Inn i sakens kjerne

Onsdag morgen skulle scenekunstner Pia Maria Roll vitne i rettssaken mot Laila Bertheussen, og forklare seg om teaterstykket Ways of Seeing. Det ble en sjanse til å klare opp i en del av historikken rundt mediedekning og hendelsesforløp som det lenge har vært behov for – og en kraftig påminnelse om at saken er så mye større enn bare skyldspørsmålet som retten skal ta stilling til.  

HRS og fortellingen om «snikfilming»

Roll brukte mye tid i sin frie forklaring på å legge frem hva hun og de andre kunstnerne har opplevd. Særlig fokuserte hun på hvordan HRS drev frem nyhetsbildet om Ways of Seeing, noe hun senere ble intervjuet om av annet VG, Dagbladet og på NRK Dagsrevyen. VG-intervjuet, som ligger ute i sin helhet, er verdt å bruke tid på – både fordi Roll kommuniserer så tydelig om hvordan kunstnerne har opplevd å stå i beskyldningene og truslene som kom mot dem, og hvordan HRS fikk hele medie-Norge til å tro på et usant narrativ om forestillingen.

For det er verdt å spole litt tilbake her – ikke bare i Bertheussens handlinger mellom november 2018 og mars 2019 – men også hvordan ordbruk har styrt medias og offentlighetens oppfatning av saken i samme periode. Roll minnet om at de har stått i prosessen i snart to år, og forklarte hvordan HRS grep fatt i Aftenpostens anmeldelse av teaterstykket da de begynte å publisere artikler i slutten av november. Det var disse artiklene som skulle skape narrativet om at teateret hadde drevet med noe ulovlig og potensielt farlig. Under overskriften «Dette er farlig», fikk Rita Karlsen i HRS en uttalelse fra daværende statssekretær Ingvil Smines Tybring-Gjedde, som reagerte kraftig på det hun ble fortalt om teaterstykket og signaliserte at hun hadde «tatt det videre i systemet» (24.11.2018). Da stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde delte denne artikkelen på sin Facebook-vegg dagen etter, navnga han spesifikt skuespiller Sara Baban og satte henne i forbindelse med potensiell terror. Dette var starten på en rekke trusler Baban mottok, samtidig som det skapte det narrativet som ble hengende i månedsvis; om at kunstnerne hadde «snikfilmet» og at dette var noe som var ulovlig å foreta seg – og potensielt førte til angrepene mot Waras hus.

Metaforer og virkelighet

Da Elden presset Roll på hvorvidt programteksten kunne virke skremmende for de som hadde fått hjemmene sine filmet, gjorde han det ved å lese opp teksten som hadde stått på Black Box sine nettsider: «Vi venter i hagen, som steinene venter, som ringdua og svarttrosten og isen og det klare vannet,» leste Elden. «Vi venter, som en tohodet nisse; møkkete, grov, upålitelig. I blant ser vi dere gjennom soveromsvinduene: Purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter.»

Selve øyeblikket var både historisk, kuriøst og skremmende. Det er noe uendelig poetisk over at en advokat sitter i en norsk rettssal og leser opp fra manus til et samfunnskritisk stykke, og i ettermælet til Ways of Seeing fortjener dette en helt egen plass. Samtidig er det verdt å huske på hvorfor han gjør dette. Elden forsøker å overbevise retten om at det som står i en kunstnerisk programtekst skal oppfattes bokstavelig, eller i det minste at den kan oppfattes som det for dem som fikk hjemmene sine filmet. Det er både skremmende og interessant på samme tid. Én ting er at dette utdraget er basert på en tekst av forfatteren Aimé Césaire, og er fra en scene i stykket som ikke kobles verken til Waras eller andre hus. Noe helt annet – og mye viktigere – er at det å ta denne teksten på ordet, slik Elden forsøker å gjøre, har andre og langt alvorligere følger enn bare denne enkeltsaken. Roll tydeliggjorde dette da hun svarte på spørsmålet fra advokaten: «Hvis vi skal leve i et samfunn hvor folk ikke forstår bilder, så blir det farlig,» svarte Roll. «Ikke bare for kunstnere, men for absolutt alle andre også.»

Angrep på kunsten

Roll snakker av erfaring, for det er nettopp en bevisst forkludring av stykkets innhold som foregikk vinteren 2018/2019, ført i pennen av HRS og nettverket rundt dem. Som vi kjenner til fra bevisførselen i retten de siste ukene, gikk det en rekke chatmeldinger mellom Bertheussen, Smines Tybring-Gjedde, HRS-leder Rita Karlsen og andre FrP-kvinner (publisert av Filter Nyheter) i tiden mellom teaterstykkets premiere og Bertheussens pågripelse. Bertheussen fikk hjelp av disse til å forfatte sine utspill i offentligheten – inkludert VG-kronikken 1.desember hvor hun fremstilte seg selv som offer. Dette i seg selv er alvorlig nok, særlig når vi ser hvordan HRS var en hovedaktør i å vri mediebildet rundt Ways of Seeing. Enda mer alvorlig er det som kommer frem om folkevalgte politikere.

For det bør uroe langt flere at folkevalgte i maktposisjoner har diskutert strategier for å trekke pengestøtten til Black Box teater på bakgrunn av at de viste et teaterstykke som er kritisk til regjeringsmedlemmer og andre politikere. Det bør uroe at en statssekretær (og senere minister selv) foreslo for justisministerens samboer at ministeren bør «få statsadvokaten vurdere alle juridiske aspekt ved dette», slik Smines Tybring-Gjedde gjorde i en chatmelding til Bertheussen (27.11.2018). Det bør uroe at folkevalgte FrP-politikere forsøkte å trekke støtten til Black Box, og det bør uroe at enkelte også mente at andre scener som viste stykket burde miste sin statlige støtte, slik Tone Ims Larsen i Oslo FrP mer enn antydet under en debatt på Vega Scene (1.3.2019). Det bør uroe enda mer, at statsministeren fremdeles ikke har villet si noe mer om saken eller hvordan den reflekterer på hele regjeringsprosjektet med FrP.

Tillit og ytringsfrihet

For i alt det spektakulære i dekningen av rettssaken, alle detaljene fra etterforskningen, og spørsmålet om Bertheussen er skyldig eller ikke, er det verdt å huske at denne saken er mye større enn bare henne og hennes handlinger. Det som har skjedd rundt Ways of Seeing de siste to årene har vist hvor enkelt det var for HRS å vri offentlighetens forståelse på en måte som har tatt to år å tilbakevise*, og dermed hvor viktig det er at pressen kritisk ettergår sine egne fremstillinger av saken for å lære til senere anledninger.

Chatmeldingenes innhold reiser viktige spørsmål om tilliten til våre folkevalgte, og hvor viktig det er at vi kan stole på at de ikke vil misbruke makten de forvalter. For at et åpent, demokratisk samfunn skal fungere, er vi nødt til å kunne ha tillit, ellers kollapser fundamentet det er bygget på. Og til sist demonstrerer saken til det fulle hvorfor prinsippet om armlengdes avstand er så viktig. Etterspillet bør være både politisk oppvask og at den samfunnskritiske kunsten sikres vilkår som skjermer den for slike angrep i fremtiden. Det angår i bunn og grunn oss alle. (Publisert 14.10.2020)