I og utenfor bobla

Kanskje burde helst en filosof anmeldt Claire de Wangen-produksjoners nyeste prosjekt. Allerede fra første scene i Oslo

Oslo Kartwerk

Manus, regi og scenografi: Claire de Wangen
Videografi og produksjon: Morten Bendiksen
Produksjonsledelse: Ida Sofie Straume
Musikk/lyd: Dorothea Økland
Tekst: Gaute Askild Næsheim og Claire de Wangen

Premiere 28. mai, spilles til og med 14. juni.

Kartwerk, som viser ei jente på trikken som ser på oss gjennom en glassboble – eller er det kanskje en spåkule? – blir det nemlig klart at fenomenene tid og rom skal behandles på en svimlende fiffig og mangslungen måte.

Den audiovisuelle vandringen er ett av de mer interessante kunstneriske innleggene om koronatilværelsen jeg har opplevd så langt. Og det er kombinasjonen av taktilt og digitalt, og en forbilledlig fri fortellermåte som er styrken ved prosjektet.

Fysisk forflytning

Jeg møter opp foran Oslo Tinghus og får utdelt headset og nettbrett, og instruksjon av hyggelige medlemmer av produksjonsteamet om hvor jeg skal stille meg ved start. Jeg blir videre informert om at jeg skal vandre alene rundt i byen og derfor må ta ansvar for egen sikkerhet. På skjermen teller en klokke ned, og snart starter en film tatt opp på torget hvor jeg befinner meg. Det dukker opp figurer og lyder som ikke er der i virkeligheten, og disse guider meg gjennom gater, portrom og parker mens jeg holder skjermen foran meg.

Men her er ingen overtydelig instruksjon, filmskaperne har stor tillit til at jeg som ensom publikummer finner ut av det hele. I starten er jeg redd jeg skal gå glipp av viktig kartleser-informasjon, og misforstår kanskje filmens signaler. I en tidlig scene beveger en figur seg innover en trafikktunell, og jeg tror lenge jeg skal følge etter, helt til jeg oppdager at jeg kanskje har gått uforsvarlig langt inn (førerne i bilene som suser forbi retter spørrende og irriterte blikk mot meg).

Men jeg hekter meg straks på guidingen igjen, og derfra er den fysiske forflytningen a walk in the park. Jeg finner det overraskende komfortabelt å bevege meg rundt alene, delvis lukket inne i bobla skapt av filmen på skjermen og lydsporet i headsetet skaper, og samtidig sterkt påkoblet de faktiske omgivelsene rundt meg.

Auka Røynd

Dette prosjektet kan dog så vidt jeg forstår ikke kalles AR – at virtuelle gjenstander legges oppå de virkelige ved hjelp av forskjellige digitale teknikker. Det jeg ser er en egen, ferdig film som finner sted i sidegatene, parkene og de åpne plassene på en vandring fra Oslo Tinghus til St. Hanshaugen. De fleste av scenene i filmen ser jeg altså på skjermen samtidig som jeg befinner meg på stedet de ble spilt inn.

Jeg kunne altså i prinsippet sittet stille og sett kortfilmen og fått en del ut av det. Men verket kompletteres av de fysiske fornemmelsene på vandringen – av lukt fra syriner og søppelrom, av taktilitet, temperatur og «virkelige» mennesker som går forbi. Opplevelsen ville ikke blitt den samme uten den faktiske forflytningen.

Kjent estetikk

Rollegalleriet i filmen er rikt og knyttet til flere temaer. Selv om mye av estetikken er kjent fra Claire de Wangens forestillingsuniverser, som at det dukker opp folk i korpsuniform, sykepleieruniformer fra første verdenskrig eller og en mystisk kanin som viser vei, tværes ingenting ut og figurene møter spennende motstand i stedene de beveger på/i/under/bortover.

De forskjellige enkeltscenene strekker seg fra det politisk fortvilende, via det dypt komiske (her er blant annet et utrolig vittig skildret MeToo-øyeblikk), til det virkelig skremmende. Et par steder hvor jeg beveger meg i trange portrom opplever jeg figurenes tilstedeværelse på filmen som beint fram uhyggelige.

Jeg tar meg i å forvente at det skal dukke opp pussige figurer i det virkelige gatebildet også. Midtveis på min vandring dukker det opp en tynn mann med dreads i skjegget. Han går midt i gata i bare sokkelesten, og bærer på ei padleåre. Helt klart en statist i spillet, tenker jeg. Men nei – han er nok bare en tilfeldig forbipasserende. Oslo Kartwerk skaper slik over-teatrale øyeblikk av det virkelige og tilfeldige som skjer i bybildet, lignende effekten i de nyere forestillingene Timekonsernet og Sylvelinsporet. Bortsett fra at her skjer alt som er lagt til i byrommet på selve skjermen, ikke av «live» skuespillere.

Tid

De frie fortellergrepene og den lavmælte stemningen skaper et forbilledlig åpent inntrykk. Ikke minst er leken med tid spennende: Ved et stopp på ruten ser jeg (på skjermen) en plakatklistrer henge en poster av en av gjennomgangsfigurene i forestillinga – kaninen – opp på en plankevegg. Når jeg ser opp fra skjermen henger faktisk plakaten der, men nå falmet og flerret slik eldre postere gjerne blir etter en stund på slike vegger. På filmen møter vi også samme mann i forskjellige stadier av livet – etter, under og før en katastrofe. Når alt oppleves i løpet av én og samme virkelige spasertur blir effekten mye sterkere enn av ukronologiske, elliptiske fortellergrep i film.

Fritt

Heldigvis er svulstige, klisjéaktige fraser som «Jeg teller menneskene i byen. De har 681.067 forskjellige historier» i mindretall på filmens voice over. For det meste er også teksten åpen og antydende. Det er flere forskjellige stemmer som bærer voice-overen på filmen. Noen ganger skal de tydeligvis tilhøre den man ser i videoklippet, oftere er det ikke sammenheng mellom den leste teksten og det som foregår visuelt. Innimellom teamer teksten på lydsporet opp med mine egne assosiasjoner på forbløffende vis. Som når jeg plutselig befinner meg utenfor en persisk (virkelig) restaurant, som jeg aldri har sett før, og begynner å tenke på dansekvelder jeg har opplevd i diverse eksotiske byer, og stemmen på lydsporet sier «Herregud som jeg savner å danse!»

De fineste øyeblikkene oppstår når jeg er plassert et sted og filmen plutselig går i glitch, at den blir stående uforvarende lenge med bare snø susende over skjermen. Når jeg da ser opp og ut på bybildet er det som jeg blir kastet ut i et ekstremt nærvær, hvor alt jeg ser rundt meg oppleves uvant klart og betydelig.

Framtidsrettet

Man kan på sett og vis si at Claire de Wangen er en av de fremste og mest etablerte norske representantene for en retning teatret er tvunget til å utforske nå: Forestillingene hennes skjer gjerne utendørs, med få publikummere, og i Oslo Kartwerk utforskers altså også digitale formater. Selv om kompaniet opplyser at Oslo Kartwerk er skapt og inspirert av et behov for smittevernvennlige ut-av-huset-opplevelser denne våren, går det langt utenpå mange av de andre korona-triggede kunstneriske framstøtene vi har sett de siste månedene.

Siste replikk på lydsporet er «Jeg slipper deg nå», og fra et utsiktspunkt på St. Hanshaugen blir jeg stående og skue utover Oslos hustak (med overraskende mange takterrasser!) i kveldsol. Og sannelig ser jeg ikke en stor boble på en av rikmans-terrassene!: Noen har satt opp en slags oppblåsbar paviljong i form av en kuppel. At det er en boble både i starten og slutten av forestillinga skaper slik en (utilsiktet) passende sirkelkomposisjon, med mange lag av metaforer for tiden vi er inne.

Sosialt?

Det snakkes for tiden mye om teatret som sosial møteplass, og om hva man mister om det skal erstattes av digitale løsninger. Men av og til er det skikkelig deilig å få være i en opplevelse helt alene også, uten andre publikummere, bare interagere med byen og et omsluttende verk og la tankene vandre.

«De digitale formatene har blitt boostet nå, og de ulike uttrykksformene, estetikkene og logikkene dette innebærer vil prege også scenekunsten framover» sa teatersjef Arne Nøst i et intervju her på nettstedet i går. Med Oslo Kartwerk som prøveklut er jeg ikke redd for fortsettelsen. (Publisert 29.05.2020).