Fest, fyll og fragmentering – voksesmerter i ungdommen

Tenåringer kledd i alle regnbuens farger. Musikkdundring i bakgrunnen, og sterke strobelys i alle hjørner. I Indigo Englehår, følger vi ungdommer gjennom

Indigo englehår

Tekst: Fredrik Høyer
Komponist: Peter Michelsen
Regi: Nils Petter Mørland
Scenografi/kostyme:Katja Ebbel Frederiksen
Lysdesign: Gard Gitlestad
Koreografi: Sandra Gerecke
Brageteatret, urpremiere 7.november 2019

Norgesturne frem til 3. desember

en hel natt, på bygårdens siste fest – vi følger deres samtaler, konflikter, uenigheter og sårheter. I takt med Oslos iherdige gentrifisering, må gamle arbeiderklasseblokker rives ned og nye tidsriktige designleiligheter bygges opp, i takt med den økende etterspørselen fra middelklassen om å bo nær bykjernen, med det overveldende kultur-, kafé- og utdanningstilbudet som finnes her.

Hver av karakterene har egne konflikter og veiskiller. Det er en forestilling som fylt med ungdomskvaler. Om det er latent spenning mellom venninner som blusser opp til full konflikt, kjærlighetstriangler mellom ekskjæreste og bestevenninne, identiteter som går i oppløsning, må ungdommene navigere et minefelt av relasjonsvansker. Det går kort tid fra den ene utfordringen til den andre. Det hele limes sammen av en forteller, spilt av Veslemøy Mørkrid. Hun fungerer som stykkets voice over, som utdyper karakterenes innerste tanker, følelser og drømmer. I tillegg spiller hun de ulike birollene som dukker opp i forestillingen, for eksempel to svenske berter som forsøker å overtale den ene av hovedkarakterene, Ben Hawkins, til å bli med dem på en trekant. Mørkid balanserer overbevisende mellom alle rollene, samtidig som hun klatrer opp på en metallrampe med en trapp, som står midt på scenen. Den brukes også av de andre skuespillerne til å representere den nedslitte boligblokka, som har haugevis med festlys som lyses opp i spreke neonfarger i takt med musikken, både under og rundt seg.

Kjønnsleksjon fra 60-tallet

“Gutter og jenter kan ikke være venner UTEN at noen av dem blir forelska eller i hvert fall er litt keene … til slutt”, sier den hipsterkledde idéhistoriestudenten, Jessica, spilt av Ingrid Dissen, i en diskusjon om bestevennsforholdet mellom Ben Hawkins og Avatar Korra, spilt av henholdsvis Fabian Christensen og Ina Svenningdal (sistnevnte er nok mest kjent for sin rolle i SKAM). Når en tilfeldig samtalepartner stusser over utsagnet og spør hvorfor, svarer hun med å si “Fordi det finnes bare to typer mennesker… 50% av alle mennesker i verden skal enten bare pule deg, eller ligge med deg for at du skal bli kjæreste med dem”. Det hele oppleves utrolig gammeldags. Har vi ikke kommet lenger i vår forståelse av kjønn og seksualitet enn dette? Samfunnet og særlig ungdom har i mye større grad internalisert utvidelser av kjønnsidentitet og seksualitet enn tidligere generasjoner. Vi lever i en tid hvor likekjønnet ekteskap er legalisert, tv-programmer som Født i feil kropp ruller over skjermene og bevisstheten om seksualitetens mangfold er økende. Som en deltager på et internasjonalt seminar om kjønn nylig sa: “Queerness has become mainstream.”

Heteroseksualitet som standard

Det rår en alvorlig forutinntatthet omkring Ben og Avatars vennskap. Fordi de er gutt og jente, må de forelske seg i hverandre. Antagelsen om at gutter og jenter er motsatte kjønn, og at begge grupper er heteroseksuelle, uten å stille noen spørsmål, er svært heteronormativ. Når heteroseksualitet regnes som gullstandarden, og andre seksuelle orienteringer ansees som avvikende, snakker vi om heteronormativitet. I tillegg til det at det er er Avatar som er forelsket i Ben, og ikke motsatt, forsterker ideen om at det er kun jenter som er interessert i romantiske forhold, mens gutter bare er interessert i sex, særlig når Ben løper rundt i jakt på disse svenske jentene og spør oss i publikum om vi har sett dem.

Selvsagt kan en ungdomsforestilling behandle seksualitet og dets brede spekter, inklusiv heterofile forhold. Kunst er en ypperlig arena til å gjøre det, især scenekunsten som er mer interaktiv og mer tilgjengelig for alle å engasjere seg i. Men derimot burde ikke generaliseringer om kjønn og seksualitet passere uutfordret, for da sitter ikke forestillingen bare fast i sin samtid, den henger etter. Landskapet og forståelsen for kjønn og seksualitetsmangfold har endret seg, og da burde man navigere med oppdatertekart.

All-in-One?

Da forestillingen er musikkteater, er det ikke sjelden skuespillerene tyr til mikrofonene og synger til musikk, som er utviklet av Christopher Simpson, David Michelsen og gitarisen fra Donkeysboys, Peter Michelsen. Lydbildet er elektronisk, og sammen med den spesifikke rytmen og med elementer som minner om trinidadiske steelpandrums, er den typisk for tropical house. Det er en kontroversiell betegnelse på elektronisk musikk inspirert av ulike former, deriblant jamaicansk dancehall og trinidadisk calypso. Denne sammensmeltningen gir det hele en sydlig feel, om enn litt ensidig og repetitivt. Sammen med tekst av forfatter, dramatiker og slampoet, Fredrik Høyer;

Vierenchanamasalaavlavaogmana

etLANavmagi–


VierSahara,


ensandstormavfarge-maskara!

Ogvetduerfri!

For meg oppleves det eksotifiserende å bare lempe sammen en del uttrykk og referanser fra det såkalte globale sør. Utenom dette, er både sangtekstene og sceneteksten preget av referanser som ungdommer kan relatere seg til, som for eksempel wannabes, Avengers og YouTube. Tre av låtene er til og med å finne på Spotify, om man søker opp forestillingens navn, noe som bringer stykket ut av teaterscenen.

Hipsterhykleriet

Miljømoralisme og besserwisser-het, er ord som kan beskrive rollen til Jessica, idéhistoriestudenten. Som samfunns- og klimabevisst, gjør hun narr av de ignorante holdningene til Ben. Når hun blir konfrontert med sin depresjon av de andre festdeltagerne, går det sterkt innpå henne. Hun søker trøst hos sin bestevenninne, Elizabeth, spilt av Mimmi Tamba. Siden Jessica er såret over de andres kommentarer, klarer hun ikke å ta innover seg at Elizabeth er svært skuffet over å ha ikke fått plass på drømmestudiet sitt, sykepleie. Mens Elizabeth er sårbar og åpner opp om sine frustrasjoner, forblir Jessica like navlebeskuende og setter Elizabeths følelser totalt på sidelinjen. Elizabeth får nok og konfronterer Jessica med at hun ikke bryr seg om hennes vansker, og at hun aldri holder ord om å ta med øl på fester, som gjør at hun skylder henne minst et par tusenlapper

I et desperat forsøk på å gjøre opp for seg, drar Jessica til en kiosk for å ta ut penger. Da hun får beskjed om at hun må kjøpe noe for å ta ut penger, spør hun om en vegansk kebab. Da den ikke står på menyen og bankkortet hennes blir avvist, ender hun opp med å få en gratis ostepølse da hun verken har penger til å tilbakebetale eller lysten til å holde seg til sitt miljøvennlige kosthold. Her får vi et etterlengtet humoristisk pusterom, på Jessicas bekostning. Denne identitetskrisen avslører politisk korrekthet, som handler mer om å bli sett på som progressiv enn å faktisk være det. Det tvinger også meg å reflektere over egen aktivisme og om den tjener saken eller bare mater mitt eget ego. Her synes jeg dramatiker Fredrik Høyer er inne på noe, og det hadde vært givende å se flere av rollene være like mangefasetterte.

Begynnelsen på slutten

I en av de siste scenene, står Elizabeth øverst på metallrampa. Med fjern lyd av trafikk i bakgrunnen, får vi inntrykk av at hun står på takterrassen til boligblokka. Det ser ut som om hun kan komme til å skade seg ved et uhell, der hun står og lener seg over kanten på denne fireetasjers bygningen. Da kommer Avatar opp for å ta seg en røyk og begynner å fortelle om at en gang ”…reddet jeg noen fra å ta livet sitt.” Hun beretter om en historie om et selvmordsforsøk på en hyttetur på barneskolen. Elizabeth blir så oppslukt av historien at hun roer seg ned og kommer seg tilbake til leiligheten – er dette Avatars andre forsøk på å avverge selvmord? Muligens. Før vi rekker å tenke videre kulminerer festen i dundrende musikk og sterkt hvitt lys, som blinker slik at bevegelsene til alle fem utøvere fremstår som usammenhengende. Plutselig skimtes det et behagelig morgenlys. De fire hovedkarakterene slår følge hjem. I det de forlater bygningen, høres høye, skjærende konstruksjonslyder. Det kan ikke være noe annet blokka som rives ned.

På strålingsspekteret, er indigo en av fargene med kortest bølgelengde og høyest energi, det betyr med andre ord: intenst. Forestillingen fanger opp noen av de sterke opplevelsene som kjennetegner ungdomstiden – karriere- og studievalg, forelskelser, identitetsbygging og seksualitet. I Indigo Englehår, veier voksesmerter i ungdommen tyngre enn de største betongblokker. (Publisert 13.11.2019)