Den ubesluttsomme kuken

Den Nationale Scene gjorde i 2016 en lesning av Mike Bartletts Cock fra 2009. Det har ledet til et samarbeid med Fri

Vestland – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, fortalte skuespiller Kristian Berg Jåtten i velkomsttalen sin. Men jeg ble sittende igjen med spørsmålet på hvilken måte organisasjonen hadde bidratt til forestillingen? Er det noe institusjonsteatrene kan være bedre på, så er det stykker om minoriteter og å normalisere mangfoldige historier på scenen. Det er et prosjekt i seg selv, og Kuk, som forestillingen heter på norsk, virker å være et hjerteprosjekt ensemblet har tatt initiativ til å sette opp. Regien stod ensemblet for selv, og Jåtten har til og med gjort oversettelsen.

Johns identitet versus handlinger 

Kjæresteparet John og M befinner seg i en periode i forholdet der John tviler. Han peker på hvor forskjellige de er. Han gjør det slutt, men allerede i tredje scene kommer John tryglende tilbake med en teddybjørn som forsoningsgave, i håp om at de kan bli sammen igjen. Dette til Ms store frustrasjon. M stusser over teddybjørnen og aner at gaven er ment å dekke over noe annet. Han prøver å få John til å slutte å gå rundt grøten, og til slutt forteller John at han er forelsket i en annen person. En dame. John er forvirret. M også, men han er villig til å kjempe for forholdet, selv om John fortsetter å ha et forhold til både ham og henne samtidig. John må orientere seg i sine nye heterofile følelser for kvinnen. I deres nyetablerte forsoning føler M seg i et trekantdrama. Vi følger John i samvær med kvinnen og mannen, som i en tenniskamp. 

Mannen M og kvinnen W vet om hverandre og er begge navnløse i stykket. Selv om John er den eneste vi vet navnet på, er han også den som sier minst og er mest usikker på hvem han er. Stykket leder opp til et planlagt middagsbesøk der alle tre skal møtes. Formålet med middagen er å få vite hvem John skal velge. Både M og W tror det er dem John vil ha. Til Johns og Ws overraskelse har M invitert en fjerde gjest til middagen. Det hele går over i være et humørfylt og kleint møte med mange konfrontasjoner. Er John homofil eller bifil? Det vet han ikke selv, og selv om de andre karakterene krever at han setter en ny merkelapp på sin nyoppdagede seksuelle orientering – som om det er så lett – er poenget hans å vise til personlige egenskaper framfør kjønn. Men John identifiserer seg ikke som bifil, og merkelappene de andre forsøker å foreslå, peker nettopp på identitet versus handling. På FRIs nettside står det at: «En som har sex med personer av samme kjønn definerer seg ikke nødvendigvis som lesbisk, homofil eller bifil. Mange opererer ikke med klare kategorier for sin seksuelle adferd, og knytter den ikke nødvendigvis til sin identitet. Mange som definerer seg som heterofile har også sex med personer av samme kjønn, og mange som definerer seg som lesbiske eller homofile har hatt eller har sex med personer av motsatt kjønn.» Både faren, spilt av Svein Harry Schöttker-Hauge, og den mannlige kjæresten prøver å forstå Johns seksuelle orientering. Den kvinnelige kjæresten er den eneste som påpeker at hans orientering ikke spiller noen rolle, men at det er hvor godt eller dårlig John føler seg behandlet som bør være det mest avgjørende. Men selv ikke kvinnen som ikke undertrykker John på samme måte som mannen, klarer å få John til å ta en beslutning. John sliter med å ta et valg og har en tendens til å miste seg selv i relasjon med andre. Han er bunnløs ubesluttsom og også identitetsløs der han spiller med på andres forventninger, og nærmest usynliggjør seg selv når mannen og kvinnen ender opp i samme rom som ham.

Tragikomisk 

Scenografien var et sort langbord satt sammen av to sceneelementer. Tre sorte bar-ringeklokker var plassert langs bordet mellom skuespillerne Kristi-Helene J. Engeberg, Knut Erik Engemoen og Kristian Berg Jåtten. For hver gang handlingen gikk over i en ny scene slo én av skuespillerne på ringeklokken. Noe jeg har sett Engemoen gjøre sammen med et annet ensemble i forbindelse med en annen lesning. De fire første scenene minte derfor om en memorert lesning. Utenom skuespillernes drikkeflasker og noen stoler, maken til de publikum satt på, var det ikke mer på den sorte scenen. Scenografien var ganske enkel. For enkel, som om det ikke var budsjett til scenografi? Engemoens kostyme John var fargekodet der den hvite T-skjorten og den beige åpne skjortejakken stod i stil til Engebergs kostyme i samme farge. Jåtten hadde på seg olabukse, hvit T-skjorte og blå flanellskjorte. Engemoen hadde også på seg olabukse og kostymet var en stilblanding av de to andre karakterene.

Scenen opplevdes enda mindre og intim grunnet plasseringen av bordet og skuespillerne. Men det mørke rommet stod i kontrast til både plakatbilde og promovideoen til forestillingen som ga inntrykk av at rommet skulle være lyst, og scenografien nærmest hvit. I Bergen er det såpass stort koronautbrudd i disse dager at det å i det hele tatt få se en forestilling ikke bør tas for gitt, men likevel forventet jeg mer enn som så. Hvorfor var det ikke samklang mellom promovideoen og stykkets scenografi? Da skuespiller Jåtten ønsket publikum velkommen, hoppet han fra velkomsttale og rett inn i en krevende start. Det tror jeg må ha vært utfordrende, i og med at stykket starter in media res – midt i en krangel mellom ham og John der de snart skal gå fra hverandre. Mulig starten var preget av premierenerver, men i stykkets siste scene der alle karakterene i stykket møtes til middagen var ensemblet på sitt beste.

Hva angår dramatikerens premiss om å vise til et menneskes komplekse orientering rundt sin egen identitet, seksualitet og handling, er det dessverre noe utdatert og veldig britisk som siver igjennom oversettelsen. I Norge har vi mange dyktige dramatikere og forfattere som kan skrive om temaet, som til og med selv identifiserer seg som en del av LHBT+ -gruppen, og som sier noe om LHBT+-bevegelsen i en norsk kontekst. Selv om jeg heier på ensemblets gjennomføringsevne, håper jeg samtidig at fremtidige LHBT+-forestillinger kommer som ny norsk dramatikk, samt at DNS sper på i budsjettet som kan heve en total kunstnerisk helhet til slike viktige oppsetninger. Regjeringen innførte i forrige uke en nullvisjon for selvmord i Norge. Homofile og bifile menn har tre ganger høyere risiko enn heterofile menn for å begå selvmord. Mange mennesker befinner seg i samme situasjon som John, der forvirring rundt deres legning settes på prøve. Som statssubsidiert teater kan DNS bidra til å være med på nullvisjonen politikerne så ambisiøst legger opp til. Helst uten å spare på øvrige elementer som spiller inn i skapelsen av et teaterstykke. (Publisert 15.09.2020)