Idealismens synergi

La det være sagt: Å skrive om Klassekampens jubileumsforestilling er litt på siden av et scenekunstfaglig tidsskrifts mandat. For det første, er forestillinga en feiring – en jubileumsforestilling som bør få lov til å være nettopp det. Den spilte kun én gang, og hadde avisens egne ansatte i rollene. Men med Espen Klouman Høiner på regi, Signe Becker på scenografi, koreografi av Magnus Myhr, Pål Hellesnes som komponist og Henriette Faye-Schøll i hovedrollen, hadde forestillingen allikevel et temmelig solid kunstnerisk team. Et manus forfattet av Line Madsen Simenstad og Mímir Kristjánsson vekker også nysgjerrighet. Og Rockefeller var fylt til randen.

Det er en spennende idé å feire et jubileum ved å lage en egenprodusert musikal over avisas historie – femti år med medgang og motgang for en liten avis som alltid har kjempet i idealismens motbakke. Men, og her kommer andre aber i denne omtalen: Teksten er forfattet av to abonnenter med dårlig skjult affinitet for venstre-politikk og bankende hjerte for tungvinte, idealistiske prosjekter. For å gjøre dette helt gjennomsiktig har vi derfor for anledningen valgt å kalle oss Kamerat 1 og Kamerat 2.

«Jepp, dette er en forestilling det er umulig å anmelde» – tenker Kamerat 1 når han står i småregnet i køen utenfor Rockefeller denne torsdagskvelden. Køen er lang, tett av folk, forestillingen har vært mer eller mindre utsolgt i over en uke. Kamerat 2 glimrer med sitt fravær enn så lenge, mens Kamerat 1 etterhvert kommer seg inn i mylderet på Rockefeller og begynner stolleken for å finne en sitteplass. Det viser det seg at alle stolene er reservert: «Til de som trenger å sitte». Kamerat 1 vurderer lenge om han er en av dem. Han setter pris på den sosialistiske ånden bak dette grepet, men av blyghet – eller av solidaritet med et forholdsvis voksent publikum – bestemmer han seg for at det nok er andre som trenger stolene. Framfor alt vil han vil unngå å opptre som en kapitalist-jævel, som bare grafser til seg. Endelig dukker Kamerat 2 opp. «Så gøy dette blir!» utbryter hun. Hun tar seg mer til rette, et par stoler kapres, de to setter seg og kikker opp på scenen mens de venter på at forestillingen skal begynne.

Scenografien er bygget av endimensjonale kulisser i papp og papir, en morsom og naivistisk tegnet estetikk som ser ut til å være inspirert både av avisformatet og amatørteaterets upretensiøse form. «Jeg liker umiddelbart scenografien,» utbryter Kamerat 2. Den minner henne om streken til sin favoritt-illustratør, svenske Joanna Rubin Dranger. Rysjer av stoff setter jubileumsstemningen, og det ser ut til å bli et imponerende showlys etter lyskasterne å dømme. «Litt russerevyaktig» tenker Kamerat 1 for seg selv. Følelsen av russerevy forsterker opplevelsen av at dette er en forestilling for de allerede troende. «Er dette litt incestuøst?» grubler Kamerat 1. «Psst, kanskje, men det behøver ikke være negativt akkurat i kveld,» svarer Kamerat 2. «Og apropos incestuøst, så er jo vi kanskje de mest incestuøse av alle her» funderer hun, og henviser til at de begge unektelig tilhører venstresida.

Forestillingen begynner. En kvinne kommer syngende ut av pappdøra og oppdager dagens Klassekampen på dørmatta. «Jeg elsker det allerede!» utbryter Kamerat 2, mens Kamerat 1 først og fremst fester seg ved bruken av sorte grunnkostymer. Hele ensemblet er kledd i svarte klær av typen «ta på dere det dere har av sorte tettsittende klær i klesskapet.» Alltid gøy med voksne menn som hopper rundt i stillongs. Men ironien til side; det er et fint grep, amatørismen blir liksom sjarmerende og tydeligere med de sorte stillongsene. Alle rekvisittene er skåret ut i tykk, hvit papp og tegnet på. Avisene, mobiltelefoner det snakkes i, sentralbord-telefonen, en stor, gul dokumentkonvolutt som skal vise seg å ha en nøkkelbetydning. Det skaper en tegneserieaktig, upretensiøst estetikk. Litt som dorullnissene pappbarna i forestillingen skal lage i barnehagen.

Barnehage – det er forresten stedet neste scene utspiller seg. Journalisten og hovedrollen, Hanne Gravli (spilt av skuespiller Henriette Faye-Schøll) skal levere sønnen sin. Scenen innbyr til latter gjennom forviklingskomikk og satire, som ved at barnehage-onkelen må gjennomgå en liste over hvilke julesanger sønnen skal få lov å synge. Julen må nemlig ikke tilsmusses av kapitalistiske idéer. «Gøy at de harselerer litt med seg selv,» tenker Kamerat 1. «Det må vi kunne på venstresida.»

Til musikal å være har Line Madsen Simenstad og Mímir Kristjánsson klart å skape et ganske intrikat og underholdende plott. Historien kretser rundt journalisten Hanne Gravli, som slites mellom idealistiske idealer på den ene siden, og kapitalismens kortsiktige fristelser på den andre. Orker hun egentlig mer? Skal hun bare si opp, og heller begynne i PR byrået First Price? Hun er en slags antihelt. Alenemor, oppslukt av jobben og fanget i tidsklemma. Men stykket byr også på romanse. Som en freudiansk glipp lirer hun av seg at hun er ensom, når hun mener singel, til sønnens hyggelige barnehage-onkel. Han, på sin side, betror syngende publikum hvor forelsket han er. Han har imidlertid gitt opp håpet om gjengjeldelse - før han snubler over århundrets tips: Barnehagen skal privatiseres. Den er blitt kjøpt opp av det svenske inkassobyrået ‘Omega-gruppen’. Et gull-tips som dessverre forveksles for å være nips av Sentralbord-damen. Dermed blir tipset satt i en nips-kasse til Klassekampens julemarked, og plassert i kjelleren. Gisp! Ånei! I tillegg skaper kampen mot dødlinja en gjennomgående dramaturgisk stringens.

«Jeg kjenner meg så veldig igjen i det at ingen liksom vil lese dybdesaker lenger, for ikke å snakke om den evinnelige kampen mot dødlinja,» sukker Kamerat 2 og tar seg en slurk øl. I forestillingen vil nemlig ingen lese de sakene journalisten Hanne egentlig er opptatt av. Hun må skrive om «Omstilling- og nærrobustreformen» og barnehageminister Larsen, som aldri vil gi noen kommentar likevel. Snart utvikler Hanne en skummel skrivesperre. «Det er som sakset rett ut av mitt eget liv,» sier Kamerat 2 mistrøstig.

Hvis man kunne målt velvilligheten til et publikum med et slags seismografisk måleapparat, ville dette publikummet fått apparatet til å overstyre, tenker Kamerat 1. Det er som om en bølge av varme skyller tilbake mot scenekanten hver gang det sies noe morsomt. For det er sosialt – publikum småsnakker, peker og ler underveis. Det sosiale er tydelig noe som etterstrebes, formatet er som en krysning mellom teaterforestilling og venners-venner-fest. Og alle har fått utdelt sanghefter, et grep som riktignok ikke fungerer så godt. «Synge? Vi?!» Der går grensa for et norsk publikum – det er ikke landsmøte heller.

Mer heldig er nok regi- og koreografiarbeidet. Og det er noe befriende over å se Klassekampens medarbeidere more seg med å portrettere ulike roller og situasjoner. For det meste har de fått en slags ‘kor’-funksjon som støtter fint opp rundt hovedhandlinga, for eksempel når journalist Hanne nesten drukner i kampen mot dødlinja – illustrert ved at hun slukes i et bølgende stoff-hav, flott koreografert av Magnus Myhr. En sterk hovedrolleinnehaver Henriette Faye-Schøll holder solid på fremdriften i scenene. Og hun synger vakkert.

«Shit, nå blir jeg rørt», utbryter Kamerat 2. Hun får umiddelbart problemer med en overproduksjon i tårekanalene når Hanne synger duett med sin gamle radikaler-pappa i en slags medley-battle av arbeidersanger. Forøvrig det eneste stedet Kamerat 1 også trofast nynnet med. «Gi meg de rene og ranke…»

Etter forestillingen tar Kamerat 1 og 2 seg en øl på Klubb 7 (akk, nostalgien!) for å debriefe:

Kamerat 1: Jeg føler meg litt som hovedkarakteren, jeg. Fanget i dilemmaer. Er det overhodet riktig at vi skriver om dette? Er det en feiring, eller er det scenekunst?

Kamerat 2: Godt spørsmål. Det som traff meg, for det gjorde det virkelig, er at selv om det er en uhøytidelig jubileumsmusikal så handler jo forestillinga om å holde ut i kampen for noe man tror på. Det har vi felles både i kunst og klassekamp.

Kamerat 1: Det er jo et show som kanskje først og fremst skaper samhold og identitet for avisens ansatte og deres venner. Men forestillingen klarer jo nettopp det, å være både folkelig, underholdende og generøs.

Kamerat 2: Hver dag minner nyhetsbildet meg på at vår tid er en krevende tid å være idealist i. Skal man gi opp, eller fortsette å kjempe? Av en eller annen grunn får denne musikalen det til å virke litt lettere. Denne musikalen er idealismens synergi. Ja, du skal kjempe, for du er ikke alene! Kanskje henger det sammen med at i kveld har alle bare heiet på hverandre? Sammen i kampen mot forjævlifiseringa!

Kamerat 1: Tormod Carlsen

Kamerat 2: Mariken Lauvstad.

(Publisert 30.11.2019)