Shine Utopians, shine on!

Shine Utopians er tittelen både på en forestilling og et åpent program av skeive evenementer som fylte Dansens Hus fra 7. – 10. november, kuratert

Shine Utopians

Kompani/koreografer: Harald Beharie og Louis Schou-Hansen

Kostymer og scenografi:

Karoline Bakken Lund – Mimosa Studio

Musikk: Torbjørn Kolbeinsen

Med: Irene Vesterhus Theisen, Amie K. Mbye, Louis Schou-Hansen
Harald Beharie, Hans-Petter Rode
Anne Panda Gjems Rudi, Heidi Steen Jensen, Christin Bassøe Jørstad, Elise Nohr Nystad, Magnus Sparsaas, Guro Ørbech Olsen og Davvet Bruun Solbakk

Produsent: Margrethe Nandrup Rylander

Kunstnerisk veileder: Mia Habib Morgenpraksis/Kunst terapi: Marie Askeland Gundersen

Samarbeidspartnere:

Tine Semb/Karmaklubb*
Danseinformasjonen
FRI – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold

og ledet av dansekunstnerne Harald Beharie og Louis Schou-Hansen.Visjonen bak er ambisiøs og den ønskede åpenheten krevende å realisere. Husreglene derimot er enkelt men klart formulert: «No racism, no homophobia, no transphobia, no sexism». Ved kombinasjonen av samtaler, forelesninger, performancer, konserter, to-dagers internasjonalt seminar om skeivhet, kjønn og identiteter og Karmaklubb-party ble Dansens Hus omgjort til en oase av mangfold for et hvert homo ludens – med andre ord for et hvert lekende og livsbejaende menneske.

Åpenheten som ventet innenfor var allerede signalisert i det jeg passerte den trange passasjen til Vulkan og inngangen på Dansens Hus: Blendingsgardinene i den store salen var oppe og alle forbipasserende kunne se inn i den store salen hvor de siste forberedelsene til premieren på forestillingen Shine Utopians pågikk.

Kunsten å gjøre de «usynlige» synlige

Rett innenfor døren til foajeen på Dansens Hus sees en stor discokule. Hele barområdet viser seg å ha blitt omgjort til en Club Lounge; flere intime soner for fortrolige samtaler, «smudging», eller for «simply chilling out» er skapt med hengende tekstiler og grupper av store planter rundt mindre sittegrupper. Opptakten er god. I det vi slippes innenfor i den store salen som bades i arbeidslyset fra taket, ønskes hver av oss vennlig velkommen av en av utøverne i forestillingen Shine Utopians. De er alle kledt opp i noe de færreste ville ha følt seg så vel i, for eksempel en lyseblå nylon-strømpebukse, en topp som glipper under brystene, en kjole som lett glir opp, en sort ull-tanga, en BH på tvers. Kostymene bidrar til å skape et univers i grønn-turkise pastellfarger, og en upretensiøs og ubesværet stemning hvor alt synes litt skeivt og tilfeldig. Innslippet tar sin tid, alle skal inn uten sko og ytterklær. På sokkelesten med øl eller vinglass i hendene fyller publikum gradvis opp den store salen som for anledningen er kledt i hvitt, uten publikumsamfi eller stoler.

I midten, en lav, grønnskimret brygge, en slik som gjør at en kan gå tørrskodd over lumske sumpfylte myrer, eller sitte dinglende med føttene og titte ned i et ukjent dyp en knapt aner hva kan romme. Brygga fylles raskt opp av folk. Likeledes den mindre versjonen som finnes i det ene hjørnet. Etter hvert tas også de mange turkise isoporblokkene som er spredt rundt i rommet i bruk. De minner om gigantiske isbiter. Mot den ene kortsiden, et klesstativ med kostymer som en påminnelse om teaterets magi og gleden ved det å kle seg ut og leke med hvem en kan være i lag med andre. På motsatte side av salen, en annen lav forhøyning. På avstand ser den ut som et lite knotrete rev eller en holme som stikker opp av et stort hvitt hav. På nært hold viser det knotrete seg å være lag på lag av myk filt i bleke, jordfargede sjatteringer. På forhøyningen, en 3-4 meter høy portal i smekkert stål som står der som en åpen himmelport for en hver som måtte ønske å være med på leken. Jeg er med.

De 13 utøverne har det til felles at de ikke kan forveksles med hverandre. Her møtes umake kropper: unge og godt voksne, høye og lave, spinkle og ferme, veltrente og sofaslitne, med god variasjon i melanin og hele spektret av hårsveiser - fra menn med langt hår til kvinner med skinhead. Det er mye eksponering av hud og kropp, men det oppleves allikevel som et frirom fra kjønnsstereotype og glansede kroppsidealer. Her blir «de usynlige kroppene» synlige og det på hovedscenen til Dansens Hus.

Livsnært og direkte

Forestillingen begynner tilforlatelig ubemerket ved at utøverne setter i gang mindre prosjekter rundt om i rommet. De glir inn og ut av mitt synsfelt. Nær meg er det tre som er opptatt med å undersøke hvilke umulige balansepunkt de sammen kan skape med sine kropper: I korte øyeblikk oppleves det som de henger mellom det mulige og umulige; til tider overrumplet og forundret, men hele tiden drevet av en frydefull glede over det som plutselig kan oppstå mellom dem.

En orgelsynth-akkord setter etter hvert tonen og alle utøverne samles som et bevegelseskor i en «lang-lang-rekke» som ingen må gå ut av; snarere må alle være med for at gruppen skal kunne forflytte seg framover gjennom en serie av løft og balanser, til tider halsbrekkende i sin utfordring av tyngdekraften, men aldri gjort med tanke på å framstå som virtuost. De blir et levende monument, en horisontal Monolitt, som beveger seg sideveis fremover, mens det synges på en tone; ofte famlende og langt fra det uangripelige perfekte, men av den grunn også dypt menneskelig. Noen sjeldne ganger opplever jeg som publikummer å få være med på noe som er større enn seg sjøl - et tidsskifte. Premiekvelden med Shine Utopians var et slikt. Helgen som markerte 30 årsdagen for at Berlinmuren ble åpnet i november 1989 var en perfekt ramme for Shine Utopians.

Levd og erfart

Tre Utopians, side om side, på alle fire, som igjen og igjen slipper bekkenet ned til en lydløs groove, mens de forflytter seg stampende og taktfast sideveis; i et prosjekt som de gjentar på flere steder i rommet, ga kropp til det som ikke lar seg stoppe når det først er satt i bevegelse. Lekent og frydefullt, på største alvor. På filt-forhøyningen er to utøvere i ferd med å bli til ett hodeløst vesen på fire ben i sitt møte med den andre. På bryggen i midten tas vi med på en tilsynelatende uendelig reise i myk og langsom «head-banging». En annen gruppe strekker armene mot taket og universet, som yndige nymfer, gyngende, før et taktskifte finner sted med en synth-disco-opptakt og de tar rommet med en gest lånt fra «Staying Alive» som motor. Alt dette mylderet av små aktiviteter ga tid for tankene til å flyte langsommere og kroppen til å finne fornemmelsen av en annen beat, mens Utopians glir mellom oss publikummere og finner sin vei videre med en varm, ubesværet letthet og vennlighet. De tar oss inn med sin tilstedeværelse: De ser meg og får meg aldri til å tvile på at de vil meg vel. Det skaper en trygghet, midt i det vidåpne landskapet de har invitert oss inn i, hvor små hendelser avløser hverandre som bølger mot stranden; hvor tilsynelatende ingen ting, men samtidig alt skjer. Hvor diversitet ikke blir demonstrert eller framvist, men er levd og erfart med oss i rommet. Det er også dette som gjør at forestillingen oppleves som så vesentlig. I dette ingenting som rommer alt, og mens synth-disco-beaten klinger ut i rommet, vet jeg med sikkerhet at det er ingen andre steder jeg heller vil være enn her i kveld. Porten er høy og døren er vid. Jeg er hjemme.

Til Dansenett Norge og Riksteateret har jeg kun en melding: send Shine Utopiansut i kongeriket som en motgift mot ekskludering og som en feiring av mangfold: de gjør usynlige kropper synlige og framtida lysere. Shine Utopians, shine on!

(Anmeldelsen er basert på forestillingen alene da anmelder ikke hadde anledning til å delta i det åpne programmet av Shine Utopians. Publisert 16.11.2019)