Skuespiller og urbefolkningsaktivist Kay Sara spiller Antigone i «Antigone i Amazonas». Foto: Armin Smailov

Antigone i Amazonas, koronakrisen og de overflødiges opprør

Da korona-krisen brøt ut, arbeidet teaterregissøren Milo Rau sammen med landløse- og urbefolkningsaktivister med oppsetningen «Antigone i Amazonas». I denne artikkelen skriver han om den autoritære liberalismen til den brasilianske presidenten. I artikkelen retter Milo Rau også et kritisk blikk mot den vestlig-europeiske romantiseringen av «avkallets filosofi» som følge av vår egen «luksus-karantene»: Det er det globale sør som kommer til å betale prisen.

Inntil  tredje uke i mars arbeidet vi i Marabá – en brasiliansk by som ligger ved det sydlige utløpet av Amazonas – sammen med aktivister fra landløse-bevegelsen og urbefolkningen, med å lage en ny versjon av Sofokles’ Antigone. Den korona-forskyldte «Sjelekrisen» («Notstand der Seele»), som Alexander Kluge har kalt det i et intervju, virket på det tidspunktet nærmest surrealistisk sett fra Amazonas. «Nesten ingenting når frem til oss», sa lederen for den lokale seksjonen av landløse-bevegelsen, «og følgelig heller ikke denne sykdommen.» Da vi reiste fra Europa i begynnelsen av mars, virket det fortsatt som om epidemien lot seg kontrollere. Jeg er teatersjef ved NTGent, og produksjonene våre var på denne tiden på vei til mange byer Europa. Så, plutselig kom omslaget. Først stengte de store scenene, så ble gjestespillene avlyst, og tilslutt ble hele NTGent stengt. En skuespillerinne, hvis far var syk av korona, rakk akkurat å reise tilbake til Europa, før flyene ble innstilt. Det gamle kontinentet slo portene igjen, og som for inntil 500 år siden var Europa og Amerika atter adskilt fra hverandre. 

I delstaten Pará, hvor Marabá ligger, var det til da bare bekreftet ett enkelt tilfelle av korona. Men det var ikke vanskelig å forutse hva som ville skje ved et faktisk utbrudd av sykdommen. Det finnes ikke noe fungerende helsesystem i Nord-Brasil, og hva social distancing angår, så er det et privilegium for elitene. Derfor avbrøt vi Antigone i Amazonas, i samråd med våre co-produsenter, den brasilianske bevegelsen av landløse (MST) – som er en organisasjon som omfatter over 2 millioner familier, og som med en legitim geriljas profesjonalitet okkuperer udyrket land, eller land som storkonserner illegalt har lagt beslag på.

Ideen til Antigone i Amazonas, kom da min dramaturg Eva-Maria Bertschy for to år siden ble kjent med noen funksjonærer fra MST på en kongress. Ett år etter, i mars 2019, ble noen av stykkene og filmene mine vist i Brasil, selv om de – etter innvendinger fra forskjellige politikere på høyresiden – ikke ble vist i tre byer, som planlagt, men bare én, nemlig Sao Paolo. «Det er på høy tid, at noen er modige nok til å stanse dette dekadente teatret med vold», skrev en anmelder om mitt homofobi-stykke Die Wiederholung (Gjentagelsen, overs. anm.). Enhver som var bare litt forskjellig fra ham selv — homofile, liberale og urbefolkningen i særdeleshet, kvinner og fattige i sin alminnelighet, altså omtrent 80 prosent av befolkningen – ble truet med fengsel og død av den nyvalgte president Bolsonaro på twitter. 

Institusjonene ble til kulisser og de store konsernene og evangeliske bevegelsen gjorde bruk av dem slik det passet dem.Departementet for menneskerettigheter ble for eksempel omdøpt til «Familiedepartementet», regjeringsorganet for beskyttelse av urbefolkningens rettigheter, FUNAI, fikk ny president, en evangelisk kristen som er godt kjent for å omvende urbefolkningen. I Miljødepartementet ble det satt inn en klimafornekter, og etter vel ett år ved makten, befinner det seg flere militære i administrasjonen til Bolsonaro enn det gjorde under militærdiktaturet. 

«Landbruksindustrien kommer til å elske meg. Velkomsthilsenen til landløse-bevegelsen vil være et ladet våpen», bekjentgjorde den brasilianske presidenten allerede i tiltredelsestalen sin. Urbefolkningsrettigheter som er garantert av grunnloven, har i mellomtiden opphørt, de sosiale reformene under Lulas regjering er avviklet, alt sammen naturligvis under dekke av innstramminger. Men der den klassiske nyliberalismen ikke begrunnet trykket mot de vanskeligstilte ideologisk, de ble bare utsortert gjennom konkurranse, gir den autoritære liberalismen à la Bolsonaro det nyliberale konseptet et fascistisk tilsnitt. Han forsøker ikke bare å gjøre verden markedstilpasset, han forakter de som i hans øyne er «overflødige» helt åpenlyst.

Under skogbrannene i Nord-Brasil i fjor sommer ble dette åpenbart. For det ble snart bragt på det rene at disse var påtent av bander som de store landbrukskonsernene betalte - for å få mer beitemark til oksene, for å rydde land til soya-monokulturen i skogene. Men fremfor alt ga det anledning til å ødelegge livsgrunnlaget for urbefolkningen i Amazonas, og dermed deres motstand mot de utallige stor-prosjektene til Bolsonaros regjering.  Det er oppdaget aluminium under Amazonas, og der det fortsatt er urskog i dag, skal det bygges et gigantisk gruve- og industrikompleks.  

Man kan vanskelig finne et bedre bakteppe for den borgerkrigsliknende kulturkampen i Brasil enn Sofokles’ 2000 år gamle stykke. Antigone handler om tyrannen Kreon, som for enhver pris vil beholde makten – og Antigone, som setter seg opp mot ham. Skuespiller og urbefolkningsaktivist Kay Sara spiller hovedrollen i vår Antigone, koret består av overlevende fra en regjeringsmassakre på småbønder. Kreon, prinsippet for makt og utnyttelse, blir på sin side spilt av en forhenværende kulturminister, skuespiller og teatersjef, som bare er seg så altfor bevisst om motsetningene i det brasilianske systemet. 


Antigone i Amazonas. Foto: Armin Smailov

For det var viktig for oss å ikke «bare» fremstille Bolsonaro på scenen, men også den – i mellomtiden – nyliberaliserte Lula. Den forhenværende hardcore-marxisten løftet riktignok flere millioner familier ut av fattigdommen, men han inngikk i løpet av sitt presidentskap også mange kompromisser med landbruksindustrien. Det samme gjorde hans etterfølger: Rett før kuppet mot henne, som var forkledt som riksrett, og som til slutt førte til valget av Bolsonaro, innviet Dilma Rousseff en kolossal demning i Amazonas. Til prisen av tusener av fordrevne og en artsutryddelse av episk karakter – de landløse setter seg fortsatt til motverge mot den. 

«Jorden er rik på underverk. Største underverk er mennesket selv»*, heter det i den første og mest berømte korsangen i Antigone. De gamle grekernes hybris, som fikk dem til å krysse Middelhavet i trebåter eller bruke enkel medisin for å beskytte seg mot døden, virker nesten barnslig i den globale kapitalismens tid. Rett ved siden av det okkuperte godset hvor vi inntil nylig prøvde på Antigone, eter Latin-Amerikas største jernmine seg gjennom skogene, daglig myrdes det miljøaktivister av Bolsonaros milits. Apokalypsens tegn er overtydelige: I august i fjor regnet det aske over Sao Paolo. Dagen ble til natt, vindstrømmene, som fra urtiden av har bragt regnet fra skogene i Amazonas sørover, bragte med seg ild og mørke. Både den tradisjonelle vitenskapen og visdommen til urbefolkningen gir økosystemet i Amazonas ti år. Hvis det ikke skjer en grunnleggende snuoperasjon før det, tipper det. Og vel og merke irreversibelt, hvilket i en menneskelig målestokk vil si: For alltid.

Og nettopp i denne situasjonen bryter den kanskje største pandemien i løpet av de siste hundre årene ut. Da det første korona-smitte-tilfellet ble diagnostisert for en måned siden, lot Bolsonaro, med demonstrativ ignoranse, til å mer eller mindre gjøre alt for å forsterke virkningen av sykdommen. For ham kan det være det samme. Som medlem av den globale eliten har han tilgang til et fungerende helsesystem, og under dekke av farsotten, kommer han – etter hva man frykter – til å avskaffe demokratiet i Brasil fullstendig. Det gjelder tilsynelatende fremfor alt om å kvitte seg med de som i hans øyne er overflødige, for alltid.

Jeg tenker med gru på hva som vil skje i Brasil i de nærmeste månedene – og i land i det globale sør overhodet. I globaliseringens periferi treffer korona-viruset med bedragersk forsinkelse. Men latt i stikken av sine egne eliter, vil sykdommen treffe dem med enda mer brutal kraft. Det er som om koronaen kommer tilintetgjørelsesfantasiene til Bolsonaro i forkjøpet, den institusjonelle omveltningen av samfunnet blir biopolitisk realitet. For koronaen er nettopp ikke en sykdom som «gjør alle like». Det er, og fremfor alt i det globale sør, de svake, gamle og fattige, som oftest dør – og det vil skje i et rasende tempo. Fordi virus fra den menneskeødelagte villmarken hopper over sivilisasjonen og utbrer seg langs de globale reise- og varenettverkene på kort tid. Gjennom dyrking av genetiske monokulturer vil alle til nå bestående immunitetsgrenser bli utryddet. Epidemiologisk betraktet lever vi i et fordelingsnettverk av virus. Dersom den globale landbruksindustrien var planlagt som en dommedagsmaskin, ville den ikke vært mer effektiv. 

Det uhyggeligste ved korona er likefullt ødeleggelse av tidsplan. For hvor lenge denne krisen vil vare, er det ingen som nøyaktig vet, og enkelte antar: Det er ikke en krise, men vesenet til en ny tidsalder. Koronaen innfører, nesten umerkelig, unntakstilstanden ikke som et avbrudd, men som sannheten til en ny, en posthumanistisk sivilisasjon. Sykdom som kritikk, i kantiansk forstand: Som om vår sivilisasjons «fornuft» var rensket for sin moralske tilsetning, sitt idealistiske selvbilde, for å vise sitt sanne vesen. Og det er, beklageligvis: fascistisk. 

For selv om de epidemiologiske årsakene er klare: Det er forbløffende at den vestlige konsensus, nærmest over natta, består i at man skal sørge for den nærmeste familiens overlevelse, og utover det overholde regjeringens krav. Stengningen av grensene for alle flyktninger, og hvordan de sluses inn i leirer, blir solgt inn som en smittevernsbetinget mobilitetsinnskrenkning, samtidig som man henter titusener av statsborgere hjem fra hele verden. Nettopp fordi det er så motsetningsfylt epidemiologisk sett, er det nasjonalistisk logisk. Og mens den globale sør må forberede seg på å betale hele prisen for virusets globalisering, besinner Europa – akk: Tyskland, Frankrike, Sveits, Belgia, Europa finnes ikke mer – seg på naboskap og selvforsyning.

Men i hvilken retning driver det gamle kontinentet? Ettersom jeg hadde mye tid i den brasilianske karantenen, nileste jeg kultursider på nett. Som teatermaker ser jeg den neste sesongen for meg slik: Mozarts Requiem, eller Bortførelse fra Seraillet, fremført med munnbind av silke; på institusjonsteatrene konstrueres karantene-lasaretter som symbol på hva som helst: allettdansere imiterer distanseringsforsøkene til forbipasserende; klaustrofobiske parforhold- og hjemmekontor-historier, tilsatt en post-apokalyptisk forfinelse. Pesten av Albert Camus kommer helt klart til å bli det mest spilte stykket neste år, fulgt opp av moderniserte adapsjoner av Dekameronen og Foucaults forelesninger om biopolitikk. Bilder av folketomme europeiske plasser og gater, som jeg ser på Facebook, kommer til å sette tonen for kommende sesong: Neo-Hopper. Fremfor noe kommer dagbøkene fra karantenen til å gå en på nervene. Men det som i dag virker surreelt, kjedelig, småborgerlig, vil bli hverdag – og dermed en kulturell vare. For gamle Europa reagerer sin vane tro på krisen med å vende seg innover: Romantisering av luksus-karantene som klasseprivilegium og tema for de neste teatersesongene. 

Kort tid før avreisen, kom jeg over en slags drømmeprotokoll for den vestlige post-korona-ideologien: et essay, skrevet av den tyske «fremtidsforskeren» Matthias Horx, som er nærmest epidemisk delt på Facebook. Kulturkommentatoren forestiller seg en form for småborgerlig velferdsstat, en vidunderlig ny verden av balkongkonserter og ensomme spaserturer. I Horx’ verden er hyllene i supermarkedene alltid fulle, men hvem som har produsert varene, og hvor de nødvendige råvarene er utvunnet, er uinteressant. For de kommer ikke fra virkelige land, men fra spøkelsesaktige «lokale mellomlagre». Dette Europa trenger logisk nok heller ikke den «ondsinnede, splittende politikken» til populistene: Det er så eksklusivt i sitt vesen at eksklusjonen ikke lenger trenger å bli politisert. Antigone og Kreon er pensjonert, og de opplyste herskerne i sentrum av verdenskonsumet fremholder avkallet som den optimale sjelelige forfinelse. På en liknende måte forestilte i sin tid den franske dronningen Marie Antoinette seg fremtiden: Som en uendelig yoga-time for en historiefilosofisk lobotomert elite. Bortsett fra at det gikk annerledes den gang: De sultne marsjerte fra forstedene til palassene, Marie Antoinette mistet hodet.  

Vil korona, slik som en gang spanskesyken, etterfølges av en global revolt? Kay Sara, vår Antigone, trakk seg først tilbake til skogen og til folket sitt. Alle aktivitetene til de landløse brasilianerne er avlyst inntil videre. Først i november vil vi gjenoppta arbeidet med Antigone i Amazonas. I løpet av denne tiden har helsesystemet i Manaus – den største byen i Amazonas – brutt sammen, slik guvernøren kunngjorde i media. Torsdag forrige uke sparket Bolsonaro helseministeren, som hadde innført sterke offentlige restriksjoner, mot presidentens vilje, «… jeg vet at livet er umistelig», kommenterte Bolsonaro sin katastrofale avgjørelse, «men økonomien og arbeidet må vende tilbake til det normale.»  Dagen etter ropte demonstranter i gatene i Rio de Janeiro: «Bolsonaro, morder!» Vil han bli styrtet, eller kommer han til å bli diktator gjennom krisen? Det er det ingen som vet.

Men en ting er sikkert: Den intellektuelle fornyelsen vil ikke komme fra Gated Communities, som den autoritære nyliberalismen oppsto i. Den kommende tidens filosofi vil komme fra skogene, favelaene og banlieues, fra okkuperte hus og monokulturer. Historiens endelige ironi, det at de herskende vil lære de beherskede en avkallets filosofi – det er en ironi  «de overflødige» ikke vil ta til takke med. (Publisert 21.04.2020)

Fotnote:

* Gjengitt i den norske gjendiktningen til Østbye, Vandvik og Gullberg. I Milo Raus tekst siteres gjendiktningen til Hölderlin, som har en annen ordlyd: «Ungeheuer ist viel. Doch nichts ungeheuerer als der Mensch.»  

(Kommentaren er tidligere publisert i avisa tageszeitung, 25.03.2020. https://taz.de/Theaterprojekt-mit-Landlosen-in-Brasilien/!5670534/   Oppdatert av Milo Rau, 19.04.2020, og oversatt fra tysk av Therese Bjørneboe).

Se også intervju med Milo Rau i Norsk Shakespearetidsskrift, nr. 4 2019. Red. anm.