Bygdeeksotisme og kunstnerklisjeer

Jeg har vært en av dem som har tatt på meg pokeransikt hver gang «Gabriellas sång» står på programmet på alskens avslutninger og

høytidsstunder. Sangen ble sunget ihjel allerede før den svenske suksessfilmen den er hentet fra – Så som i himmelen – ble tatt av plakaten i 2004. Den er så patosfylt at det grenser til det parodiske, og når allemed et snev musikkinteresse skal framføre den har den etter hvert blitt like uengasjerende som Leonard Cohens «Hallelujah». Likevel: Når den først treffer, er den uimotståelig.

Slik er det også med sceneversjonen av Så som i himmelen.

Motivasjonen?

Når man setter opp ei forestilling basert på en publikumsvinner (musikalen Så som i himmelen,som hadde premiere i Stockholm i 2018), som igjen er basert på en kioskvelter av en film, bør man ha tungtveiende kunstneriske grunner for å gjøre det. Ifølge teatersjef Kim Bjarke handler det å løfte fortellingen fram for et norsk teaterpublikum om å vise en motvekt til «den patetiske selfiekulturen vi lever i», slik han skriver i programmet. Bjarke har regissert forestillinga sammen med Synne Teksum, og de er enige om at den er en hyllest til fellesskapet.

Og det er nettopp forestillingens fokus på felleskap – korsang, på å søke samklang, sammensmeltning, og at alle forskjellige typer og særpregede røster trengs i et kor – som har gått igjen som forklaring på filmens enorme popularitet. Teksum og Bjarke skildrer dette godt flere steder gjennom bruken av koret på scenen. Men det får meg også til å undre: Hvorfor har ikke Oslo Nye valgt å stole enda mer på korsangen i seg selv? Her er alle sangnumrene underbygget av (det riktignok stødige) orkesteret. Og hva slags innsikt om fellesskap versus individualitet kan man egentlig oppnå gjennom en ganske sjablongaktig framstilling av både kunstnere, bygdefolk og kristne? Kanskje er det heller muligheten for emosjonelle utløp som er forestillingens viktigste funksjon?

Lytting

Fortellingen dreier seg om den verdensberømte dirigenten Daniel Daréus. Han holder på å stresse seg til døde, og bestemmer seg for å flytte hjem til sin barndoms bygd «bare for å lytte». Her ble han som ungt fiolintalent brutalt mobbet av klassekameratene, og litt seinere ble han foreldreløs. Etter dette har han opparbeidet seg en utrolig musikkarriere. Han ble tidlig gitt kunstnernavnet Daréus, og dermed er det ingen fra bygda som kjenner ham igjen når han flytter tilbake. Daniel flytter inn i den nedlagte skolebygningen, og snart møter han alle bygdas innbyggere én etter én. Slik det ofte er, når bygda skal skildres i film eller teater, er den helt overbefolket av bygdeoriginaler. Også i Så som i himmelen er alle karikerte personligheter av typen man gjerne finner i et slik rollegalleri – en evneveik, en hyperkristen, en bondsk, men sexy ungjente, en gammel gris, en ond hillbilly som sladder med traileren, osv. På Oslo Nye er alle framstilt med mye sjarme, på tross av at karaktertegningen har et revyaktig preg.

Noe motvillig blir Daniel satt til å lede bygdas kirkekor, og koret blir snart en slags terapigruppe, både for ham og for sangerne.

Oppglødd

Starten på forestillinga skal vise Daniels bakgrunnshistorie som fiolintalent og mobbeoffer, og hvordan han mister moren sin i ung alder. Dette er framstilt så hastig og tablåaktig at det er vanskelig å skjønne hvordan publikummere som ikke kjenner historien fra før kan få med seg det som skjer. Men mange i publikum kjenner fortellinga godt, filmens enorme popularitet både i Sverige og her hjemme tatt i betraktning.

Jeg har sjelden opplevd et så oppglødd publikum som på premieren til Så som i himmelen. Man kunne føle hvordan mange nærmest holdt pusten i påvente av yndlingsscener, hvorpå de uhemmet slapp jubelen løs når replikkene tikket inn slik de skulle. Folk sukket høyt, smilte hjertelig til sidemannen, klappet uoppfordret. Og ikke minst hulket de. Da Jannike Kruse trådte fram på scenen for å framføre «Gabriellas sang»,var det bare så vidt hennes desperate og jublende sangnummer klarte å overdøve all romsteringen i vesker og jakkelommer etter lommetørklær. 

Kanskje kommer dette av forventningene publikum har til fortellingen: De vet at den er rørende, så her forventer de at teatret skal være en arena for følelsesutløp? 

Følelsesladd

Publikums emosjonelle respons skyldes nok også de mange gode artistprestasjonene. Flere bør nevnes: Heidi Ruud Ellingsen – som skal alternere i hovedrollen Lena med Mari Dahl Sæther – er en svært habil musikalartist, med stødig og dynamisk stemme, hun er sjarmerende vimsete og lekent påkoblet i alle scener. Helle Haugen er herlig som innbitt kirketjener i plettfri syttitalls-habitt. Trine Wenberg Svensen overbeviser som frigjort prestefrue. Og Jan Martin Johnsen skaper en energisk revykarakter ut av sin Arne-rolle, som med sine upassende replikker fungerer som et comic relief når stemningen tilspisser seg. Typeframstillinga er grovkornet, men velfungerende.

Jannike Kruse gjør også en overbevisende innsats som mishandlede Gabriella. Hennes lute framtoning i de uformelige, grå hettejakkene står i klar kontrast til hennes forvandling til rak og rødkledd i glansnummeret «Gabriellas sang». Måten opptrappingen til dette øyeblikket er scenisk bygget opp på gjør det umulig ikke å bli truffet i mellomgulvet. Den svært følelsesladde fremføringen spenner fra svak og nærmest hikstende sang til kraftig, stolt brystklang. I sin masteroppgave Idealisert passivitet – Anslag til en kritikk av idéen om kunstens magiske kraft (2011) karakteriserer Magnar Fjørtoft Engen «Gabriellas sang»som «Skandinavisk gospel», noe Kruse mestrer til fingerspissene. Ikke rart publikum hulker. 

Hans Marius Hoff Mittet, som spiller dirigenten Daniel, har en kraftfull stemme som blir gitt stor plass i en rekke sangnumre. Men selv om han spiller et mystisk og tilkneppet kunstnergeni, hadde det ikke gjort noe med litt mer mimikk for å uttrykke følelsene han bærer på. Her blir alt uttrykt gjennom sangnumrenes (noe platte) tekstlinjer. 

Tradisjonelt

Som nevnt karikeres bygdefolket i Så som i himmelen. Men også finkulturen blir framstilt klisjéfylt.Dirigent Daniel er tilkneppet, hardtarbeidende, korrekt antrukket i kjole og hvitt og med tykt mørkt hår som faller vilt ned i pannen på ham når han dirigerer. Men han er også et geni – mystisk og uforståelig i sine reaksjoner. I filmen er Daniel skildret med respekt, mens bygdefolkene forblir karikaturer. Dette er mer balansert i Oslo Nyes sceneversjon, hvor særlig den ulykkelige presten Stig er framstilt mer menneskelig fra Johannes Joners hånd enn han ble i filmen.

Men det pretensiøse ved filmen har ikke blitt særlig bedret i musikalversjonen. De temaene som i filmen ble uttrykt gjennom mimikk, bilder eller klipp, blir her verbalisert og sunget. Ingenting blir antydet eller overlatt til fantasien. Bedre blir det ikke av at librettoen er dominert av fraser som «Så når jeg tenker på livet jeg har fått leve, og på hver morgen som venter så ren og klar. Så ser jeg nå, den sannhet som skal bære meg. Jeg vet at nå, er den tid jeg har.» 

Filmregissør Kay Pollak skrev sammen med sin kone Carin Pollak og komponist Fredrik Kempe flere nye sangnumre til musikalversjonen. Jeg synes de fleste har helt ordinære melodier og arrangementer, og iallfall i den norske oversettelsen har tekstene blitt nokså plumpe. Daniels utvikling av kirkekoret skal oppleves som progressiv og nyskapende. Da er det litt komisk at musikken som framføres stykket igjennom er så tradisjonell.

Organisk folkelig

Noen enkeltnumre står likevel ut. Som «Lena og Tores vals», en søt og sjarmerende duett der Heidi Ruud Ellingsen (som Lena) og Modou Bah («bygdetullingen» Tore) lekent svinger seg rundt og synger jublende og lattermildt om hvordan «æ ælske dæ!». De danser vals som var de amatører  (det er de drevne musikalartistene jo ikke), og samtidig skapes et ballroom-inntrykk. Koreografien er gjennomgående preget av organiske, folkelige dansenumre uten musikalsjangerens typiske glitrende wow-øyeblikk. Det er fint gjort. 

De mer lekne sangnumrene fungerer også tekstmessig bedre enn de som skal gjengi de store følelsene med Store Ord. Det er lettere å svelge strofer som «Det du føler i ditt hjerte det er sant, så kom til meg. Varmen her er kjærlighet som bor i deg, så kom til meg» når utøverne kaster lekent rundt på hverandre, enn når de stirrer alvorstungt ut i salen.

Kristen- og bygdekritikk

Jeg har ofte syntes skildringen av kristenfolk på scene og skjerm har vært fordomsfull og unyansert. Finnes det virkelig så mange maktsyke prester i dag at vi er nødt til å rive dem ned i kunsten på nytt og på nytt? 

«Pollaks optimistiske visjoner av en mer åpen og inkluderende kirke ville trolig ha vært mer relevant på syttitallet, i likhet med filmen som helhet», skrev Dagsavisens anmelder Espen Svenningsen Rambøl om oppfølger-filmen til Så som i himmelen. Og kanskje er det noe her. For når jeg sitter ved siden av folk fra generasjoner over meg som tydelig synes prestefruens opprør mot det knugende troslivet er helt vidunderlig, skjønner jeg at dette kanskje kan stikke dypere enn jeg har ant – at kristendommen virkelig har blitt oppfattet som kvelende for generasjonene før meg, og at det oppleves forfriskende å se rollefigurer som gjør oppgjør. Dette gjelder nok også den, for meg, klisjéfylte framstillingen av «bygdedyret».

Men det skal Oslo Nye ha: De går inn i klisjeene fullstendig uironisk, med stor kjærlighet. Og det har stor publikumsappell. (Publisert 02.02.2020).