I radiostudio: Marte Engebrigtsen, AK Dolven, Pernille Mercury Lindstad. Foto Andrea Skotland

Odysseen - en indre og en ytre reise (3)

21. august er det premiere på vandreforestillingen «Odysseen - en indre og en ytre reise» i Ekeberg skulpturpark. Selve utsikten over Oslofjorden vil være en slags teatron hentet fra det gamle greske teatret, og øyene i Oslofjorden representerer øyene i «Odysseen». Trappene på hundesletta fører publikum i en fysisk sirkulær dramaturgi. Hvert rom presenterer hver sin akt (Akt 1 Den forblåste øy; Akt 2 Babylon by; Akt 3 Limboland; Akt 4 Trappefjell og Akt 5 A-Hoom). Under publiserer vi Akt 3 Limboland.

                                                                                                                      Akt 3

Odysseen - en indre og en ytre reise

En Theater F Produksjon

Premieer 21. august 2020.

Forestillingen spilles i to uker, og er åpen hele dagen.

Billettene er gratis, men publikum må ha med seg mobiltelefon og headsets for å høre teksten. 

www.theaterf.com

Flere produksjonsopplyseninger, se Del I

         Sang 11

                                                                                                                     LIMBOLAND

Ny dag i Kalypsos-Limbo-Hotell, de spiser frokost, egg og kaker, de leser avisen, de føler seg mer voksende.

Ingen

Hmm… hør her hva avisene skrev i Limbo data posten i dag:

Dette er et av storverkene i litteraturhistorien, en roman som kan sammenlignes med James Joyces og Marcel Prousts livsverk.

Handlingen er lagt til Wien i tiden like før den første verdenskrig.

Det gamle dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn var både keiserlig og kongelig, og av disse to k’ene skapte Musil betegnelsen Kakanien, den operetteaktige staten der handlingen finner sted.#11; Ulrich, hovedpersonen, er en “Ingen”. Dette innebærer ikke at hen er en pregløs personlighet.

Tvert imot søker hen en slags egenskapenes mangfold, som ikke skal stivne i noe ferdig fiksert og begrenset.

personlighetsregister, men holdes levende som en rikdom av muligheter.

Ingen blir et speil, som reflekterer alle fasetter i et mildt sagt broket tidsbilde. Dette er en nåtidsklassiker, somspeiler vår kulturs oppløsning, dens mangel på enhet og felles verdinorme

Tanken

Hmm høres ut som…

Ivo

Deg?

                                                                                                                       Ingen

Gjør det

Ivo

Nei, men hadde vært artig.

Ingen

Ja. Nei. Heller Boye-Karin eller nei, ingen-ting. Ash! Fuck, orker ikke selv-bevisst-het, selvopptatthet! Krøll alt, kast alt! Nå!

Ingen, Skyggen, Tanken og Ivo går morgentur. De titter på et tent lys som er tent under et tre hvor en ung mann hang seg i går, blikket er fjernet, det er ikke Sønnen til faren.

Ingen

Jeg ser:

Samfunnet er ikke i depresjon? For vi føler at det går mot undergang?

En dansk kvinne, ikke Suzanne Brøgger, sa at det kanskje bare er en ny opplysningstid på en måte.

Vi klarer ikke se vår tid før etterpå… tror jeg.

Jeg tenker sammen med tanken:

Lik en person som vurderer å ta sitt liv, og deretter gjennomfører akten. Menneskene rundt sier da akk-akk vi skulle sett hva som foregikk, da de nøstet i-gjennom en søsters livshistorie.

Men om utfallet ikke blir slik?

Død mener jeg, tar det kanskje lengre tid, da er det mindre interessant å prate om?

Kanskje konklusjon:

På tross av at historien fortsatt skrives, krever den en interesse på et annet grunnlag.

Eller kanskje vi lever i to motreaksjoner, en kombinasjon av opplysningstid og romantikken.

Mulig, mulig ikke umulig.

Gamle Romer-riket er over en ny middelalder med robot prester?

Pause

Tanken tenker i bilder uten ord.

 

 
   

 

 

 

 

 

Ingen hytter neven mot himmelen

Ingen

Vi prøver å forstå noe! Skjønner du? Vi vil skjønne noe av vår tid nå!

 

Sang 12

                                                                                                       KALYPSO

Ingen

I Kalypso inntreffer Metro-flakkende lys, jeg gjenkjenner mine ensomme øyne hos flyktningene som sitter her i underverdenens labyrint-hotell.

”Jeg legger fra meg mine gamle øyne hos dere for jeg skjønner at jeg eier friheten på grunnlag av en skjebnes klasseforskjell. Verden er urettferdig og jeg er en ego jævel. Jeg er en ego jævel som ønsker noe bedre for dere som jeg føler er mine likemennesker i sorg, allikevel velger jeg å legge mine gamle øyne igjen hos dere.

Handlingen beskriver symbolsk at jeg sier at denne Metro-underverden er en søppelbøtte. Handlingen min vedlikeholder verdens klasseforskjell, handlingen min er egoistisk, den løser ikke problemene som jeg i mitt gamle hode trodde at jeg hadde moral nok til å løse. Hvorfor agerer jeg i urett? ”

Jeg gror nye øyne og går gråtende ut…. I egoistisk angst.

Tanken tenker på et bilde

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ingen

Gjennom vinduet skriker en italiensk radio. Hva skjer a!?! Noen haster forbi med plastbaby på armen, Kalypso igjen gitt.

Søvnen min forvitrer, sengen er hard-smal, holder meg fast der oppe ved hodet. Bygge-bjelker hamres ned i den myke gjørmen utenfor mine nye brilleglass.

Hver morgen fra 07.00.

Jeg skuer noe som ligner blod, fra gjørmen stiger det oppover en bærebjelke, som gammeldags olje.

Jeg blør jeg og.

Pause

Hva sier politikerne?

Hva sier flyktningene?

Hva sier de hvite?

Hva sier landegrensene? Hva sier menneskene?

Hvorfor går de oppå hverandre i Mekka? Hva sier de fattige?

Hva sier de rike?

Hva sier forskjellen?

Hva sier tiden?

Hva sier data dame-mann hjernen?

Ingen, Skyggen, Tanken og Ivo går morgentur. De titter på et tent lys som er tent under et tre hvor en ung mann hang seg i går, blikket er fjernet, det kunne vært Sønnen til faren.

Ingen

Hva gjør du?

 
   

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tanken

E-sport.

                                                                                                                     Ingen

Hmm du er visst smartere enn meg du…

Tanken

Ja du er jo Ingen, men jeg er ingens tanke så ikke kall en geit for en geit.

Ingen kaster seg rundt Tankens hals og klemmer hen hardt mens hen visker ååå jeg er glad for å høre din stemme igjen.

Ingen

Kom vi går og ser om tåken kan gi oss noen svar om noe…

Sang 13

 

Tåkete scener hos Poseidon

Udefinerte steder og flere tilstander

Fuck kompasset er tomt for vann… Det står stille, vi står stille?

Ser på en bevegelse. Hold kjeft.

Hvorfor er det turister her?

Ingen jeg ser”

”Jeg tenker og ser”

De har søkt tilflukt under store hatter av bøss. Kalypso hvem er du? Ikke Bjarne Melgaard?

Jeg tror det beste er å aldri forelske seg igjen. Jeg stikker.

Kom.

Alle har sex i hjernen.

Jeg brekker meg av fremmed hår.

Fått for mange navn i hodet, teksten blir usyngelig igjen.

Hvor blir mine venner av?

Tanken

De føder.

Ingen

Klokken er to minutter over tiden. Hvor blir mine venner av?

                                                                                           Tanken

De føder sier jeg.

Ingen

Ja.

Pause

Ingen

Høytalerne skriker igjen Ofelia! Ofelia! Hamlet er alene, jeg er alene.

Jeg er nå Hamlet.

Jeg er nå Ingen.

Vil mannskapet egentlig bli?

Pause. Alt er noe eller by, land, øy, stand, vann?

Kald svette, mykt lunkent regn, våt væske med urtesmak, skjelvende, dirrende soloppgang sveiper innom et kjøttmarked, det elektroniske kjøttmarkedet. Fortsatt går mine tanker til deg min fraværende hemmelighet.

Fri og rolig i ditt egne vesen er du, er ikke jeg. Dårlig moral, tvangs-trøye svømmer i pille-saft. Jeg vil hjem, jeg vil hjem.

Hva er kultur?

Jeg vil hjem, fra vår kultur? Babylonsk kultur.

Jeg må dra - søke ly.

Dra meg skygge!

Pengene råtner i lommen, føttene mine råtner i den fuktige jungelen, vannet er halvveis over tre-høyden, og delfinene svømmer fritt, de er blinde.

Leopardene spiser krokodiller, huden råtner fra knærne og ned. Dra meg hjem skygge!

Pause

By-bakterie-lus har angrepet håret på hodet.

Virr varr unge kommer frem, virr varr unge tar med deg hjem. Jeg lar resten av mannskapet ligge de får finne sin egen fred.

Natten kveler oss, endelig. Jeg lukter høst.

Jeg lukter deg.

Jeg binder meg fast i en fremmed seng og venter. Gardinene viser ingen nåde.

Pause

Stopp, ro meg, oppvåkning. Samme havn, jeg vil hjem.

Moren min er stabil et annet sted.

Pause

Det store trehuset viste meg inn og lot meg hvile i en krybbe, smurte meg inn i et nytt sett sengetøy, alt lukter Kalypso.

Pause

Hva er korrekt!?

                                                                                       Ingen

(roper)

Senere den dagen, tid går Ingen og Tanken titter utover et evig tåkehav. Tanken tenker på Kaptein Nemo, som elsket havet.

Forteller

(leser fra underteksten under flere filmatiserte bilder )

”Mennesker og hav”

Hei,

Jeg kjenner fortsatt smerten av dine bokstaver elskling, de risser seg inn med en sløv kniv.

Senere den dagen

Dine uskarpe nåler, en ny tapet.

Senere den dagen

Jeg knyter fast dine sko på mine føtter, kjenner din forvirring.

Senere den dagen

´Hei,

Ikke let, du finner bare dugg av synden, ikke skryt, de der eplene du polerer er rotter. Jeg har arvet en hel slekt.

Senere den dagen

Utsikten hviler i mine øyne under søvnen. Jeg ser to store seler langt der ute duvende på et isflak. Inn i selens buk sitter noe som ligner en feit dame-mann og i den andre selen sitter en som kunne vært sønnen til faren. Blikket er frosset brødskiven de holder i hendene er frossent, det hele minner om et gammelt forfrossent postkort som sakte forsvinner blant isflakenes uorganiserte puslespill-brikker.

Min smerte din smak, jeg slår av barndommens bryter og kjenner ikke lenger den tatoverte sølvskjeen.

Igjennom et tåkelandskap strekker Ivo ut en arm mot Ingen, Skyggen klemmer Tanken. Kompasset virker igjen. Døden på to ben vandrer i en bakgrunn.

Ny Suicidal Sang

Ivo, Tanken, Skyggen og Ingen titter ned på en bølge som slår og slår mot forrevne klipper i Stillehavet, samtaler om et mulig selvmord. Dørene forsvinner, husene trekker seg sammen og på stolen ligger min hjerne og hoster sjalusiens slim-sjø-pølse.

Ingen

Jeg omvandler meg til en mygg uten vinger som stirrer… mellom dine ben… når du…

Ivo

Ja god plan, det virker jo som en god plan.

Min livmorsmisunnelse gnager fortalte Horney meg på datatelefon.

Ingen

Nei jeg bare… det jeg mente var at jeg føler meg som en dårlig mygg som suger på de korrektes blod.

Ivo

Og hva er korrekt blod?

Tanken

Ja hva er korrekt blod?

Ingen

Jeg vet ikke jeg bare føler at ”de andre” lever korrekt, at de føler korrekt, at deres mønster blir satt pris på…

Ivo

Du er Sushi.

Du er suici.

Du er suicidusidali! Tralala.

Ingen

Hva mener du

Ivo

Å dytte seg selv utenfor, du vet stå ved siden av… isolasjon. Det er det typiske, følelsen av den voldsomme ensomheten. Isolasjon i ensomheten.

Ingen

Ja.

Tanken

Ja

Ivo

Ja

Ingen

Hva er korrekt

Ivo

Det aner ikke jeg, men du må slutte med det der, ”de andre og deg”

det sidestiller deg men kun for deg i deg. Pisk meg er du snill.

Så skal jeg fortelle deg om Dødsdriften som flere ikke mener noe om.

Ingen og Tanken går.

Tanken

(avbryter)

Fy, fy vi går så jævlig i flokk er så jævla dyr. Jeg dør. Ikke enda.

Tør ikke…. Snart.

Ingen

Tanken!

Tanken

Ja?

Ingen

Din lidelse besmitter oss!

Lukk munnen ellers fyller jeg den med hud! Hold kjeft… please.

………….Kode.

…………..Kode.

Pause

                                                                                      Tanken

                                                                                    Ingen

Jeg rister bare litt på hodet jeg nikk, nakk, nikk, nakk i nakkehodet. Du finner oss i utkanten.

Skyggen, dra deg i lakenet, du som ligger der og tenker. Skyggen kan du dra i mitt laken og?

Bare bortover som en barndomsbåt. Jeg lukter ikke mitt hjemland lenger.

 

Tanken

Vi bør finne oss et hjem.

Hva gjør du nå mitt ben? Hva gjør du nå min arm?

Resten av natten hoster seg selv i søvn, lapp deg sammen seletøy-kvinne.

Skyggen leser på internett-telefonen sin:

 

 

Hmmmmm… tenker skyggen og kaster sin mobil i vannet.

Ingen, Skyggen, Tanken og Ivo går morgentur de titter på et tent lys som har slukket for lenge siden under et tre hvor en ung mann hang seg for 30 dager siden.

Samtidig hjemme hos en mor

Metiorer, regn og fugler kaster seg ned på bakken utenfor de store vinduene.

                                                                                   Moren 

Det er rart og observere en natur i forandring.

Skal vi kvinner endelig få leve da naturen roper og slynger seg i uvante størrelser? Kjære datter… du ble din far?

Moren prater til uværet gjennom en rute

                                                                                   Moren

Jeg husker en gang et latterlig program som gikk på tv’en for mange år siden, den handlet om mennesker som ble satt på en øy, de skulle leve i naturen, i ett med naturen i noen uker.

Dette var nå veldig nytt i og med at mennesker hadde sluttet å omgås naturen.

En vakker kvinne ble intervjuet, reporteren spurte: Hva er den ene tingen du har tatt med deg hit? Altså for å overleve her ute i den tropiske ødemarken?

Hun svarte: En pinsett.

(Fortsettelse følger, red.)