«Her er asken etter at gløden er borte» - eller hva som ble sagt og ikke hva som er tenkt kunne sies
Den amerikanske teaterforskeren Matt Cornish har samlet ti forestillingstekster fra fem tyske teaterkollektiv som er kjent for å ikke basere
forestillingene sine på tekst. Everything and Other Performance Texts from Germany inngår i serien «In Performance», publikasjonen er engelsk, og blant oversetterne er Erik Butler, Jack Davis, Neil Blackladder, Matt Cornish, samt medlemmer av gruppene selv. Flere av tekstene er i utgangspunktet tospråklig tysk-engelske.
«Boka intenderer å være en utvidelse av teatrale eksperiment opprinnelig laget for å bli fremført live og etterpå forsvinne. Hvilket de også gjorde.» (s. viii).
Det uavhengige teateret
I forordet skriver Matt Cornish om grunnlaget for utvalget av disse gruppene: De tilhører samme generasjon, har samme utdanningsbakgrunn, tilholdssted, produksjons- og arbeidsmåte, og ikke minst, estetikk. Kollektivene er dannet over en tiårsperiode, det eldste er Gob Squad (1994), det yngste andcompany&Co (2003). De representerer «the independent theatre» (Cornish), på tysk «freie Szene», på norsk ofte kalt frigruppe-miljøet, men «det uavhengige teateret» er også en god betegnelse.*
Å lage teater utenfor de statlige scenene, de tungrodde subvensjonerte teatrene, har liten tradisjon i Tyskland i motsetning til i USA. Cornishpåpeker hvordan regitradisjonen dominerer i tysk teater, og at røttene til disse kollektivene er å finne i grupper som vokste fram på sekstitallet. Han nevner amerikanske grupper som turnerte i Europa: The Living Theatre, Bread and Puppet Theatre, The Performance Group og The Wooster Group. Disse inspirerte ikke bare i arbeids- og produksjonsform, men også i sin estetikk, og sine politiske ytringer. Agit-prop og protester inn på scenen og inn i teksten, det er tydelig hos andcompany&Co, mer raffinert hos de eldre, som Showcase. De arbeider i en forlengelse av studentopprøret i 1968, sier Cornish, de er «fed up with how their national theatre system reproduced the authoritarian hierarchies of its government». Det autoritære hierarkiet som regiteateret reproduserer, ønsker disse kollektivt baserte gruppene å bryte med. Av europeiske forløpere nevnes Grotowski, Kantor, Barba, Mnouchkine og Brook, teaterfolk som arbeider med internasjonale og faste ensembler i egne hus.
«Alt er fritt» (angivelig et Martin Luther-sitat) passer i denne sammenhengen hvor Showcase’s Everything (Alles, Alt) presenteres, det vil si at ingenting er fastlagt, i alle fall ikke lønningene. Denne eksplisitte motstanden mot å la seg absorbere av institusjonsteatersystemet, samt behovet for å kommentere det, er basis for innholdet i mange av tekstene, en del av det politiske statementet. Denne fleksibiliteten, nærmest selv-utbyttingen, som passer inn i en neoliberal samfunnsutvikling, gir seg utslag i en anarkistisk vegring mot fastleggelse, noe som igjen gjør at tekstene blir «svevende» – de er foranderlige, oppfyller det selvpålagte kravet om å være «ferske».
Kontekst Gießen – base Berlin
De fleste av medlemmene i gruppene, med unntak av andcompany&Co, har sin utdannelse fra Institute für Angewandte Theaterwissenschaft i Gießen. Cornish fremhever Andrzej Wirths betydning for disse gruppene, Wirth, den polske vagabonden som var professor der (1982 – 92).
Universitetet ga dem rom og frihet, og inviterte gjestelærere som Eugenio Barba og Richard Schechner. Dette miljøet er også blitt kjent i Norge de siste ti årene. Ei bok, Das Buch von der angewandten Theaterwissenschaft, redigert av Christel Weiler, Annemarie Matzke (fra She She Pop) og Isa Wortkamp, som kom på Alexander Verlag i 2012, gir et godt innblikk i konseptene og produksjonen til disse teaterfolka som har øvd så stor innflytelse på teaterlandskapet i Tyskland. Derfor er det gledelig at det nå endelig er kommet ei bok med vekt på tekstene deres.
Mange av dem i «Gießen-banden» møttes i smeltedigelen Berlin på midten av nittitallet. Situasjonen etter murens fall i den gjenforente byen, pulsen i gata, impulsene fra gata, strømmet imot de nyankomne og preget kulturlivet. Ubrukte hus ble tatt i bruk, bakgårder og tomme institusjoner ble nye spillesteder. Et av stedene var Podewil, som opprettet et artist-in-residence-program, samt festivalen med det ironiske navnet «reich & berühmt» (1995–2003), ei frynse og en opposisjon til Theatertreffen. Der samla de nyutdannede seg, Gob Squad, Showcase og She She Pop stod på programmet. Det var også et springbrett for René Pollesch, men i motsetning til Pollesch, arbeider disse gruppene kollektivt og som faste ensembler.
Et annet kjennetegn for disse gruppene, som har med spillestil å gjøre, og dermed også betydning for tekstene, er begrepet «professed bad performers» (s. xii). Dette kan føres tilbake til Berlins subkultur på åtti- og nittitallet: die geniale Dilletanten, Tödliche Doris og flere fra Vest-Berlins punk- og dragscene er forløpere for den direkte, røffe og ukunstlede performancestilen.
Paratakse
Den estetiske likheten mellom stykkene i denne boka beskriver Cornish med det grammatiske begrepet paratakse, som betegner sideordning (i motsetning til underordning). I grammatikken er det ord eller setninger, i teateret er det de ulike elementene som sideordnes. Han refererer til Brechts begrep om «separation of the elements» (i «Anmerkungen zur Oper Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny»), og at alle elementer på scenen er av «equal importance» – like meningsbærende, eller likestilte, som Knut Ove Arntzen foreleste om på åttitallet, i Bergen og Frankfurt.
Forestillingstekstene bryter med plotstruktur, karakterutvikling og de fleste forutsetningene for aristotelisk dramaturgi. De er episke, inneholder brechtske elementer somå snakke direkte til publikum, tre ut av rollen, kommentere den og situasjonen, mellomspill og brudd i handlingen, med sanger blant annet. De gir informasjon om figurenes motiver, fremstiller samfunnshold, tydeliggjør tema, hva stykket dreier seg om, hva publikum skal få se eller har sett, inneholder rapporteringer, beretninger, og de krever deltagelse fra publikum.
Om stykkene er fremført på en prosceniumscene eller i en black box, med fast eller mer spredt publikumsanordning, utendørs eller innendørs, ser ikke Cornish som det avgjørende. Han fremhever at det er kollektive arbeid, at gruppene utøver paratakse også i øvingsrommet – de ser hverandre som likestilte partnere i det skapende arbeidet, på gulvet, som jevnbyrdige leverandører av tekst.
Transkripsjoner
Everything and Other Performance Texts from Germany består av ti forestillingstekster som er generert, fremført og satt sammen etterpå av medlemmene i gruppene. De er improvisert fram i et bevegelsesorientert teater hvor musikk, dans, objekter, også kamerainstillinger og videoprojeksjoner har en meningsgivende funksjon. De tar utgangspunkt i samtaler og sitater, har lange blokker av «fremmedtekster» montert sammen med svært personlige historier – som varieres fra kveld til kveld, avhengig av hvem som spiller. Personene nevnes med navn, scenebildet og kostyme beskrives. Stykkene er basert på spilleregler, spontane spørsmål og digresjoner, med kommentarer til det som oppstår under prøvene eller skjer i fremføringen. Det er nedtegnelser av det som har vært sagt, transkripsjoner, «asken etter gløden», ofte lenge etter premieren. Ofte velges en bestemt visning, med bevissheten om at dagen etter kan det ha vært annerledes.
«Plays are written to be performed, but the texts in Everything were not written to be performed. There were imaginated, shaped, composed, and printed onlyafter performance.» (s. xxl).
Lennon & Lenin
Presentasjonen er alfabetisk og begynner med little red (play): herstory (2006) av andcompany&Co. Det faste ensemblet på tre personer går alltid i kooperasjon med andre, derav navnet. I dette første stykket har de med seg forfatteren og den politiske queerteoretikeren Bini Adamczak, som også deltar i fremføringen. De kjemper med det som er igjen av marxismen etter 1989, skriver Cornish. Et ordspill danner opptakten: her- or his-tory. Teksten består av enkle utsagn, og utspørringene kan minne om Forced Entertainment. De remixer Brecht og Müller, spiller opptak av Erich Weinert og Walt Disney, skifter stadig nivå. Det dreier seg om en tidsmaskin, murens fall, årtusenskiftet, konglomeratet blir Lenindada. Hvor sitatene er hentet fra er merket med fotnoter.
I Mausoleum Buffo (2009) har de laget egghodete figurer og masker, som gir assosiasjoner til bandet The Residents. Alex (med Elvis-maske) sier: «I am the egg-man. […] I am the walrus!» Mausoleet er Lenin, Tsjernobyl, Madam Tussauds. Er revolusjonen død, eller sover den? Stalin og Elvis dukker opp. Med small talk trivialiserer de sine egne utsagn. En sekvens med namedropping går på rundgang etter stafettpinne-prinsippet. Til slutt et utdrag fra et brev fra Karl Marx til Arnold Ruge, som forenklet sagt handler om drøm og bevissthet, for så å avslutte med Beatles’ «Strawberry Fields».
Vi har sex – identitet og dans
Gob Squad er representert med Dancing About (2012) og Western Society (2013), konsipert og fremført av gruppens sju medlemmer, samt gjester. Den første er et spill for fem performere og en DJ, og består hovedsakelig av dans. Teksten begynner med regler og råd for improvisasjonene på scenen, reglene angis, den første er slik: «En person kommer med enerklæring– noe som er sant for vedkommende, og denne må sies i «vi»-form, f.eks. «vi elsker å danse». Dersom erklæringen ender opp i solo, finnes det mange opsjoner, men: «[H]ver akt har et hovedtema. Forsøk å holde deg til det. Forsøk å lage forbindelse til det som nettopp er blitt sagt.» Temaene er: «Act one. Body. Or, why we are like animals. Act two. Humanity. Or, why we are not like animals. Act three. Shit and shame. Or, dance the pain away.» Vi får et transkript av en visning i Kraków, hvor bl.a. Simon forteller om å være gutt og bli tatt for å være jente, Sean om hvordan han ergret sin far. De bruker sine egne navn, og snakker om bryst, orgasme, appelsinhud; det er personlige historier, og mange ganger virkelig morsomme.
Western Society tar utgangspunkt i en youtube-video som knapt er blitt sett: Det mest trivielle og hverdagslige en kan tenke seg, et bilde på det vestlige samfunn, en familie som sitter istua si. Teksten er konstruert rundt hva disse familiemedlemmene tenker, aktørene går inn og ut av figurene som på et karaokeparty. De får også publikum til å spille dem, mens de selv gir anvisninger over headset. Transkriptet er fyltmed variasjoner og tillegg. Den inneholder mange selvbiografiske scener, og har en letthet i språket en sjelden leser. Det er noe befriende ukonstruert over dialogene til Gob Squad.
Hverdagseksperter
På forsiden av boka er det et bilde fra Rimini Protokolls produksjon Karl Marx: Capital, Volume 1 (2006). Teksten er et transkript fra Brussel og Müllheim i 2007, som vant Müllheimer Dramatikerpris samme år. Den har ikke til formål å skulle bli satt opp andre steder. «It was perserved because it illustrates what happens when the fundamental questions of the play are taken seriously.» Den skal brukes som guide og inspirasjon for andre performancer. Haug/Wetzel har her valgtut åtte «karakterer», det vil si personer eller «hverdagseksperter» som de kaller dem. Disse fremsier sine personlige historier, som er effektivt redigert og montert sammen med (lange) utdrag fra Karl Marx’ Kapitalen. Rimini Protokoll setter seg ikke ned og skriver scenetekster, de organiserer dem og den ekspertisen som de medvirkende bringer inn. Det bærer også teksten preg av. Den handler om hva vi kan lære fra Marx, teorier om selv-reproduserende kapital, hvordan spilleautomater flørter med oss, vår hang og trang til å samle, våre forsøk på å flykte fra og bryte med det kapitalistiske systemet, sier Cornish.
Breaking News – A Daily-Show Play (2013) er en gjenskaping av situasjonen i et studio ved den tyske nyhetssendingen Tagesschau, tilsvarende Dagsrevyen, hvor ilmeldinger kommer inn og bryter den jevne strømmen. Teksten har innvevninger fra Aiskylos’ Perserne, som gir informasjonen et mer poetisk språk, samtidig som det setter fokus på lidelse og smerte, en mors tap av sin sønn. At fire av ekspertene bor i Pallasstrasse i Berlin, gir dem noe felles å snakke om, utover det å formidle tragedier og nyheter via ulike språk og ideologier. Likevel oppleves det som litt tørt. Konsepttekstene til Rimini er på mange måte mer spennende å lese.
Menneskelig sårbarhet
I det tredje stykket Quality Control (2013) er det bare én ekspert i rommet, en 38 år gammel kvinne som er lam fra halsen og ned. Hun har med seg to av sine pleiere, hun kan ikke engang puste uten hjelp, sier: «and I’m vulnerable». Hva som er skjedd, får vi greie på mens de spiller – kortspill, tidtakings- og tall-leker, samt «Everything Counts» av Depeche Mode – historien hennes rulles opp, vi får vite om årsaken til lammelsen, ulykken i svømmebassenget. Den personlige historien utvides ved å trekke inn paralleller til eutanasi under Det tredje riket, samt dagensgenteknologiskefosterprøver. Hva er et liv verd? blir det spurt, kan denne verdien omsettes i penger? Hva koster det å pleie «en grønnsak»? Maria-Christina sammenlikner seg med et oliventre, «My care costs, per hour, the same amount as an olive tree from a garden center». Første artikkel i den tyske grunnloven sier at «Human dignity is invoilable.» Rimini Protokoll understreker at det står verdighet, ikke «value».
«Ripeness is all»
Kvinnekollektivet She She Pop består av seks damer og en mann, to av dem er også med i Gob Squad. Cornish kaller dem «talkers», de eksponerer seg gjennom å snakke. I Testament (2010) har de tatt utgangpunkt i Shakespeares King Lear – full tittel: Testament: Belated Preparations for the Handover between Generations, Based on Lear, som handler om She She Pop og fedrene deres, som spiller King Lear og døtrene hans. Det er ingen avsluttet (definitiv) spilletekst, det er en sammensetning (sammensurium) av ganske så kompliserte regler og omstendelige forklaringer på hvordan tekstene i stykket er generert, og hvordan de enkelte forholder seg til disse. Deriblant kommer personlige statements om det å være datter og det være far.
She She Pop har ikke valgt transkript av en enkelt kveld, men endt opp med en manusversjon hvor diverse muligheter skal med, variasjoner avhengig av hvem som spiller hvem. Det blir mange hvis og dersom, og det dobbelte tekstforløpet svekker lesbarheten. Styrken ligger i det faktiske, at fedrene og disse ikke lenger så unge damene opptrer på scenen sammen. Sebastian sier: «Min far kommer nå på scenen. Før han gjør det, vil jeg benytte anledningen til å forklare hvordan en kan vinne hans fortrolighet.» Han nevner seks muligheter. Mieke angir bare en, Fanni fremsier ni alternativer, Ilia åtte, deriblant: «No crying, no getting emotional! And you should disobey rules – just like Antigone did.»
Hva kan bringes fra en generasjon til en annen, det er hovedtemaet her hos She She Pop. Og grusomheten ligger i å bli kledd naken, de gamle kroppene. Når det blir virkelig krangel – en av fedrene uttrykker tvil om prosjektet og skriver i en mail til sin datter at han vil ikke være med på dette – han føler skam (s. 290–91), da gir variasjonene mening. Også når en av døtrene snakker om å tilgi ham, griper teksten. De spør sine fedre om mangt, også: Hva er ditt siste ord? Et av svarene henter de fra Shakespeare: «Ripeness is all.» Og på den måten kan det gå videre.
Offer?
I det nestestykket, fire år senere, spiller de med mødrene sine. The Rite of Spring (2014) er basert på «Vårofferet» av Stravinskij, et musikkstykke fra 1913. Det engelske ordet «rite» har ikke dobbeltbetydningen som ligger både i det tyske og norske «offer», som både kan bety «sacrifice» og «victim». Dette virker roligere, mer ryddig eller ryddet. Mødrene er ikke til stede, annet enn som projeksjoner og stemmer, og døtrene nevnes ikke ved navn. De begynner å snakke om dem i fortid, som om de var døde. De sier «en av oss» har gjort, tenkt, ønsker – det er «us» og «them», som igjen snus, når mødrene forteller om hva som har såret dem. Generelt snakker de mindre og danser mer. Beskrivelsene av dansen er deskriptiv, verken muntlig eller litterær, med de mange «tasks» mangler det flyt. Da vil en heller se dem utfolde seg. She She Pop kommer fram til at det historisk sett er jomfruer som ofres, noe ingen av dem lenger er. «I want to find out who I am without my mother.» I avstand til sine mødre er de nær dem.
Alkymi og oppskrifter
Everything (2011) av Showcase Beat Le Mot er ikke noe forsøk på rekonstruksjon, det er en samling dokumenter fra performancen: «Alt er som et kart med hull.» Tekstfragmentene er enkeltstående, som taler (filibuster), oppfordringer (Kan de som sitter i andre rekke bytte plass med dem i første?), dialoger (Homunculus dukker opp), sanger (ABC) og oppskrifter (på suppe bl.a.). Her finner en språkspill av høy kvalitet, godt oversatt (av Cornish). Det er tydeliggjort hvor kildene stammer fra, hva som samples og mikses, dermed åpnes det for et univers en ikke får tilgang til på scenen.
I denne miksen av høyt og lavt, fjernt og nært, finner en Robert Walser, tre grekere, E.T.A. Hoffmann, Golem, gull og Karen Barad, William Blake, Jakob Böhme og en liten persilledusk. «Betwixt and between, betwixt twigs, between blossoms, we swing and snake and spring, we spring little sister!» (fra teksten The Golden Pot remix: E.T.A. Hoffman vs. Karen Barad). Fortellingen fra samlingen Fantasiestücke (1814) handler om en student mellom to verdener, en realistisk og en fantastisk. Her konfronteres tysk romantikk og feministisk filosofi – klassisk tradisjon versus moderne teori. Sammenstillingen er spennende, teksten inneholder stor spenning, og kan sees som et kjernepunkt i dette og flere av deres arbeid.
«Betwixt and between, betwixt twigs, between blossoms, we swing and snake and spring, we spring little sister!»
Tekstene i Everything gir uttrykk for refleksjoner, som ikke kan føres tilbake til en genial dikter, men et firhoda ensemble, (og flere hoder tenker bedre enn ett, i alle fall når de svinger i samme sfære, slik som her hos Showcase).De bruker skihopp som metafor for det å spille. Mellom tredemølle og tryllekunster dreier det seg om å være mann, menneske, det å lage et menneske (kunstig/ekte), mat og musikk, mens en perpetuum mobile surrer. Det viktigste er ikke det som blir sagt, og av det som blir sagt, blir ikke alt skrevet. Men tekstene som de har valgt å presentere her, gir innblikk i deres teoretiske univers, og det er det spennende å fordype seg i. Karen Barad f.eks., hun har utviklet et feministisk konsept hun kaller «Agential Realism», en relasjons-realisme. I forlengelse av Donna Haraway er deten teori som står i opposisjon til individualisme. Barads grunntanke handler om forhold, relasjoner og ikke essens, en sammenfiltring av meningog materie, dynamiske samspill av fenomener, tverrkoblinger mellom væren og viten.
Gutta går for å være «Klugscheisser» (de er storsnuta, bedrevitende, viktigperer, men mye grovere), de «skiter» klokskap, eller lider av Münchhausen-syndromet. De kan være dritmorsomme, og lekne, på en mindre elegant måte enn God Squad. De har ikke kvinne-bonusen som She She Pop og er ikke så kjent som Rimini, men kanskje denne boka forandrer på det?
Notasjon
For meg er denne boka en oppmuntring, den viser hvor stort potensiale performancetekster har. De ulike transkriptene med sine oppfordringer, spilleregler og raffinerte variasjonsstrukturer er som en egen sjanger innen «drama», en skuff for levende tekst. Tradisjonsmessig kan en trekke ei linje til Fluxus-heftet The Fluxus Performance Workbook(El Djarida, 1990).
Ved presentasjonen på Theatertreffen i Berlin i mai leste et par fra hver av gruppene egne og hverandres tekster, og det ble spurt hva som er verdien i disse notasjonene. Med et skjelmsk uttrykk sa Sharonfra Gob Squad at hun håpet at Seans monolog (s. 78) kunne brukes ved opptaksprøver på en teaterskole. (Sean betrakter sitt kjønnsorgan og uttrykker skuffelse over at damene ser mer på det enn på ansiktet hans.)
Fotnote
* «Wir nennen es Theater», sier Veit Sprenger fra Showcase i en samtale med Florian Malzacher i forbindelse med Impulse Theater Festival (2013). Han hevder at uttrykket «fritt» er svært tysk, oversatt ville «devised» (ausgedacht, erfunden) vært bedre, dvs. utpønska, i meningen «ikke bestilt».