Dømt fiksjon

Thomas Byes interesse for rettssikkerhet har løpt parallelt med Teater Ibsen fra han i 2007 spilte statsadvokat Dorenfeldt i Bjørneboes Tilfellet

Torgersen her. Denne interessen har nå kulminert i Vildanden - et rettsdrama, hvor han selv har bearbeidet teksten. På et vis er dette den perfekte twistposen av kunstneriske motivasjoner; Bye får bruke sin interesse for rettssikkerhet, Teater Ibsens ønsker om å aktualisere Ibsen oppfylles, og i denne produksjonen har også hele teateret, fra skuespillere til snekkere fått rom til å vise seg. Med så mange grunnmotivasjoner er det en imponerende produksjon som balanserer de ulike hensynene godt. Så godt at de nesten klarer å tildekke at hele konseptet er bygget på en løgn. For hvem er det egentlig som er skyld i Hedvigs selvmord? Ved å insistere på rettsaspektet forsøker de å få oss til å glemme at Vildanden er fiksjon. Men regien underbygger det teatrale. 

Illusjonen av en rettsak

Det begynner når Dommeren (Mathilde Alfrida Jakobsen Skarpsno) kommer inn og ber oss reise oss. En jury, bestående av ti lekdommere trasker inn i dommerkapper og setter seg på scenen. De består av publikummere som på forhånd har meldt seg til tjeneste i bytte mot gratis billetter. Retten er satt. Flere ganger utover i forestillingen, brukes rettsritualene på samme måte for å minne oss på at dette er en rettsak. Innledningsvis fremstår dette som en forutsetning for konseptet vi som publikum skal være med på. Men etterhvert som universet blir mer teatralt fremstår det mer og mer som et retorisk grep for å fortelle historien i Vildanden på en ny måte. 

Ut av scenografien trekkes en stålampe. Den tennes. Utspørringen av Gregers Werle kan begynne. Stian Isaksen spiller Gregers, med stor innlevelse, som en usikker og tvilstynget mann. Han skjelver på hendene og snakker raskt. Han insisterer på å fortelle om sitt liv og trekker oss og dommeren med inn i stykkets handling. Her bør jeg nevne at Isaksen og Matilde Alfrida Jakobsen Skarpsno roterer på å spille dommer og Gregers ulike kvelder. Uten at jeg har sett versjonen med Skarpsno som Gregers, fremstår dette mest som et grep for å skape engasjement om prosjektet – det må være en gøy oppgave for skuespillerne å bytte mellom anklager og anklaget. 

Pedagogisk men folkelig

Det er godt jeg kjenner Vildanden fra før, tenker jeg. For i utspørringen av Gregers får vi wikipedia-innføringen i karakteren i et rasende tempo. Gregers forteller om sin oppvekst, sin mor og søken etter et mål i livet. Han forteller om middagsselskapet, sin far og hvordan han mistenker at han uriktig har fått Gamle Ekdal dømt for den ulovlige hogsten. I Kulturnytt 28. januar* fortalte kulturminister Abid Raja om forsøk på å aktualisere Ibsen; «Jeg vandret rundt i klasserommet på Foss og forstod ikke et pøkk», innrømmet han. En stund er jeg usikker på om Bye og dramaturg Aslak Moe egentlig bare kompliserer historien ved å insistere på å aktualisere stykket gjennom denne utspørringen av hver karakter. Situasjonen er jo ganske statisk og man skal følge godt med på hva som blir sagt. 

Kanskje er det grunnen til at de har iscenesatt dette som teater av den teatralske typen. Det som forsvinner i ordene vises tydelig i kroppsspråk. Den følelsesladde spillestilen er ikke realistisk, men jeg underholdes av intense kunstpauser, skrik og overdreven innlevelse. Karakterenes hvitmalte ansikter og patinerte sykehusuniformer får dem til å fremstå som spøkelser fra fortiden eller skrekkfilm-pasienter fra et psykiatrisk sykehus. Men de insisterer på at de befinner seg i en reell rettsak på en måte som vekker beundring hos meg. Jeg hadde trodd at rettssaken som scenisk ramme ville medføre en klein meta-lek med historien, men her holder man seg i stor grad til den informasjonen som kommer fram i originalen. Og karakterene belyses eller kommenteres ikke med mer eller annen informasjon enn den vi får av Ibsen. Således holder de på stykkets iboende spenning. Men jeg undres over hva poenget med å legge stykket til en rettsak så er? For mens scenen fylles av spøkelser fra Ibsens skuespill fremstår Ibsen selv som elefanten i rommet. Hvorfor tenker ingen på det selvsagte; at det var Ibsen som tok livet av Hedvig? Insisteringen på å ikke gi publikum en anerkjennende meta-kommentar oppleves som påtatt naivt.  

Underholdene teater

Gradvis forsterker regissør Moqi Simon Trolin teatraliseringen av rettsaken. Med dramatisk musikk og røyk kommer Håkon Werle (Hans Jacob Sand) inn, selvsikkert entrer han scenen fra en skuff i scenografien. Med en lysekrone i hånden setter han seg som en patriark midt i rommet. Snart dukker også Doktor Relling (Åsmund-Brede Eike) opp. Også han fra en skuff, med røyk, dramatisk musikk og en slags shabby-chic-lignende lampe i hånden. Og før pause dukker både Gamle Ekdal, Hjalmar og Gina også opp. Også de fra skuffer i scenografien, med røyk og lamper i hendene. Karakterene dukker opp og blander seg i hverandres vitneutsagn, før de selv stevnes som vitner. Det åpenbarer seg raskt at rettens normale regler ikke gjelder i dette rommet. Anklagene flyr mellom karakterene uten at dommeren lar seg affisere særlig av kaoset som oppstår. Snarere er hun med på å fyre opp under den kaotiske stemmingen.

Med alle karakterene i rommet fremstår de ti lekdommerne i sine sorte kapper mer som en naturlig del av det scenografiske sort/hvit universet Benjamin le Cour har bygget opp. Jeg glemmer nesten at de er der, og begynner å lure på hva deres funksjon egentlig er? Underholdt av dramatisk skuespilleri, røyk, lysskift og stadig mer dramatisk musikk gjøres det en solid innsats for å trekke meg inn i historien. Underholdningen som ligger i leken rundt det å dømme Gregers i teateret får meg til å glemme alvoret som ligger i å dømme noen i virkeligheten. Rettssaken blir en underholdende banalisering som ikke klarer å belyse de ulike karakterens skyld, ei heller hvorfor Ibsen ender Vildanden med Hedvigs selvmord.   

Teateret vinner over rettsalen

Dette skrus ytterligere til når fiksjonens to patriarker skal forklare seg. Utspørringen av Grosserer Werle vekker latter fra salen når han innrømmer å ha gjort tilnærmelser til Gina og dommeren spør om disse tilnærmelsene kan ha ført til at Gina ble gravid? Her taler det overtydelige kroppsspråket for seg selv. Men det tipper over når Gamle Ekdal skal forklare seg. Med største selvfølgelighet veiver han rundt i rettssalen med en pistol mot tinningen, skjelvende av selvanklage når Gregers forteller at hans tidligere jaktmarker nå er hugget ned. Med sentimental musikk, røyk og lys serverer Gamle Ekdal en kraftsalve mot alle som vil ødelegge naturen. Dette får en av lekdommerne til å rynke på nesen. I likhet med meg opplevde han kanskje at det tipper over i denne melodramatiske insisteringen på å inkludere klimaspørsmålet i aktualiseringen? Denne private reaksjonen minner meg i det minste om spennet som har oppstått mellom realisering og konsept. Det er høyst uklart om vi befinner oss i en rettssak eller i et underholdningsteater. 

Regissøren insisterer på at også Hedvigs begravelse skal iscenesettes før det kan dømmes. Kisten omringes av de lysende lampene og dekkes med det sorte plastgranulatet. På dette punktet virker det som om regien rendyrker målet om å påvirke publikum følelsesmessig på en måte som bryter med forestillingens premiss om å utspille seg som en rettssak. Eller er det poenget? Å vise oss at rettssalen er et slags teater i tråd med Byes engasjement omkring rettssikkerhetsspørsmål? I så fall lykkes de ikke helt. Det dramatiske tablået får domsavsigelsen til å fremstå det som et antiklimaks og en ren formalitet. Uten diskusjon skal lekdommerne krysse av for om Gregers er: 1) Skyldig i medvirkning 2) Skyldig i å ha etterlatt Hedvig i en hjelpeløs tilstand, eller 3) Uskyldig. De har kommet til at Gregers er skyldig i å ha forlatt Hedvig i en hjelpeløs tilstand. Alternativene og konklusjonen virker enkle. Forestillingen er underholdende i sin teatralitet, men snarere enn å utvide vår forståelse av hvorfor Ibsen lar Hedvig begå selvmord, eller vår forståelse av enkeltmenneskets rettssikkerhet, reduserer produksjonen Ibsens Vildanden til spørsmålet om Gregers skyld. Litt forvirret over hvorfor Teater Ibsen skulle ønske det forlater jeg teateret. (Publisert 24.02.2020)

Fotnote:

[1] https://radio.nrk.no/podkast/kulturnytt/l_56f6955c-751a-4056-b695-5c751a...