hovudtelefonane sit riktig veg. I same sjargong – snilt, roleg og omsorgsfullt – byrjar ei stemme å snakke til oss: «Synk godt ned i setet, kjenn på varmen du lagar i setet, og på varmen som setet gjev deg tilbake litt av». Stemma kjem til å følge oss gjennom heile framsyninga i dette yogainspirerte språket, men fungerer aller mest som ein kommentator for det som skjer framom oss. Så er me klargjorde og lyset vert sløkt parallelt med at me blir bedt om å lukke auga – og etterkvart opne dei, synkront med at lyset skrus til dempa belysning.

«Førestill deg..», høyrer me, og blir bedt om å sjå for oss eit rom – eit rom som viser seg nettopp å vere det same rommet som me faktisk ser. Det får meg til å sjå akkurat den veggen som er beskrive, men også til å tenke på fargen som koksgrå («… en koksgrå vegg»). Som den jo er, men eg hadde kanskje tenkt berre grå, eller svart, eller ikkje tenkt på omgrepet farge i det heile om eg hadde vore utan denne kommentatoren på øyra. «Bra!» seier coachen på øyret. Det kjennes jammen godt å bli rettleia inn i det heile, og eg kjenner meg flink når eg har klart å sjå for meg det eg ser, eller det eg blir fortalt å sjå. Dette grepet opnar opp for ei rekke spørsmål. Det hjelper meg faktisk å sjå, og også å hugse tilbake på det som har blitt understreka. Men eg har definitivt gått glipp av noko anna som ogsåer der. Og ikkje minst seier det noko om kor avhengige me er blitt av ei form for kanalisering for å orientere oss, sanse og oppleve.

Simulere, modulere

For det er vanskeleg for tida å vere til stades utan å ramme inn augneblinken, utan å snappeden med ein passande emotikon, filter, funksjon eller etikett? Det er nesten ikkje morosamt lengre fordi det er så sant. Og framsyninga karikerer dette såpass godt at det er mogleg å få auge på at det er noko som er spesifikt for vår tid når det gjeld erfaring, og som har med ny teknologi å gjere. Om me før sleit med å stille inn antenna, slit me no med at streaminga heng seg opp (eller me er tvungne til å laste ned nyaste oppdatering, etc…). Og det er ikkje det at den eine kroppslege frustrasjonen over desse situasjonane er fundamentalt annleis (eller nokon ville seie: meir verkeleg) enn den andre. Men nye medium som mangfaldiggjer vår visuelle tilgang på verda er definitivt massivt eskalerande tilleggselement i liva våre. Og me lærer oss naturleg nok til andre mønster for sansing i situasjonen kor me klarer å fikse den antenna kontra den der det store internett eller biletflaumen er for langt utanfor kroppsleg rekkevidde til å agere på eller for suggererande til å gje slepp på. «En forestillingssimulator», står det skrive om i introduksjonen av framsyninga. Den vert modulert, vil eg seie, til å vere meir lik verda utanfor den svarte boksen, gjennom å legge på kjente trekk frå kvardagens kjas og mas som bokstavleggjering og bejaing av enkeltutsnitt. Og meir ulik scenekunst-tradisjonen som eit ganske konvensjonelt rom med konvensjonelle normer. Og på den måten vert våre erfaringsmønster simulert, subtilt heldt fram til skode.

Problemet scenerommet

Men teater- eller scenerommets seige karakter har nettopp vore gjenstand for mykje sjølvrefleksjon og kritikk, og Alt nå skriv seg inn i denne historien. Dette har i stor grad handla om oppdaginga av (problemet med) publikum si rolle som passiv i møte med den agerande skodespelaren eller dansaren, dramatikaren eller koreografen. Dette skjer først med Bertolt Brechts «episke teater» og Antonin Artauds «grusomhetens teater», og har sidan vore gjenstand for undersøking på fleirfaldige vis*. Teaterrommet har vore gjennom uendeleg mange innfallsvinklingar til «den fjerde veggen» og rolla til publikum, inkludert spørsmålet om tydinga av passivitet i slike situasjonar. I vår samtid er det nærmast norma for scenekunst å kommentere variantar av dette fenomenet, gjerne motivert av den digitale invasjonen i vår erfaringsverd. Alt nå trer inn i denne tradisjonen. Men med ein fiffig vri: Framsyninga klarer å få meg til å kjenne meg nærmast frigjerande lite framandgjort, all den tid scenekunsten kan evne å nettopp skape ei slik kjensle, særleg for den uinnvigde. Men difor kjenner eg meg også skremmande lite framandgjort, fordi eg innser at eg kjenner meg tryggast kopla på hovudtelefonar og haldt i handa av ein coach. «Alt nå» får meg paradoksalt nok derfor til å sette pris på dansens særeigne medium: kroppen, som nettopp ikkje er representasjon, som ikkje er eit teikn på noko anna.

Frå kontaktimpro til posering

Tilbake til byrjinga: Frå eine hjørnet, kor me saman har oppdaga ei dør, kjem først ei av dansarane ut. Ho vandrar forsiktig over golvet, ansiktet og rørslene viser eit ørlite påtvinga nyfikent og ope sinn. Plutseleg er ho i gong med ein serie velkjente rørsler som downward facing dog og jogging i sirklar på eit treningssenter (sjølv om desse banane ho konstruerer faktisk dannar heilt fantastiske mønstre, legg stemma på øyret til som ein vitskapleg «fun fact»), og så er ho også skiløpar. Eller er ho som ein hund som lystrar kommentatorstemma? Når dei så blir tre på scena saman dansar dei ein kontaktimprovisasjons-dans, tidvis keitete, men uansett saman, kroppsleg, fysisk.

I del to opnar døra i det andre hjørnet seg, og bak derfrå kjem det lys og der spelast det musikk, høyrer me. No kan rørslematerialet beskrivast meir som ein slags poseringsdans. Det er dansarane sjølv som har kommentatorstemmene, har etter kvart blitt klart for meg. Dei kommenterer kvarandre, introduserer kvarandre, eller snakkar til publikum, forklarer oss kva me ser blir dansa: «dette er …». Schuijt og Haakstad tek av seg skoa på eit tidspunkt og avslører blå sokkar. Lyden av vassing i vatn er på øyrene våre medan dei imiterer vassing (dei har den same lyden på øyra som oss). Me er så van til å tolke symbol, til å tenke på ting som noko: me treng ikkje erfare det å dyppe føtene våre i vatn, me erfarer gjennom å høyre det me forbind med «å røre føter i vatn» og å sjå karikerte blå føter. Er dette den same kjensla som å faktisk dyppe føtene? Er me ironiske no? Eg kjenner meg ironisk og naturleg.

Gamification av dansen

Eg opplev Alt nå som litt rotete mot slutten, men kaotisk er jo også slik alt er no. Og då er det godt for publikum å få høyre frå kommentatoren at no er me 47 minutt ut i framsyninga, ta det med ro, me nærmar oss slutten. Alt nå handlar om å samanfatte den perseptuelle karakteren av samtida på ein time og med to enkle, vage og store ord med vid tyding. Alt. Nå. Alt handlar om alt, og alt handlar om no. Det er mykje, men det går bra når me har litt avstand til det og rettleiing på vegen. Så sat me der saman, kopla til kvar vår leidning, og har kanskje hatt ei meir synkron oppleving enn elles. Latteren sat laust, fordi det var morosamt, men det var også lett å «sleppe seg laus» på grunn av dei trygge omgjevnadane og det å vere innkapsla av eit par mjuke høyretelefonar: eg kunne eigentleg ikkje vite om dei andre høyrde det same som meg heller, og ingen kan vite sikkert kva eg høyrer. Eg kan le når eg vil.

Alt nå er ei fin og klok framsyning som handlar om forholdet mellom publikum, den stakkato kommenteringa og dansinga framom oss. Kommentatoren, som liksom tenker for deg, tek alt og alle på alvor, så det nærmast blir maskinelt, og slik bikkar over til det ironiske. Framsyninga set fingeren på korleis me erfarer, og ikkje-moraliserande opnar den opp for å sjå oss sjølv frå utsida. (Publisert 25.11.2019).

Fotnote:

*Sjå til dømes Bojana Cvejic, Choreographing Problems. Expressive Concepts in European Contemporary Dance and Performance, (2015), 100-101. «These two avant-garde models still operate as implicit political demands on theatre today, as Jacques Rancière argues in ‘The Emancipated Spectator’ (Rancière 2009: 1-24). According to Rancière, they shift the axis of the theatrical apparatus to spectatorship and the birth of community it should yield. Widely recognized as marking the period from the 1970s until now, the paradigm of post-dramatic theater, according to Hans-Thies Lehmann, reinvests in the dialogic structure as ‘a new emphasis between stage and audience’ (Lehmann 2006: 58).»