Danny and Violet will make you laugh, make you wonder, make you shudder

Susie Wang er et nyetablert performance-orientert teaterkompani med et tydelig mål om å finne nye veier inn i fiksjonen. I de tre siste årene har de

satt opp en horrorserie som retter blikket mot menneskets natur. De medvirkende har røtter tilbake til kunstnerkollektivet Baktruppen, et kompani med bred tverrfaglig pondus. Regissør Trine Falch og scenograf Bo Krister Wallström har fått med seg lyddesigner Martin Langlie og jobbet seg inn i en teaterkoreografert homage til den franske gorefilmen. Kompaniet gjør det klart og tydelig i Burnt Toast at det grusomste, minst menneskelige av vårt sykelige oppkast, likevel er det som står igjen som ytterst naturlig. Det tok en meget sakte og kontrollert sving rett ned i undergrunnen denne gangen også.

Vakuumert stillhet

Som siste del i deres horrortrilogi, som startet med the Hum (2017) og fortsatte med Mumiebrun (2018), er Burnt Toast like obskur og autistisk som forløperne, men definitivt en sartere versjon. Den er gjennomsyret av den samme roen som de foregående forestillingene. Et ulmende fravær av støy som kan leses som pre-apokalyptisk stillhet. Der historien starter som en helt vanlig historie, med sine simple og seksualiserte servicedamer og moderne menn med migrene og mareritt, finner vi fort ut at noe ikke er som det skal være.

Black Box kan virke kryptisk i promoteringen av dette prosjektet, der de skriver: «Vi befinner oss i utkanten av samtida, en dement og evigung tilstand der fortida er glemt og framtida er farlig.» Det kan virke som et svevende bilde, men det er med dette premisset Bo Krister Wallström har satt opp en scenografi i smellfeit kitch-arkitektur og en invitasjon til fokus og tilstedeværelse i eteren, rammet inn og kledd i rød fløyel. Scenerommet forestiller nemlig en hotellresepsjon med glatt finish. Saccosekker av skai og heisdører i gull. Senere skal vi bli forklart at  «the one goes up, the other one goes down». Ribbet for det meste av referanser og tydelig tid, gir rommet oss følelsen av et opphold i no-place eller limbo. Man kan argumentere for at vi befinner oss i en ikke-navngitt amerikansk by, formodentlig i sørstatene. Men det er denne tidløse stemningen som advarer mot at noe ikke er på helt riktig plass.

Denne dårlige magefølelsen eksemplifiseres av et subtilt lydlandskap. De flerfoldige lagene med beskrivende lyder, rumlende spor og idiotiske pling fra heisdøren, gir en følelse av å befinne seg i magen på et sovende dyr. Langlie har blåst liv i selve spøkelset. 

Scenebildet og teksten legger til grunn vår frykt for det ukjente og det isolerte, samtidig som vi kan ane velkjente dagligdagse situasjoner og interaksjoner når skuespillerne ankommer lobbyen. Det er en særegen komikk som oppstår i skjæringspunktet mellom det dissekerte rommet og det livsnære i samspillet mellom karakterene. Trine Falch har grepet hardt om verdens ballesteiner i dette siste epos. Det er ingen nåde å finne her. Med introduksjonen av tilsynelatende flate figurer, skaper hun en egen mytologi på allerede eksisterende troper. I begynnelsen blir menneskene vi møter kategorisert og gjenkjent ut ifra kjønn, bakgrunn og seksualitet. Gradvis blir det hele endret i spill og vendinger. Karakterene får videre språk og fakter uavhengig av sin sosiopolitiske status. Slik vender Susie Wang en rekke parodiske grep til noe gjennomført intellektuelt og kritisk.

Filmeffekters lingvistikk

Dette fungerte spesielt godt i de lengre dialogene mellom Danny (Kim Atle Hansen), vår hotellgjest med solbriller, og Violet (Mona Solhaug), vår blondekledde kvinne som tilforlatelig oppholder seg i hotellets lobby når forestillingens første samtale mellom de to tar form. Det oversatte verbalspråket blir en av de viktigste bærebjelkene. Det er i scenene med lange one-liner-dialoger slik som: «He looks a bit like you» eller «You make me feel like a queen, Danny» at denne forestillingen står sterkest. Ikke én eneste replikk føles feilplassert. Et skarpt skråblikk på icebreaker-vekselvirkninger fra det moderne sosiale liv.

Alt er på amerikansk sørstatsdialekt, noe som fort blir for mye for aktørene å håndtere. Språkvalget gir likevel en nerve, og den kunne de ikke klart seg uten, for da hadde også det sjangerspesifikke falt. Assosiasjonene til de vestlige filmbiotoper som teenage bodyhorror og exploitation cinema får full støtte. Det Lynch’ske hadde heller ikke kledd en norsk språkdrakt. 

Det er også denne, nesten militære troen på, og tilliten til filmspråket og effektene som følger med på lasset, som videre skal forvandle vinen tilbake til vann et par steder i forestillingen. På samme måte som jeg liker diverse camp og CGI fra før 90-tallet, føles det nostalgisk når Danny mister hånden i en heisscene. Flere kroppsdeler blir senere knekket og andre sår sprettes. Men dette var litt oftere enn nødvendig, gjort i en såpass upolert vigør at det nesten ble et nytt lag av anti-proft. Dialogen var jo også skeiv, men på en tydelig og gjennomført måte. Mine tanker går tilbake til Ersan Mondtags Tyrannis som ble vist på Theatertreffen i 2016, som hadde en spillestil med lyrisk dialog og avstumpet, blind bevegelighet, og som ga det hele et tilsnitt av dårlig 3D-animasjon fra Sims, med høy produksjonsverdi på stemme- og lydsiden. Begge forestillingene trekker linjer til spill-effekter og filmtriks som har noe uncanny ved seg.

Skrekkfilmens semiotikk

Som filmkritiker James Quandt har sagt om filmskaperne assosiert med New French Extremity, en moderne filmsjanger som er sammenlignbar med det Susie Wang poengterer med sine virkemidler, mangler disse filmskaperne «the power to shock an audience into consciousness.» Voldsomme grep som blodsuging og forsvinningsnumre går en lang vei i å utfordre oss på hele det fiktive premisset til forestillingen. Det er med andre ord særdeles godt utført med de virkemidler teateret orienterer seg etter. De punktene som ikke kommer igjennom, er de stedene hvor man må ta til takke med forestillingsevnen, ettersom Susie Wang teppebomber oss med effekter som har til oppgave å overbevise seeren i aller høyeste grad.

Samtidig satte hverdagsligheten og gullkornene seg skrevs over det utenomjordiske. Derfor lo vi. Burnt Toast ligger likevel nærmere en intellektuell parodiaften enn et virkelig skremmende verk. Den ligger etter min smak blant de øverste, og hadde jeg også grått, gispet etter luft og kanskje kastet opp, hadde den altså endt helt på topp. (Publisert 14.02.2020)