Mesterlig kammerdrama

Ingmar Bergmans Persona (1966) er av mine absolutte favorittfilmer, så da jeg oppdaget at det skulle settes opp en

Persona

Manus: Ingmar Bergman

Overs.: Ingen Johanne Sæterbakk

Regi: Johannes Holmen Dahl

Scenografi og kostyme: Nia Damerell

Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Det. Norske Teatret, 9. septeber 2020

teaterversjon av dette gåtefulle, eksistensielle dramaet steg forventningene i taket. Dette kammerspillet mellom Elisabeth Vogler, portrettert av en ung Liv Ullmann i en karrieredefinerende rolle, og den strenge søster Alma, like briljant fortolket av Bibi Andersson, er på mange måter det optimale møtepunktet mellom det eksperimentelle og det eksistensielle hos Bergman. Utgangspunktet for både filmen og teaterstykket er Voglers avgjørelse om å ikke snakke mer: I møtet med verdens grusomhet blir hun stum. Vogler, som er en renommert skuespiller, klarte heller ikke spille teater lenger og i en distinkt scene i rollen som Elektra – og dette er altså i Bergmans film – snur hun seg vekk fra publikum og nekter å si sine replikker. Søster Almas oppgave er å få henne i tale igjen, få henne frisk; og dette terapeutiske oppdraget utspiller seg hovedsakelig i skjærgården på den svenske øya Fårö, hvor også Bergman selv bodde stor deler av livet sitt.

Fallhøyden er enorm når denne filmen skal adapteres for scenen, for hvordan skal en slik mesterlig beretning – som også rent filmteknisk var en nyvinning – kunne oversettes til teater? Og ikke minst: Hvordan kunne Fårös natur transformeres scenografisk? Denne øya er jo en så essensiell del av Persona: Det dramatiske klippelandskapet, de krokete trærne, det skarpe, nordiske sollyset er jo det som skaper selve temperaturen i denne fortellingen.

Stilisert scenerom

Det enkle og korte svaret på akkurat det spørsmålet er at det ikke er noen natur. Hele forestillingen foregår i et stilisert lite kammer, som ikke mimer landskapet i Bergmans film. Dét er faktisk også et klokt valg, gitt forholdene, fordi man på den måten konsentrerer det eksistensielle dramaet og unngår dårlige naturerstatninger. Likevel knytter scenerommet seg til romlige aspekter ved filmen, siden scenebildets renskårne og utstuderte, trange hvithet minner sterkt om rommet gutten i begynnelsen av Bergmans film oppholder seg.

La oss si et par ord om ham før vi går videre, fordi gutten befinner seg i et slags limbo mellom den virkelige verden og fantasien. Hvem er han? Sannsynligvis Elisabeth Voglers sønn som hun, får vi vite i filmen, ikke vil vite noe av. Limbo-tilstanden samsvarer dermed med forvisningen. Når Alma viser henne et bilde av ham river Vogler det i to og kaster det fra seg. Akkurat dét skjer også i teaterforestillingen, hvor gutten aldri kommer til syne, men blir liggende i bakgrunnen som et de forsømte forpliktelsers spøkelse. Men han har også et nærvær i selve rommet forestillingen utspiller seg i, siden det jo, som nevnt, minner så sterkt om rommet i Bergman-filmen selv om akkurat denne likheten forutsetter at betrakteren er fortrolig med den. Gutten blir også en felles referanseramme i bakgrunnen gjennom hele forestillingen: Et kvinnelighetens fellesskap som ikke artikuleres, men som handler om at Elisabeth har opplevd alt dette – hun har fått barn – mens Alma er på vei til selv å gifte seg og bli mor.

Det er flere slike elementer i forestillingen, hvor forelegget ikke blir forsøkt etterlignet, men i stedet gjenskapes som noe helt annet. Den ikoniske scenen hvor Ullman og Anderssons ansikt klippes sammen til et skummelt Janus-ansikt er ikke forsøkt gjentatt, for eksempel. I stedet tar søster Almas ansikt inn i Voglers kimono-lignende antrekk sammen med Voglers egne armer slik at sistnevnte – altså Vogler – kan styre søster Almas bevegelser når hun forsøker å spille en av teaterrollene Vogler har hatt i sin karriere (uvisst hvilken). Det brutale bildet hos Bergman blir faktisk i denne versjonen ikke skummelt i det hele tatt, snarere komisk.

Motsetningsfullt kvinnefellesskap

Men så er det også scener som er så og si identiske, blant annet den hvor søster Alma betror seg til Vogler om en liderlig scene på en strand. Hun og en annen kvinne hadde nemlig sex med et par ukjente gutter og nøt hvert sekund av det. Denne varianten er vel så sterk – og ganske lik – som Bergmans versjon.

Forestillingens sterkeste kort er likevel de to skuespillerne Gjertrud Jynge (Vogler) og Kjersti Dalseide (Alma), for begge leverer knallsterkt. Jynge, som bare ytrer noen få ord, er flink til å bruke ansiktsuttrykk, holdning og gester for å uttrykke hvordan hun har det og tenker. Dalseide – som er den sterkeste her – spiller ut hele registeret av hat, begjær og kjærlighet med en dybde og presisjon som er imponerende. Til forskjell fra den litt stramme Bibi Andersson som Alma i Bergmans film, er Dalseide lettere, mer leken og humoristisk. Hun bringer også følelsesspekteret helt til overflaten der Andersson la det meste under lokk. Deres samspill er også fremragende og er, i sin essens, et nyansert portrett av hva kvinnefellesskap kan være på godt og vondt. Og det er nettopp dristigheten i forhold til forelegget som gjør at denne nye varianten av Persona fungerer så godt. Der mange ville kues av Bergmans autoritet forholder regissør Johannes Holmen Dahl og hans team seg lekende lett og forfriskende respektløst til farsfiguren Bergman. For selv om ikke Janus-ansiktets alvor er å se, er forskjellige elementer av kvinnefellesskapet som utforskes like sterkt til stede her.

Noen vil sikkert fortsatt hevde at Bergmans versjon er bedre, men det er egentlig litt på siden av poenget. Disse to versjonene er såpass forskjellig og sceneversjonen bør vurderes på egne premisser. Regissør Holmen Dahl har ryddet vekk all symbolikken som gjør originalen fascinerende og gåtefull, men det han vinner på dette er et sterkere fokus på kvinnefellesskapet og de to kvinnenes nyanserte samspill. Scenografien, og da spesielt det enkle rommet, bidrar også til dette konsentrerte, nedstrippede uttrykket. Hans versjon er, i det hele tatt, en versjon av Persona som står helt utmerket på egne bein. (Publisert 12.09.2020)