Hallå, lissom, særlig, knis

Åh, nei og huff jeg er så flau av meg, ung, ungdom, youngdoms. Sånn kunne det jo fort blitt. Og ikke at de ikke svingte innom med litt slang og litt

aldersspesifikasjoner og små fyllord og overbevisende naiv overbevisningsattitude, men aller mest leverte de en rekke klare poetiske tidskapsler av noen monologer.

Litt om prosjektet. Litt om støgg ungdom. Linn Skåber har skrevet et langt kjærlighetsbrev til de midt imellom alt. Til Ungdommen. Fylt til randen med Lisa Aisatos illustrasjoner av modellpene tenåringer, vender Skåber litt på arket og skriver ut deres indre monologer og deres mørkeste, morsomste drømmer uten bortforklaringer. Det herligste med boken er at ungdommen er så støgge av seg. Oversatt: politisk ukorrekte. Allerede i tredje kapittel møter vi gutten som nærmest skriver en sinnamail til onkelen sin om hva han ønsker seg til konfen. 

At onkelen blant annet skal ta imot vennligheten som blir gitt ham, selv om han ikke fortjener den. Det er en ungdom som kjemper sin sak.

Livets daggry

Preludiet er et stille ul, som kan minne om den sommeren man knabba plastrør som lå og slang utenfor den nabohytta på Sørlandet som ble pusset opp i ferien, der man lærer at om man svinger dem fort nok rundt, lager de en spek og hul plystrelyd. Gaute Tønder legger filmmusikk, som med én eneste elektronisk stryker, virker ugjenkjennelig, men effektiv. Øyvind Wangsteen med scenografien, likeså. Det er den krusedullen vi alle går og bærer på. En lysende eller mørk tankesky, en snakkeboble. Samt en vakker soloppgang i vårt lille land med 1 000 000 unge.

Som en venn av meg en gang sa i et slitent og beruset øyeblikk: Jeg begynte ikke å leve våkent før for 3-4 år siden, alt før det var som i en drøm. Han var 23 på det tidspunktet. Og det kan vel tolkes slik: At man har sovet og kost seg gjennom en barndom, så vidt begynt å våkne gjennom tenårene og til slutt stått opp og drukket morgenkaffen først når man er ferdig og ute av videregående. Da er den scenografien en deilig metafor i skarpt neon. Skumringen i livet begynner her, horisonten kommer til syne like spektakulært som inngangen til Kubricks 2001: A Space Odyssey. 

Den Krusedullen

Men så skjærer det seg fra åpningsscenen og ut. Alt går ikke like glatt som i en YA-film. Musikken heller mot forstyrrende ambient og dagen i dag blir langt ifra like fantastisk; som det står på en postit-lapp fra den jålete jazzstefaren i en av tekstene. Dagen er enten helt vanlig eller helt jævlig. Og regissør Mattis Herman Nyquist leverer ikke noe mer filmmagi. Det vi får er heller en helt streit og veltemperert monologforestilling for og med ungdom, på et sjarmerende vis som bare dette stjernelaget kunne ha levert. Det er scenekunstens Erling Braut Haaland-er som Oslo Nye har fått med seg ut på gulvet. Og da er intensiteten, og ikke minst denne autentisiteten vi alle leter etter i boks. For det er ikke så altfor lenge siden foreldrene til Ines, Tarjei, Filip og Jon faktisk uroet seg for rusbrus, russebuss og pulver som folk har med seg og som de kan få i seg uten at de vet det. Kanskje med unntak av Emilie. Hun har nok ikke tenkt så mye på den nynorsktentamenen i det siste.

Poenget er at gjengen manifesterer den samme støgge ungdommen, både fra teksten og fra dem selv. Det er vel en del av det snodige virkelighetsaspektet med castingen som lyser igjennom. Sitatene er over medianen kleine, til dels forseggjorte, men oftere enn vanlig treffer de sårt og stakkarslig. Mye er også hentet ifra ungdomsmunn, som sprenger ut i sure små perfekte doser. Det er først og fremst utrolig godt håndverk, balansert og fremført med barnlig lyst.

Vær smartere, sterkere

Men så har ungdomstiden blitt så mye mer enn ungdommen selv. Et større symbol. Jeg har på følelsen av at resten av verden med skalla isser og bukseseler sitter og følger med på den yngre generasjonen som om det skulle vært sakte-tv. Minutt for minutt, mens vi skriker inni oss av desperat supporterangst: Vær så snill, ikke bli som oss. Vær smartere, sterkere. Dere må redde alt. Derfor stiller jeg meg spørsmålet: Det ble ikke hakket litt tannløst dette her? Det er i helhet lite synlig systemkritikk, tydelig agenda eller utbredt utforsking og utfordring av ideologi i denne forestillingen. Det er heller et forsøk på å presentere et vakuum som disse unge, rene, klare stemmene kan tale i. Men hvorfor det da? For å ta en billig én: Hva får vi her, som ikke Julie Andem har ført i pennen for 5 år siden?

For det finnes nemlig et annet perspektiv i Linn Skåber sin bok også. Et som ser mot voksenverdenen mer enn bakover på sine egne barnespor. De tekstene er kanskje ikke de mest poetiske, og utvelgelsesprosessen har tydeligvis handlet om å velge de tekstene og figurene som sier noe poetisk, fremfor det som er direkte politiske. Det skrives om rettferd, menneskerett og skjevfordeling. På Centralteatret er det lagt vekt på foreldre, forelskelse og personlig tilstand. Og det blir litt vanligere enn det kanskje burde ha vært. De har pynta og fjonga seg til for oss voksne, parafraserer litt vanlige ungdomsproblemer, noe med snert, mye med keitete fnis og knis, men DE sier ikke fullt så mye som de kunne sagt om dagens tilstand.

Så kanskje er denne forestillingen en boble. Eller en nedlagt kiosk? Et lite pusterom for å kjenne seg igjen i og bli tatt på alvor for hva ungdommen innerst inne er. Egoistisk opptatt og tilfreds plassert hos målgruppen. Poetisk nok; tIl ungdommen, og for ungdommen alene. Men da kommer jeg til kort, for jeg er ikke 15, om jeg ville. Så da vet jeg ikke om det funker, men herre hva syns du, 15-åringen som har betalt og logget inn på Norsk Shakespearetidsskrift og lest helt ned hit? 

Den Kommunikasjonen

Kommunikasjon er viktig. Det nevner den stumme vennen til Richard. En drittsekk, en bølle. Så forteller de oss omhvordan Richard ble som han ble. Igjen, ingen unnskyldning, bare en forklaring. Gjennomgående starter monologene problemfritt, og er gjenfortellende og artige, men ender i desperate clinch mellom forståelse og forakt. Drittsekkens problemer er tydelige og selvfølgelige, men det deilige her er at vi blir innlemmet i små hemmeligheter: Utilslørte, onsdskapsfulle, teite, seksuelle, geitestirrende og triste. Alle ungdommene er her. Det eneste jeg lurer på, er om ungdommen har de samme problemene som da 40-åringene var unge, om målstokken for håpløs forelskelse fremdeles er Romeo og Julie, og om det de har på hjertet fortsatt er «Jeg hater stemor» Det de i hvert fall tydelig gjør, er å kommunisere et litt annet og mer helhetlig bilde av ungdommen. Det kunne jo blitt en SoMe-musikal dette her, men det ble heldigvis alt annet. Et alternativ i et nokså tett og intimt scenerom.

Hver av de fem aktørene har sine øyeblikk, og bakerst sitter de som ikke forteller langs veggen. Ungdomstiden blir et venterom, til man får et sekund eller to og litt å si helt foran på scenen. 

Spesielt Ines Høysæter Asserson og Emilie Mordal briljerer i første halvdel av forestillingen. Som en hybrid tangent mellom voksen-humor og ung håpløshet. Og selv om Jon Ranes, Filip Bargee Ramberg og Tarjei Sandvik Moe sitter bakerst på scenen, som en rekke passive panelsamtaledeltakere i første del av forestillingen, turnérer etterhvert alle innom det lille talentkonkurranselimboet som Mattis Herman Nyquist har skapt ut av tekstuniverset.

Rumpa til Nina

Opplesingen av teksten «Rumpa til Nina» ble fremført av Tarjei Moe. Han leser det i diktrytmisk form, men får ikke alle stavelsene til å passe inn. Det er gøy på skoleavslutning-openmic-måten. Han har skrevet et kjærlighetsdikt for bare Nina, men det fremføres som i norsken. Det setter hele denne forestillingen i et spennende lys. Iscenesettelsen hvor grensene mellom skole og gutterommet hviskes ut. Børs og katedral blir flettet, og vi ser karakterer som benytter seg av både underholdningen (for at vi skal lytte) og dialogen om det vanskelige (for at vi forstår).

Om bare alle ungdommer kunne prate med oss på den måten, disse ungdommene gjorde. Klar tale, i setninger med melodi og skråblikk på sin egen tilværelse. Da kunne vi kanskje forstått våre egne sønner og døtre. Men akkurat det er utfordringen i forestillingen, at den prøver å rasjonalisere en helt umulig alder. Den frir spesielt til foreldre og omegn. De har valgt å avslutte med et ønske om å bæres i seng av pappa, heller enn å fortelle om sine fremtidsutsikter. Det hele blir noe sukkersøtt. Jeg hadde nok ønsket meg en forestilling som var en dagbok, og enda med skrikende. Selv om ungdommen får sagt det de vil si og virker desperate nok, virker det mest som de er kalt inn til en konferanse for å snakke om hvordan DE ser på dette med ungdommen. Et lærested, en artig undervisningstime for foresatte. Mer som et parodisk tverrsnitt. Forestillingen burde kanskje hete Fra Ungdommen. 

Jeg leser forestillingen som et ønske om ikke å bli voksen i et stadig voksende samfunn, men bevare ungdomstiden slik som da Linn Skåber var ung. (Publisert 24.01.2020)