De ultimate, ved én av dem. Skuespiller Christina Sleipnes. Foto: Erika Hebbert

Sporty stunt

De ultimate har som mål å sette verdensrekord i å presentere ny norsk dramatikk. De enkle iscenesettelsene avslører både sterke og svake sider ved tekstene. Prosjektet er et samarbeid mellom Vega Scene og Dramatikkens hus.

 

Det spilles alt for lite ny norsk dramatikk på norske scener, så denne presentasjonen av noe av den dramatikken som finnes, er absolutt velkommen. Korona-pandemien har bremset prosjektet litt. Målet til De ultimate var å sette i scene rekordmange stykker i løpet av ett år, men på grunn av omstendighetene er det blitt til denne visningen og til en planlagt visning i desember. De ultimate vil jobbe innfor noen dogmer de selv har satt: De skal sett opp så mange stykker som skuespillere klarer å lære seg teksten til på kort tid. Stykkene skal ikke ha vært satt opp før. De skal bare bruke det som er tilgjengelig i scenerommet.

Stykkene

De stykkene gruppen har valgt til denne visningen er skrevet av erfarne dramatikere. Tre av stykkene er helt ferdige, ett er under arbeid. Visningen av

De ultimate

Oda Fiskum: Domen

Fredrik Brattberg: Pil-og-bue-gutten

Marta Huglen Revheim: Bestefarstolen

Malmfrid H. Hallum: Leieboeren

De ultimate består av Line Heie Hallem, John S. Kristensen, Sebastian Skytterud Myers og Christina Sleipnes

Vega Scene fredag 5. juni 2020

stykkene, presentasjonen av prosjektet og samtalen med dramatikerne etterpå var behagelig effektivt utført. Salen var smittesikret ved at publikum ikke satt for tett og ved at publikumsverter styrte publikums inn- og utgang. Skuespillerne møtte stykkene lekent og enkelt. De utfordrer ikke stykkene særlig teatralt, men lar teksten hele tiden være det bærende elementet. Den enkle iscenesettelsen blir mest som en presentasjon av tekstene og tydeliggjør det potensialet som eventuelt ligger i dem. Dette står som prosjektets hovedanliggende.

Domen

Det første stykket som presenteres er Domen av Oda Fiskum. Fiskum er dramatiker og sinolog. Hun startet den første profesjonelle kinesisk-europeiske teatergruppa i Kina. Stykket hennes Ibsen in One Take gjestet Ibsenfestivalen på Nationaltheatret i 2014. Fiskum bor i Stockholm og underviser ved Biskops Arnö-skolen. Hun har samarbeidet mye med Dramatikkens hus og stykkene hennes er blitt spilt i mange land. For tiden er hun aktuell med forestillingen Beintørr ved Riksteatret i Sverige. 

Domen er ikke et ferdig arbeid. Vi møter to personer: Domkantoren (Line Heie Hallem) og Lo (Sebastian Skytterud Myers). Stykket skal handle om en katedral som stikker av fra byen sin. Det skal bli et helaftens stykke for to personer. I første scene skal det digre orgelet i katedralen stemmes. Det er en nærmest umulig oppgave siden orgelet har 1500 piper – den største ti meter lang og: «den minste får plass i munnen min», sier Lo. Teksten er mer indre dialog – mer prosa, enn dialogbasert dramatikk. Dette gjør foreløpig at stykket framstår som nokså statisk og krevende å iscenesette. Noen av bildene teksten framkaller er svært gode, mens andre er i overkant pompøse og noe hule. Passasjen hvor en ni-åring sammenligner en perfekt stemt fiolin og heroin virker noe søkt, men stykket rommer også flotte passasjer som: «Men i mellomrommet mellom tonen Ass og tonen Aiss ligger et helt osean av forskjellige vibrasjoner som alle heter ‘A’». Favorittformuleringene ble disse, der vi får et frampek mot at katedralen skal stikke av: «Midtskipet dupper i det tykke lyset fra nattsola»og «[l]ivet forsvinner bak meg, midtskipet legger fra kai».

Pil-og-bue-gutten

Fredrik Brattberg er kanskje den mest renommerte av kveldens dramatikere. Han er nettopp nominert til Heddaprisen for beste scenetekst med Sørsiden som ble spilt på Den Nationale Scene. Brattbergs stykker er oversatt til rundt 20 språk og iscenesatt i like mange land. Han har vunnet flere priser, blant annet Ibsenprisen.

            Denne kvelden får vi utdrag fra Pil-og-bue-gutten. Her møter vi Faren (John S. Kristensen) og Moren (Line Heie Hallem). Vi følger dem fra de skal ha barn til sønnen flytter hjemmefra. Scenene går kronologisk fra graviditet til nyfødt, til skolealder og til sønnen som ungdom. Moren og Faren får til stadighet besøk av et nabopar (Sebastian Skytterud Myers og Christina Sleipnes) som forteller den samme historien på nesten samme måte hver gang. Det er en enkel historie om alle foreldres mareritt: at barnet deres dør. Dette repetisjonsgrepet er kjent i Brattbergs dramatikk. Brattberg, som også skriver musikk, sier selv i samtalen etterpå at repetisjoner er grunnfundamentet i musikk, repetisjoner som utvikler musikken. Også stykket utvikler seg gjennom repetisjonene. De ultimate leker stoffet fram, det gjør stykket i overkant lett. For å lykkes med stykket bør man nok finne en god balanse mellom tragedien og komedien i stoffet.

Bestefarstolen

Marta Huglen Revheim er utdanna på Filmskolen i Lillehammer. Hun skriver mest for film og tv. Hun har blant annet skrevet manuset til kortfilmen Fucking Norway som ble produsert av Barbosa Film. Bestefarstolen ble plukket ut til Dramatikkens hus sin barnedramatikksatsning, det er nylig blitt oversatt til tysk av Ulrike Kort ved Theaterverlag Hofmann-Paul.

            Bestefarstolen handler om barnet Helena (Line Heie Hallem) som får en hamster (John S. Kristensen) når foreldrene (Sebastian Skytterud Myers og Christina Sleipnes) på en klumsete måte forteller at Helenas kjære bestefar er gått bort. Helena prøver, sammen med sin nye venn hamsteren, å finne bestefaren. I stykket leter de under havet, der de treffer rare fisker og dyr. De leter i Leningrad, der de treffer et postbud. De oppsøker bestefars kjæreste. Og de reiser til Island for å lete og treffer en pussig islandshest. 

            Det er scenen med postbudet i Leningrad som De ultimate viser. Postbudet (Christina Sleipnes) er rasende og frustrert. Hun har ikke bare mistet mye av jobben sin på grunn av at alle bruker e-post, men også selve bokstaven «e». Det er et lekent grep, men det krever mye skuespillerarbeid å framføre replikkene uten denne viktige bokstaven. Dette er nokså klassisk barneteater, nesten litt gammeldags. Men det er godt dramatikerhandverk. Språket er lekent. Publikum involveres – de må rope ut ord som begynner med «e» for at stykket skal gå videre. Postbud-scenen ble kanskje litt i lengste laget slik De ultimate presenterte den.

Leieboeren

Malmfrid H. Hallum er en erfaren dramatiker med 20 dramatiske verk bak seg. Hun har fått flere priser for stykkene sine, blant annet Ibsenprisen for Solveigs 2.sangi 2014. I år har hun dramatisert Jonas av Jens Bjørneboe i Mari Vatne Kjelstadlis regi for Kilden Teater.

            Leieboerener bygd på romanen Leigjandinn av den islandske forfatteren Svava Jakobsdottir. Romanen kom ut i 1969 og ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 1970. Det er vanlig å lese romanen som en allegori over undertrykkelse av kvinner og små nasjoner. De ultimate viser første del av stykket. Her møter vi Kvinnen (Christina Sleipnes) og Mannen John S. Kristensen) som bor i en liten leilighet. Den Fremmede (Sebastian Skytterud Myers) kommer med kofferten sin og bare flytter inn uten noe om og men. Utover i stykket blir stemningen sakte, men sikkert, mer og mer trykket og ubehagelig. Et godt stykke for tradisjonelt kammerspill, men også med potensiale for mange teatrale tolkninger.

Lovende prosjekt

Det er et prisverdig prosjekt å presentere ny norsk dramatikk på en slik enkel og ujålete måte – all honnør både til De ultimate, Dramatikkens hus og Vega scene. Det er bare å glede seg til De ultimates neste stunt og håpe at de når målet sitt om å sette verdensrekord i å presentere ny norsk dramatikk. Og så kan vi håpe på at teatrene får med seg at denne dramatikken finnes og velger å sette opp dette i stedet for å sette opp nok en dramatisert populær roman. (Publisert 06.06.2020)