Spektakulært og sentimentalt

Shakespeare var tidlig ute med å vise komplekse mennesker i forandring, sier Cecilie Mosli i sceneintervjuet før premieren på Forelska i

Forelska i Shakespeare

Av: Lee Hall etter Marc Norman og Tom Stoppard, oversatt av Øyvind Berg og med musikk av Paddy Cunneen

Regi: Cecilie Mosli

Scenograf: Dagny Drage Kleiva

Kostymedesigner: Anette Werenskiold

Lysdesigner: Martin Myrvold

Musikalskansvarlig: Per Christian Revolt

Koreograf: Kristian Støvind

Dramaturg: Njål Helge Mjøs

Nationalthetraet, Hovedscenen, 15.november 2019

Shakespeare. Dette stemmer jo, men på Nationaltheatret er det ikke videre kompliserte sjelsliv og skjebner vi blir servert. Moslis adapsjon av den Oscar-vinnende romantiske komedien Shakespeare in Love (1998) oppleves, som mange kritikere allerede har skrevet, som en festforestilling, en feiring av teatret og et gilde for øyet, med skuespillere som tydelig koser seg i universet regissør, scenograf, kostymedesigner og musikalsk ansvarlig har skapt.

Det er mulig jeg var litt fordomsfull da Nationaltheatrets forhånds-promotering av storsatsingen Forelska i Shakespeare nesten utelukkende fokuserte på de fantastiske kostymene. Disse er virkelig overdådige: preget av staselige stive krager, enorme hofteputer, stive korsetter, flagrende kapper – alt holdt i klare farger og gull, og med mange kilo påsydde paljetter, perler og glitrende strass. Som motehistoriker Ragnhild Brochmann skriver i teaterprogrammet kobler man gjerne kostymedrama opp mot noe lettvint og ofte melodramatisk. Men jeg hadde ingen grunn til bekymring: Det overdådige visuelle overdøver ikke spillet og fortellingen. Og selv om intrigene ikke er alt for kompliserte og dyptpløyende, er overflaten spektakulær nok til å veie opp.

Diktning og virkelighet

Etter en åpning med renessanseaktig korsang av skuespillerensembelet, inkludert nydelig kontratenor-sang av Daniel Sæther, ser vi en ung Will Shakespeare (Jan Gunnar Røise) alene på scenen. Han sliter med en skrivesperre som får ham til å rive seg i håret og knekke fjærpennen. Inn kommer den mer vellykkede Christopher Marlowe (Assad Siddique) som hjelper Shakespeare med å forløse en av hans mest berømte sonetter - «Shall I compare thee to a summer’s day».

Fortellingen baserer seg altså på virkelige personer og kjente intriger. I tillegg til de to berømte forfatterne, møter vi blant andre Dronning Elizabeth 1 (en livstrøtt Tone Mostraum) og dramatikeren John Webster (gjort fornøyelig sadistisk av Espen Mauno). Men siden historikere vet lite om Shakespeares liv, er det meste fri diktning. En diktning som er mye preget av Shakespeares egen diktning. Mange av temaene, replikkvekslingene og vitsene i manus er henta fra forskjellige Shakespeare-stykker. Og de fleste er fra Romeo og Julie, både samtalene mellom de «virkelige» karakterene og i stykket-i-stykket som utvikler seg foran øynene våre.

Kvinner og menn

Will skal egentlig ikke holde på med å forfatte sonetter, siden han må skrive ferdig komedien Romeo og Ethel, sjørøverens dattersom han har forhåndssolgt til ikke mindre enn to utålmodige teatersjefer. Men han står som sagt bom fast. Likevel settes prøvene på stykket i gang, og midt i en rekke av miserable auditioner kommer den unge Thomas Kent, som er helt perfekt for Romeo-rollen. Thomas viser seg å være den unge teaterelskeren Viola de Lesseps (Ine Marie Wilmann), forkledd som mann for å kunne utfolde seg på scenen.

Felles for Will og Viola er at de venter på at noe vidunderlig skal skje, at livet skal få retning og mening. Og så klart finner de det de søker når de møter hverandres blikk. De «finner hverandre og finner dermed seg selv», slik Shakespeare-kjenner Inger Merete Hobbelstad skriver i programteksten, og Røise og Wilmann framstiller de elskende med glødende kraft. Fortellingen føyer seg inn i rekken av mange romantiske fortellinger: Om man ikke elsker og er elsket går alt i stå. Her forløser kjærlighetsforholdet begges kreativitet, og snart omskriver Will og Viola i fellesskap komedien om Romeo og sjørøverens datter til den verdensberømte tragedien Romeo og Julie.

Den sentrale ideen i Forelska i Shakespeare er at den ulykkelige fortellingen i Romeo og Julieer inspirert av Will og Violas skjebne. Will er allerede gift, og Viola er lovet bort til den uspiselige Lord Wessex. Kjærligheten deres er dermed umulig, og kan bare få sitt utløp på scenen.

På slutten av 1500-tallet var det forbudt for kvinner å stå på teaterscenen, dermed ble kvinnerollene gjerne spilt av unge gutter. Det er nesten en Shakespeare-konvensjon med kvinner som kler seg ut som menn. Dette førte til mange fiksjonslag for Shakespeares stykker i hans levetid: de unge (mannlige) skuespillerne måtte late som de var kvinner-som-spilte menn. I Forelska i Shakespeareer ett av disse lagene tatt vekk. Her er det «bare» en kvinne som spiller en mann (og noen menn som spiller kvinner) – men det skaper mulighet for Viola til å få uttrykke ting de snevre kjønnsrollene i «virkeligheten» ellers ikke tillot.

Inspirert

Og innvevd i fortellingen er altså de praktfulle kostymene og scenebildet. Mosli avslørte i sceneintervjuet før premieren sin begeistring for Baz Luhrmans Romeo & Julie (1996), og det kunstneriske teamet har nok hentet like mye inspirasjon fra denne og Luhrmanns andre filmer (som Moulin Rouge! (2001) og The Great Gatsby (2013)), som fra Maddens Shakespeare in Love. Det gjelder ikke minst det visuelle – overdådig, nesten barokk scenografi og kostymer preget av gull og glitter – med et hint av noe moderne, her vist blant annet i den klare fargepaletten. Luhrman, igjen, er kjent for å la seg inspirere av Bollywood-film, som er (kanskje fordomsfullt) berømt for det spektakulære og sentimentale. Begge deler sentrale adjektiver for Moslis forestilling på Nationaltheatret.

Jeg synes også å merke inspirasjonen fra Luhrman i skuespillinstruksjonen. Forholdet mellom Viola/Julie og ammen (Heidi Goldmann) har samme kjærlige og ertende timing som mellom Miriam Margolyes amme og Claire Danes’ Julie i Luhrmans Romeo & Julie-film. Ine Wilmanns Viola minner i det store og hele en god del om Claire Danes’ naive, drømmende og tenårings-keitete Julie.

A Man’s World?

Apropos tenårings-keitete: Om jeg skal være litt surmaga, så lukter det litt kvinner i for store herreskjorter av Viola-tolkningen. Hvorfor skal Ine Willmann være så ualminnelig søt, sjarmerende og konstant bustete på håret når hun skal framstille en kvinne som forsøker å slå seg fram i A Man’s World? Viola er handlekraftig, men hun opptrer litt for ofte i den florlette og store hvite nattkjolen til at hun oppleves særlig farlig. Denne framstillinga er jo som begjærsobjekt-klisjeen Gunhild Øyehaug udødeliggjorde i sin roman Vente. Blinke: kvinnen som liten, forvirret og uskyldig – en som må passes på.

Og hvorfor er Viola tilsynelatende fornøyd med bare å være en muse for det mannlige kunstnergeniet? Det er så gjesp! Selv om det jo var og er forferdelig krevende å slå seg ut av snevre kjønnsroller, er det littforstemmende at detnærmest glorifiseres slik kjærlighetshistorien blir framstilt på scenen. Hadde det ikke vært rom for litt mer synlig kamp¸ også om man forholdt seg til manus? Gjennom Wilmanns mange filmroller har vi sett henne gestalte flere og farligere nyanser hos karakterer som på overflaten også virker sjarmerende og fortapte, som for eksempel i De nærmeste og den nylige Sonja Henie-filmen. Jeg tror ikke det hadde skadet fortellingen her å vise Viola som noe mer enn en «American Sweetheart».

Frontstage og backstage

Men irritasjonen over dette stikker ikke så dypt, for her er det så mye annet å bli begeistret over. For eksempel scenografien.

Stillaset som er reist på dreiescenen leder tankene til Shakespeares teater The Globe med sitt grove treverk og to gallerirekker.Det fungerer godt som vekselvis vertshus, Violas soverom, balkongen utenfor soverommet hennes – og til slutt teaterscene og skip.

Forestillingens høydepunkt er når hele stillaset dreier rundt og rundt og vi vekselvis opplever skuespillerne frontstage og backstage; fokuset veksles ut fra hvilken del av teatret som dreies fram mot publikum. Det er noe cinematisk over det hele - som om skuespillerne blir filmet i et langvarig 360 graders dolly shot. Det er veldig underholdende når vi i forbifarten oppfatter ikoniske enkelt-replikker fra Romeo ogJulie fra skuespillerne som til enhver tid befinner seg på scenen-på-scenen, parallelt med at vi opplever kaoset bakscenen. Her er skuespillernes timing i spill og bevegelser på dreiescenen så presis at det er en fryd.

Først når Viola entrer scenen som Julie sakkes tempoet og etablerer en showstoppende effekt, ment å ta pusten fra publikum. Og det gjør den også.

Tåredryppende og lysende

Når Will og Viola som Romeo og Julie ender sine liv i sluttscenen, skaper sammenhengen med avskjeden mellom de to i fortellingens «virkelige liv», en tåredryppende scene – helt i tråd med både Hollywood, Bollywood og Shakespeare.

Forelska i Shakespearevil nok får mange nye teatergjengere til å forelske seg i teatret. Men åh – enn om de fikk til kombinere alt glitteret, sjarmen, spillegleden og de enorme ressursene brukt på kostymer og scenografi med noe som også ga gjenklang i noe allmennmenneskelig av i dag. Hvor mye lenger kunne ikke klangen ha vart? Men jeg gjetter at mine innvendinger ikke vil hindre Forelska i Shakespeare i å bli svært populær og elsket, like egnet til å lyse opp mørke førjulskvelder som pariserhjulet utenfor Nationaltheatret. (Publisert 17.11.2019)