Min belastede kropp

Undertegnede er medskapende utøver i forestillingen Spectral av Fiksdal/Floen som hadde urpremiere på Dansens Hus i september 2020. Forestillingen er en koreografisk spekulasjon over sameksistens, hvor samspillet og symbiosen mellom et mangfold av levende og ikke-levende kropper danner en sammensatt helhet.

Martin Lerviks anmeldelse av «Spectral» (publisert 06.09.20) inneholder flere spørsmål og utsagn som jeg opplever reduserende for mitt mulighetsrom som melaninrik scenekunstner. Betraktningene jeg finner problematiske strekker seg forbi denne ene forestillingen som anmeldes, og mot spørsmål om hva som kan vises på en scene, og av hvem. 

Anmeldelsen vier mye plass til det faktum at flere av utøverne i Spectral er synlige minoriteter hva hudfarge angår. Castingen blir beskrevet som et obskurt element i forestillingen, og det stilles flere spørsmål om hvorvidt svarte kropper skal kunne desentreres på lik linje med alle andre kropper. Jeg leser at jeg, sammen med flere av de andre utøverne, er «et belastet subjekt», og opplever at en rekke spørsmål stilles om meg, men ikke til meg. Dette skaper en ubehagelig distanse fra et  «vi»-fellesskap jeg føler meg ekskludert fra. Med spørsmål som «Har vi i det hele tatt kommet dit at vi kan iscenesette svarte kropper som et nøytralt utgangspunkt for å snakke om det posthumane?», virker det nesten som at Lervik mener at det er regler for hvilke roller og historier melaninrike kropper kan og ikke kan skildre.

Tekstens poenger underbygges blant annet med å vektlegge betydningen av postkolonial arv og hvordan svart kropp har blitt dehumanisert opp gjennom historien. En kontekstualisering jeg på ingen måte er uenig i eller vil ta fra anmelderen. Det jeg undres over, er i hvilken grad en utenforstående, som ikke kjenner prosessen, setter seg i posisjon til å tilsynelatende definere med hva og hvem en melaninrik utøver kan arbeide. Om man skal tolke Lervik dit at det er problematisk at melaninrike scenekunstnere er iscenesatt av to hvite kunstnere, er det da ikke - om man skal følge samme logikk - problematisk at en hvit anmelder skal stille seg til doms over min dømmekraft og plass i et scenerom? Anmelders intensjon kan være å stå opp for de «belastede subjektene», men for meg oppleves dette som en redusering av selvbestemmelsesrett, frihet og muligheter på scenen.

At mennesker med forskjellige kropper kan velge å være en del av de mange historiene som fortelles og vises i scenerommet, ser og opplever jeg som en stor styrke. Om man ikke, med medskapende og informerte utøvere, kan gjøre et forsøk på å utvikle og ekspandere grensene for tradisjonelle og kategoriske kroppsoppfatninger, så har vi som samfunn kommet mye kortere enn jeg hadde håpet. Om det virker som en utopi at ulike kropper er likestilte i dagens samfunn, bør man ikke likevel få lov til å gjøre et forsøk i scenerommet?

Hvordan kropper, inkludert synlige minoriteter, blir lest og eventuelt tillagt egenskaper og kvalifikasjoner (som kulturell bakgrunn, historie og traumer) utover det som formidles, er vanskelig å styre. Dog mener jeg at en lesning av en utøvers kropp som regel sier vel så mye om tilskuerens erfaringer og referanserammer, som om utøveren som betraktes. Kanskje kan man nettopp på denne måten bli klar over og konfrontert med sitt eget perspektiv.

Hvis vi ønsker å fortsette med å utforske, og faktisk jobbe med mangfold, inkludering og representasjon, mener jeg at man må tørre å sprenge rammene for hvordan utøvere kan se ut, og hva slags tematikk som kan utforskes av hvem. 

Å bli fratatt muligheten til å kunne formidle, diskutere og aktualisere tematikk på bakgrunn av hvordan jeg ser ut - dét er, i mine øyne, diskriminerende. Som et av «de belastede subjektene» benytter jeg meg av retten til å kunne velge å være «obskur», og ønsker å ha muligheter, med et likestilt og det samme (u)nøytrale utgangspunktet, som en hvilken som helst annen kropp. Om ikke nå, i en fiksjon, i en spekulasjon, i scenerommet - hvor da? Og når? (Publisert 07.10.2020)