Hvorfor kan vi ikke bare være lykkelige?

Det er vanskelig å snakke om traumatiske opplevelser. Har du vært fengslet for dine politiske meninger? Har du opplevd tortur? Har du måttet flykte i

Tiden uten bøker

Regi og rom: Lene Therese Teigen

Dramaturg: Elin Grinaker

Lysdesign: Inger Johanne Byhring

Sofia Knudsen Estifanos, Inga Ibsdotter Lilleaas, Tiril Pharo og Terje Ranes

Norgespremiere i Kulturkirken Jakobs krypt i Oslo 17. januar 2020. Spilles til og med søndag 26. januar

eksil? Hvordan kan og skal du snakke om så brutale erfaringer? Det blir lett til at du brenner inne med de forferdelige minnene, fordi dem du burde og kunne fortelle det til har vanskelig for å forstå. De har andre erfaringer og referanserammer. De kan være vokst opp uten historien, som barna dine, eller de kan ha unngått å ta stilling til streik og konflikt i et diktaturs tidlige fase. De ser og skjønner ikke hvilken relevans dine erfaringer har til deres liv i dagens samfunn. For nå er jo diktaturet avskaffet. Demokratiet er gjeninnført. Alt er jo som det skal være. Så hvorfor skal vi da snakke om alt det vonde som ligger i fortiden? Hvorfor kan vi ikke bare være lykkelige?

Så banalt kan det bli når du lever i et land som har eksistert under åket av et brutalt, undertrykkende og diskriminerende militærdiktatur. Tiden uten bøker er skrevet til Teatro Solis i Uruguays hovedstad Montevideo, der det siden har vært spilt (på spansk) ved teatret La Escena i over ett og et halvt år. Uruguay var et militærdiktatur i over ti år etter et militærkupp i 1973. Historien forfølger dem fortsatt. De har ikke hatt noe oppgjør med fortiden, ingen sannhetskommisjon som i Sør-Afrika. Stykket skildrer både annerledesheten i eksil og lidelsene under torturistenes behandling. Stykket skildrer også tiden etterpå, da folk utsettes for et stort press om å passe inn og være «lykkelige».

Universelle problemer

I den norske versjonen er historien som fortelles løsrevet fra bakteppet i Uruguay. Dramatikeren Lene Therese Teigen forteller en universell historie med allmenngyldig karakter: Hvordan skal du klare å snakke med dine barn når erfaringene du bærer på er så traumatiske at barna nødvendigvis ikke har noen forutsetninger for å forstå. Vi har sett det med generasjonen som opplevde andre verdenskrig. Jeg har opplevd det med min egen far. Han ble hedret etter krigen, blant annet fordi han var med i eskorten som fulgte kongen på flukten i aprildagene 1940. Men han greide ikke å snakke om erfaringene fra krigen. Vi opplever det samme nå, med barna som er født etter 22. juli 2011, eller var alt for små til å skjønne hva som skjedde. Hvordan snakker vi med dem om den traumatiske terroren?

Lene Therese Teigens tekst er antatt av Nationaltheatret, men de har ikke gjort noe for å få produksjonen i gang på over ett år. Teigen mener historien stykket forteller er for viktig til at den ikke skal bli spilt. Det er jeg enig i. Derfor har hun tatt på seg produsent- og regissørrollen selv og satt opp Tiden uten bøker i Jakob-kirkens krypt. Det er et eksempel til etterfølgelse, og det er grunn til å oppfordre Nationaltheatret til å sette opp stykket. Med normale rammer rundt produksjonen kan dette teaterstykket bli veldig bra. Det kan bringe nye nyanser inn i debatten om hvordan vi takler og lever videre med terroren 22. juli. Blant annet.

De traumatiske historiene

Tiden uten bøker i Lene Therese Teigens regi er en poengtert produksjon. Enkel og effektfull lyssetting skaper variasjon. Musikken bygger stemninger og etablerer spenningsvariasjoner. Fire skuespillere, tre kvinner og en mann, fremtrer i et langstrakt og smalt scenerom (også Teigens ansvar) med publikum på tre sider. Publikum involveres i handlingen, de blir bedt om å holde ting, de får lese kort og historier på små papirlapper. Vi blir kjent med paret som måtte flykte og fikk barn i eksil. Nå er de tilbake i hjemlandet – som ikke er barnets hjemland. Vi møter mannen som er blitt torturert og som partneren ikke visste om var i live. Vi møter barna som finner de «hemmelige», unnagjemte papirlappene fra fengselstiden. Notatene fra tiden de politiske fangene ble fratatt bøkene. Lappene de fylte med mikroskrift for å være sikre på at de husket noe i det hele tatt. Papirlappene som de hverken tør eller greier å vise sine egne barn.

Dette er en lavbudsjettproduksjon, og til tider kan det være vanskelig å følge handlingen og forstå hvem skuespillerne gestalter. De fire skuespillerne går inn og ut av totalt 13 roller. Visuelle markører, som en teddybjørn og en stokk, hjelper publikum å plassere personene. Men grepet kunne vært brukt mer tydelig. Teksten kunne også vært strammet inn. Det blir noen gjentagelser. Men akkurat det er for så vidt et poeng, sett i sammenheng med den uutholdelige uvissheten (politiske) fanger og torturofre må leve med.

Ser verden fra et mikroperspektiv

Vi er blitt vant til å høre at Europa «oversvømmes» av flyktninger, asylsøkere så vel som arbeidsinnvandrere. De første er aktverdige, men blir gjerne sittende under umenneskelige forhold i leire i Hellas, Tyrkia eller Midtøsten. De siste flykter «bare» fra fattigdom. Hvis de ikke blir sittende i en leir i Libya eller i et skogholt utenfor de spanske enklavene i Marokko, risikerer de å drukne på Middelhavet. Tiden uten bøker handler også om disse menneskene.

Stykket forteller historien fra et mikroperspektiv. På samme måte som den vellykkede dramaserien på NRK TV om 22. juli, er det de hverdagslige skjebnenes møte med det traumatiske og uforståelige som står i sentrum. Personene i Tiden uten bøker er ikke ytterliggående monstre. De har deltatt i en demonstrasjon, de har streiket for høyere lønninger, de har hatt en annen mening enn diktaturet.

Sannheten er det første som drepes i en konflikt, enten det er krig eller diktatur. Derfor er åpningsreplikken i Tiden uten bøker så viktig: «Jeg husker…» En av kvinnene spør: «Hvorfor skal jeg huske den tiden som bare var venting og smerte, angst og venting?» Spørsmålet karakterene i stykket må ta stilling til, er om de skal slutte å snakke, eller om de kan finne en måte å snakke på som hjelper dem å ta et oppgjør, forsones og leve videre. Det er aktuelt på mange flere plan, også i et tilsynelatende trygt og stabilt land som Norge. Vi vet aldri hvor lenge det vil vare. (Publisert 21.01.2020. Endret og oppdatert 27.01.2020)

(Tiden uten bøker hadde urpremiere 9. mai 2018 ved Teatro Solis, Montevideo, Uruguay, i regi av Cecilia Caballero Jeske. red. anm.)