Natur og kultur

Jeg var fem år da jeg var på kino for første gang og så Mio min Mio. Det er fremdeles en av de mest skjellsettende kunstopplevelsene i mitt liv og jeg

husker så veldig godt hvordan jeg hoppet opp på fanget til moren min hver gang navnet ridder Cato ble nevnt. 

Jeg tror min egen femåring (snart seks) kanskje hadde sin sånn første avgjørende opplevelse på urpremieren av Jostedalsrypa på Sogn og Fjordane teater torsdag 7. november.

Dramatiker Maria Tryti Vennerød dikter altså fritt etter sagnet om Jostedalsrypa som flyktet fra Svartedauden. Det er en fortelling om ei ung jente som overlever en hard vinter på mot og vilje aleine. Faren hennes sender henne til fjells med Tippolde for å komme seg over til tante, onkel og søskenbarnet. Da alle i familien blir rammet av pesten blir rypa alene. 

Tull og alvor 

Når skuespillerne plutselig får svarte fingre, som også etterhvert faller av, er forestillingen på sitt mest intense og full av nerve. Mye takket være den dramatiske og alltid tilstedeværende musikken til komponist Julian Skar. Det er i denne delen at mitt barn spretter opp på fanget mitt, livredd — samtidig som hun ikke klarer å la være å se. Sånn jeg hadde det med Astrid Lindgrens fortelling om Mio. Og som hos Lindgren er det i Jostedalsrypa en akkurat passe mengde med død og fordervelse, før ungen igjen finner en slags hvilepuls og tørker tårene. Dessuten minner flere av stemningene og situasjonene i forestillingen også nettopp om Lindgren, der barnet, døden og motet står helt sentralt. 

På plakaten til forestillingen er det et bilde av skuespiller Reidun Melvær Berge i rollen som Jostedalsrypa. På bildet er det også tegnet masse dyr i lyse og fine farger med en løs strek. Det virker som en mild og lett forestilling ved første øyekast. Nesten litt tullete. Det står heller ikke noe veiledende om aldersgruppe i forestillingsteksten, og det fremstår litt usikkert hvilken aldersgruppe denne forestillingen sikter seg inn på. På premieren er salen full av voksne. 

Innledningsvis er forestillingen veldig mørk, før den lysner noe så veldig og blir langt mer barnslig.

For når Jostedalsrypa er alene i naturen forvandler forestillingen karakter. Kanskje litt for brått. Man glemmer litt den mørke undertonen innledningsvis, for i skogen blir hun kjent med en snakkende morsom lemengjeng og en utadvendt hare. Dyrene er dukker, og store deler av forestillingen handler om at Jostedalsrypa lærer å leve i naturen og blir mer som et dyr selv med fjær.

Det er en veldig velfungerende miks av dukker og mennesker. Tormod Lindgrens hvite scenografi er en estetisk perle, samtidig som den er virkningsfull og gir skuespillerne mange nivåer å spille på. Torkil Sandsunds regi er også spretten, både når det gjelder menneskene og dukkene og det er alltid masse bevegelse i scenebildet. Og selv om Svartedauden altså kom til Bjørgvin i 1349, er det noe befriende tidløst og universelt over både kostyme og språk (men jeg kvepper litt når ordet «kult» brukes avslutningsvis i det ellers poetiske språket). 

Henger for dårlig sammen

Midtveis oppleves historien tidvis litt tynn og tilfeldig der Jostedalsrypa blir bestevenn med disse snakkende dyrene og havner i en filosofisk diskusjon à la Hakkebakkeskogen om det er greit at dyr spiser hverandre. De ytre farene og hindringene bekjempes litt for lett på hennes vei mot å bli et dyr. Det er forresten virkelig ikke uten grunn at de selv sammenligner fortellingen med Jungelboken, for å si det sånn. Her er det masse fellestrekk.

Kombinasjonen av det overnaturlige og realistiske fungerer derimot veldig godt og forestillingen tar opp mange vanskelige temaer. I likhet med mesterverket Brødrene Løvehjerte står døden sentralt, siden jenta mister omtrent hele familien og noen også svever et sted mellom det levende og dødsriket.

Som de synger i en av de mange nyskrevne sangene til forestillingen, «Kviskra gjennom veggen»:

«eg trur det finst

bortanfor lyset

bakanfor natta

eit hemmeleg land

magisk land»

Karakteren Hjorten, i et fantastisk og glitrende kostyme (design: Dordi Strøm), fungerer som en slags dødsengel og det refereres ofte til den andre siden. Hjorten dukker opp når Jostedalsrypa tenner på familien sin for å hindre å spre smitte i en av forestillingens heftigste scener. Jeg elsker alt mørket som finnes her, som igjen får motstand i de lette og morsomme dukkene. 

Det går litt fort for seg noen steder og ikke alle karakterer får nok fotfeste før de forsvinner igjen, det kunne vært enda sterkere når Jostedalsrypa mister familien sin, slik at vi også faktisk hadde rukket å oppleve mer av kjærligheten dem imellom. Når hun blir funnet alene i skogen etter vinteren samles også liksom alle trådene litt for fort — før det er ferdig.

 Reidun Melvær Berge er god i rollen som Jostedalsrypa og får frem den indre kampen og hva et menneske er og hva det er i stand til. I det hele tatt er hele ensemblet stødig, og dessuten synger de alle godt. 

Utfordrer

For selv med kropper som smuldrer, mennesker som settes fyr på og dødsangst i setet, iallfall for de minste, så er også dette en veldig koselig musikal. De bryter ut i sang, både til glede og desperasjon. Og det er ikke lettvinte vendinger og umiddelbare hits som serveres, men sanger som sakte, men sikkert vokser på en fremført av et fempersons orkester. Det er dynket i strykere, som bidrar til å gjøre det ekle virkelig ekkelt, og det sentimentale enda søtere.

For til tross for noen mangler er det gledelig at unge kan oppleve noe så sjeldent som en nyskrevet musikal som tar sikte på å utfordre og åpne for vanskelige diskusjoner. Jostedalsrypav eksler mellom ulike stiler og følelser, kanskje litt for hyppig og brått. Men på sitt beste klarer den å være tung og lett på samme tid, alvorlig, men også befriende tullete. (Publisert 09.11.2019)