Fornorskningens pris

«Lappjævel». Dette skjellsordet av en tittel stikker seg ut i programteksten til Litteraturhuset denne torsdagkvelden, den samiske nasjonaldagen, 6. februar. Til høyre bak talerstolen står dramatikeren, samiske Katrine Nedrejord, og til venstre har vi fiolinisten Ziwei Liu. Med tekst og musikk tar de for seg hver sin del av det lydlige, mens selve dramaet utspiller seg på en skjerm. Illustrasjonene til Esther Megard er preget av en bred og fargesterk strek. Disse enkle, kunstneriske grepene bringer oss nærmere det barnlige perspektivet som historien fortelles fra.

Samwo er en samisk gutt som vokser opp med sine foreldre på et ikke navngitt sted i Nord-Norge. Han drømmer om å drive med reindrift, som faren. Han snakker samisk flytende og trives godt i denne lille familieenheten. En dag blir han sendt bort, til en internatskole. Kostskolen viser seg å ha en mer dyptgripende effekt enn antatt - den følger fornorskningspolitikken som Norge praktiserte fra midten av 1800-tallet til like etter annen verdenskrig. Hensikten var å assimilere samer inn i norsk kultur, språk og levesett.

«Ikke ganda, men gutt!»

For vesle Samwo, er forvandlingen altomfattende. Han får bare lov til å snakke norsk, som han til å begynne med bare så vidt forstår - og hvis han så mye som hvisker på morsmålet venter det fysisk avstraffelse. Han blir mobbet (med samme skjellsord som i stykkets tittel) av den kvenske klassekameraten hans, Isko. Selv fornavnet hans endres til det norske og kristne Samuel.

Den strukturelle volden var gjennomgripende, men på den tiden oppfattet man det som om staten gjorde samene en tjeneste. Ifølge den norske stat var «… den eneste redning for lapperne å absorberes av den norske nasjon.» Fornorskningspolitikken er ett av mange eksempler på at vestlige samfunn har begrunnet sine assimileringsprosjekter med behovet for å sivilisere eller redde lokalbefolkningen fra deres egen syndige natur. Den hvite manns byrde besto i å skulle redde de primitive sjelene fra fortapelse, ved hjelp av kristendom, dannelse og kultur. Hos Samwo betyr møtet med den norske kulturen at han fortrenger stadig mer av det samiske. Han mister for eksempel interessen for reindrift. Det kunne selvsagt ha skjedd uavhengig av internatskolen, men det er rimelig å tro at den bidro til å fremmedgjøre ham kulturelt. Han beskriver gjenforeningen med foreldrene i feriene, som besøk hos fjerne slektninger. Både de kulturelle og relasjonelle båndene svekkes.

Nyanseringer

«Det er viktig å nyansere undertrykkeren,» sier Katrine Nedrejord i ettersnakken på LItteraturhuset, hvor hun intervjues sammen med poeten Sumaya Jirde Ali. Hun forteller at hun har intervjuet flere samer som ble sendt til internatskole som barn - og at mange av erfaringene deres var vonde, men langt ifra alle. For Samwo blir lærer Pedersen en trygg havn på internatskolen. Selv om han har til oppgave å assimilere barna til norsk kultur, vender han et døvt øre til når de hvisker på samisk, og han unnlater å straffe dem. Han oppmuntrer også Samwo til å løpe, noe som er blir hans foretrukne aktivitet i en ellers grå skolehverdag. Kanskje lærer Pedersen selv har samisk bakgrunn og av den grunn sympatiserer med barna? Å være samisk var noe mange familier holdt skjult på grunn av skammen, forteller Nedrejord. Men kanskje Pedersen var motstander av fornorskningspolitikken, selv om han ikke våget å si det åpent? «In the end, we will not remember the words of the enemy, but the silence of our friends», sa Martin Luther King Jr., om borgerrettskampen i USA. Med lærer Pedersen og hans ambivalens, får Nedrejord kommunisert frem en følelse av et slags svik, fordi de som har makt til å si imot, lar være å gjøre det. Når Nedrejord på denne måten legger inn flere lag, flere nyanser, får teksten en refleksiv tyngde.

Symbolsk vold

I ettersnakken om den samiske erfaringen, forteller Katrine Nedrejord at det eksisterer «…forbausende like erfaringer, på tvers av land». Parallellene til andre former for kulturell undertrykkelse, er slående: Fra aborginerne i Australia til den amerikanske urbefolkningen i Canada (fra øst til vest på kloden, bokstavelig talt), var tilpasningen til vesteuropeisk kultur, «gullstandarden» i det 19. og 20. århundre. Når den nye lærerinnen Frøken Steen erstatter lærer Pedersen på skolen til Samwo, innfører hun et hierarki hvor de norske elevene sitter forrest, de kvenske barna i midten og de samiske barna bakerst i klasserommet. Klassen fungerer som et mikrokosmos for samfunnsstrukturen. På samme måte som svarte busspassasjerer måtte sitte bakerst og hvite foran, under segregeringen i USA. «I Norge snakker vi norsk!», kjefter Frøken Steen på Samwo. Dette er noe som mange flerspråklige har kjent på kroppen. Å snakke med fransk aksent er «interessant», mens arabisk aksent er «gebrokkent».

Hurt people hurt people

Vold avler vold, sier de. Jeg tror heller ofre skaper ofre. Det kan forklare Isko og det voldsomme selvhevdelsesbehovet han har overfor Samwo. Å komme seg oppover og sidestille seg med nordmenn virker umulig, og da er det lettere å sparke nedover, som i dette tilfelle vil si på Samwo. Denne mekanismen er sammenlignbar med situasjonen i Sør-Afrika. De som regnes som colored, blir behandlet dårligere enn hvite, men langt bedre enn svarte sørafrikanere, og dette mønsteret vedvarer den dag i dag. Hvite sørafrikanere bor i trygge forsteder, mens både colored og svarte bor i slummer, townships. Hovedforskjellen er at mens svarte townships i all hovedsak består av skur, består colored townships av statsfinansierte kommunalboliger av mer stødig materiale enn av metallplater. Blant de som regnes som colered er det enkelte som distanserer seg fra sin afrikanske avstamning og mener at svarte sørafrikanere selv er skyld i sin undertrykkelse, mens de selv er ofre for imperialisme. Gjennom Isko får publikum innsyn i den vriene dobbeltrollen som undertrykker og undertrykt, og i hva konsekvensene av denne forvirrende posisjonen kan være.

Sterke kvinneskikkelser

Siden 1992 har 6. februar vært samenes nasjonaldag; til minne om det første sametinget, som ble holdt i Trondheim i 1917. Elsa Laula Renberg var blant de som tidligst oppdaget styrken i å organisere seg, og var blant initiativtakerne til det i dag historiske landsmøtet. Å se Katrine Nedrejord på scenen forsterker med enkle virkemidler budskapet, og får meg til å tenke på hvor viktig rolle samiske kvinner har spilt både i en historisk og en nåtidig kontekst. Fra festivalsjef for Riddu Riddu-festivalen, Sandra Márjá West, og sametingspresident Aili Keskitalo, til dagens mest kjente samiske kunstner, Mari Boine, har samiske kvinner gått i bresjen.

Et steg foran…

Ali spør Nedrejord om det har vært tungt å jobbe med et stykke som har en så tung tematikk, men til det svarer hun at det gir henne overskudd å stå på scenen, fordi så mange «…norske historier er overfortalte». Det er den brutale sannheten. Bortsett fra én uke på barneskolen, har jeg ikke blitt undervist om samisk kultur eller historie i min trettenårige skolegang. Samiske perspektiver var så å si ikke-eksisterende også ved kjønnsstudier og psykologi på universitetet. Selv i disse progressive tider, henger annenrangsstatusen igjen som en dyster påminnelse om en vond historie og trangt handlingsrom. Hvorfor er ikke 6. februar en rød dag, en fridag med nasjonal feiring, på lik linje med 17. mai? Hvorfor er sametinget et hovedsakelig rådgivende, framfor et besluttende organ? Mange refleksjoner blir satt i sving, takket være fortellingene til en ung ganda.

(Publisert 08.02.2020, oppdatert 08.04.2023)