Sterk start på Kilden

Oppsettingen avJonas, basert på Jens Bjørneboes roman,på Kilden teater kan karakteriseres som er et fyrverkeri av en forestilling, nesten som en

bombe, med sterke dramaturgiske, scenografiske og musikalske elementer. Jeg vil prøve å forklare disse elementene og lagene, som hver for seg både krever og fortjener særskilt behandling. Det er i det hele tatt mange spennende teatrale lag og virkemidler som brukes til å dramatisere denne romanen fra 1955. Den har fokus på opplevelsene til en elev i den norske skolen som blir stemplet som mindreverdig fordi han er sen med å lære seg å lese. På 1950-tallet var dysleksi et lite kjent fenomen, og de som hadde problemer med lesevansker risikerte å bli sendt på spesialskole (kalt «Iddioten» på folkemunne). Både romanen og forestillingen er sterkt dokumentarisk anlagt, med episk-dramaturgiske og performative forløp. Teatersjefen Valborg Frøysnes sier i teatermagasinet at hun alltid har drømt om å bruke denne romanen som dramatisk forelegg, noe som altså er realisert i Kristiansand i anledning at det er hundre år siden Jens Bjørneboe ble født. Frøysnes har engasjert et team på regi, scenografi, lyd og det musikalske som må karakterisere som relativt ungt. 

Visualisering i frontale og romlige tablåer

Det er et helt åpent dramaturgisk landskap vi blir presentert for, hvor stemmene veves inn i hverandre. Tekstfremføringen er fordelt på skuespillerne og musikerne fra Honningbarna, et punk-rockband fra Søgne. Fortellingen om Jonas Andreassen og hans problemer på skolen blir fortalt med rollene fordelt på alle medvirkende, fra Fredrik Høstaker som Jonas, Ulla Marie Broch som fortellerstemme og gestalter av jungmannen, Kevin Mbugua som Jonas’ far, samt Bernard i 2. akt under scenen i skogen, Jenny Ellegård, som spiller Moren og Frøken Bøe, og Isabel Toming som lærer Strange, m.fl. 

I første del ser vi hvordan Frøken Bøe tvinger Jonas til å lese uten at han kan det, og hvordan bokstavene bare stokker seg og blir mer til figurer og dyr. Frøken bestemmer seg for at Jonas er mindre begavet og må til spesialskole, noe foreldrene motsetter seg og de blir understøttet av overlærer Jochumsen. Jonas opplever mobbing og hvordan «tyskerungen» Bobby blir overkjørt av trikken når han rømmer fra de andre elevenes raseri, en scene som er levende fortalt med en miniatyrmodell av en oslotrikk. Da er vi midt i forestillingens første akt. Forestillingens to deler er fordelt på før og etter pause, men de henger sammen fordi kimen til løsning for Jonas ligger i å komme til en ny type skole, inspirert av en pedagogikk som skal være annerledes dialogisk. Den løsningen er det til sist foreldrene støttet av jungmannen som hjelper Jonas med å finne, etter at han som rømling oppdages i en livbåt på et skip i Oslofjorden.  

Brudd fra frontalt til romlig teater   

1. akt foregår i en frontal sceneløsning med publikum på avstand, og med et bilde av en by som kan minne om revyens måte fremstille byen og det urbane på. I denne scenografiske løsningen av Nathalie Melbye ser vi silhuetter av høyhus formet som tårn med markering av vinduer. Tre hovedsøyler eller kjempeprismer danner projeksjonsflatene hvor filmede opptrinn med dukkefigurer eller mennesker i miniatyrformat blir plassert inn i bilder fra klasserom og hjemmemiljøer. Dette er meget godt gjort og selv får jeg følelsen av en teaterhistorisk gjenbruk av renessansens illusjonsteknikk som ved hjelp av malte flater fremstille tragedie, komedie og det landlige scenebildet. 

   I 2. akt er hele scenerommet omformet til å vise et romlig miljø, som om man vil er skogsscenen forstått dramahistorisk. Publikumssalongen er ryddet for stoler og inn er kommet barnålstrær som skaper et dystert skogsmiljø hvor publikum skal kunne bevege seg rundt, mens skuespillerne spiller ut scenen med den filosofiske og politiske diskusjonen som berører selvmordet eller «der Freitod», som det heter på tysk. Det er en diskusjon basert på de ti bud, og for hvert steg i diskusjonen kommer en nærmere noe absolutt, som ender i at en av dem blir drept ved et vådeskudd. Denne delen av forestillingen er kanskje dramaturgisk noe uklar, og kan minne om Kieslowskis filmatisering av de 7. dødssyndene gjennom portretter av situasjoner hvor syndene diskuteres med referanse til Bibelen. Friedrich Nietzsches påstand om at gud er død diskuteres før klimakset nåes i denne polylogen (samtale med flere stemmer) mellom opprørske og desillusjonerte tenåringer, hvorav to skulle falle senere under krigen.

     En av ungdommene er jungmannen, som også er en lærerfigur, en pedagog, og i alle fall Bjørneboes alter ego. Mens Honningbarna i 1. akt deltok som aktører i tillegg til å spille punk-rock, går de her inn bak en plastikkvegg på scenen hvorpå spillet i salen delvis blir projisert. Foran dette tablået dukker et scenebilde fra et middelaldersk mirakelspill om Adam og Eva opp, og som avsluttes med at Gud selv kommer til syne. Han var ikke død allikevel. På dette tidspunktet i forestillingen, prøvde jeg å ta meg opp på galleriet hvor en stor del av publikum satt, slik at jeg kunne nyte den avsluttende punk-rock konserten med Honningbarna, men den varte ikke så lenge. Allikevel satt lyden godt i publikum som var blitt forvandlet til både tilskuere og en slags aktører på samme tid. 

 Plasserer seg på teaterkartet

Selve grunnfortellingen om Jonas ble godt ivaretatt. De pedagogiske reformene som Bjørneboes roman har bidratt til, er vel kjente. På dette nivået opplevde kanskje publikum ikke noe som bidro til en grunnleggende ny erkjennelse. At det ble snakket om normerte prøver og poeng som skulle oppnås i en klasse, er også velkjent for vår tids pedagogiske diskusjon. Det som nok gjorde sterkest inntrykk var den sceniske estetikken med å bruke figurativt teater og miniatyrer ved hjelp av projeksjoner til å skape en stilisert illusjon. En slik bruk av det figurative kan gjerne omtales som en form for dukketeater, hvor dukkeførerne sier replikkene. Det er gjort med presisjon i denne forestillingen. Slik jeg nevnte det i ingressen, er dette en forestilling med mange sceniske elementer, og i og for seg var det en lek med historisk resirkulering av midler fra førmoderne teater, tatt inn i en postmoderne kontekst av modernisme og noe i nærheten av en revyaktig pastisj. Det passet kanskje ikke helt til materialets dokumentariske karakter, men bidro til en ny opplevelse av Jens Bjørneboes roman i retning av en scenisk lek som bare teatret kan formidle. 

   Det var et godt og spennende teamarbeid, særlig mellom regissøren Mari Vatne Kjeldstadli og scenografen Nathalie Melbye, og med sterk oppfølging på alle sceniske løsninger fra både skuespillerne, Honningbarnas musikk, lysdesignen, samt av dramaturgen Endre Sannes Hadland. Det var i en viss forstand postdramatisk teater, siden tekst og sceniske virkemidler var sidestilte med hverandre og i noen grad blandet seg og ble visuell dramaturgi hvor virkemidlene var likestilte eller fusjonerte med hverandre, slik at helt nye sceniske situasjoner ble skapt. I denne forestillingen ligger en klar trend i et nytt norsk teater som i stor grad samspiller med det frie sceniske miljøet som jeg tror også Kilden åpner seg opp mot. Det er bare å ønske Valborg Frøysnes lykke til videre som teatersjef på et teater som ennå ikke helt har funnet sin plass i det norske teaterbildet. Men med denne oppsettingen av Jonas er Kilden i ferd med å plassere seg der. Og en annen ting jeg synes bør nevnes, er at Kilden har en viss likhet med Skuespilhuset i København når det gjelder beliggenheten mot vannet og som serveringssted. (Publisert 04.02.2020)