Scenekunst for dummies

Forventningene var ganske høye da jeg dro til Black Box for å se det siste stykket i Sagliocco Ensembles trilogi om kunst

Scene! Art

Skuespiller, konsept: Guandaline Sagliocco

Regi: Anne Sophie Erichsen

Produsent: Vibeke Lie

Scenografi: Silje Steinsvik

Lyddesign: Nadine Esteve

Lysdesign: Jean Vincent Kerebel

Stemme: Tor Arne Ursin

Teknikk: Hans Petter Henriksen, Rune Skaren

Diverse tekniske løsninger: Einar Ottestad, Agnar Ribe

Produksjon: Sagliocco Ensemble

Co-produksjon: Grenland Friteater

Black Box teater, 25.oktober 2020

som fenomen. Før «Scene! Art» har den komiske mesteren Guandaline Sagliocco laget «Voff! Art» om billedkunst og «Tone! Art» om musikk. Forrige gang så jeg hundeversjonen, og da startet jeg anmeldelsen med denne refleksjonen: «Det måtte altså et stykk barneteater til for å få meg til å erkjenne at det er lenge siden jeg har hatt det så moro i teateret.»

Da var hunder et gjennomgående fenomen i de kunstverkene stykket trekker frem. Denne gangen er utgangspunktet en pakke med scenografi, lyskastere og et enkelt kostyme Guandaline Saglioccos karakter Sara Bonnard har kjøpt på internett. Navnet er en liten genistrek som oppsummerer trilogien, i og med at den peker mot alle tre kunstartene: Billedkunst er dekket inn gjennom den franske maleren Pierre Bonnard, mens henvisningen til den legendariske skuespilleren Sarah Bernhardt peker mot scenekunst, og dels musikk fordi hun også hadde stor innflytelse på «grand opéra». Ideen om å la skuespilleren (Sara Bonnard legger ikke skjul på at hun er en erfaren skuespiller) konstruere en teaterforestilling foran publikum er enkelt og greit en genial ide. Den gir Guandaline Sagliocco mulighet til å briljere og vise frem alle sider ved sitt talent, samtidig som den gir barn en innføring i teaterets magiske verden.

For barn og voksne

Sist gang gikk jeg og så «Voff! Art» på Black Box alene. Denne gangen hadde jeg med meg tre dyktige konsulenter i skolealder. De fulgte intenst med, de humret og lo, og de lot seg raskt engasjere av handlingen. Men de var ikke like begeistret som jeg kanskje hadde forventet. Det har fått meg til å tenke at dette stykket kanskje er morsommere for voksne. «Voff! Art» hadde et friere forhold til temaet, og behandlet det med en overraskende uærbødighet som ga store, humoristiske gevinster. Jeg mener også å huske at barnas reaksjoner på «Voff! Art» var mer spontane og engasjerte enn de var denne gangen. Men også underveis i «Scene! Art» var det spontane tilrop og kommentarer fra barna i salen, noe Guandaline Sagliocco turnerer med den største selvfølge.

Begge stykkene jeg har sett er bygget over noenlunde samme dramaturgi, med en nølende og usikker karakter som går rett i alle fellene i starten. Men etter hvert som handlingen skrider frem blir Sara Bonnard mer og mer sikker, og hun fører en mer selvsikker «dialog» med Gunnar. Han er teaterpakkens instruktør som forteller henne hva hun skal gjøre, og han bor i en boks som følger med pakken. Scenografien kommer flatpakket, og den er meget enkel. Men Guandaline Sagliocco utnytter den på mesterlig vis. Inntrykket er at det er utrolig hvor mange rom hun greier å skape med noen enkle trerammer og skjermbrett. Det samme gjelder lyskasterne, som hun bruker til å demonstrere ulike effekter og skape skumle episoder. Grønt lys er skikkelig ekkelt!

Repertoarteater

Trilogien er produsert for Den kulturelle skolesekken. Derfor er de tre stykkene sjelden å se i åpne forestillinger tilgjengelig for et vanlig publikum. «Scene! Art» hadde premiere i desember 2014, men dette er bare den andre anmeldelsen i norsk presse. Det første stykket i trilogien hadde premiere i 2008, så her snakker vi om en kontinuerlig oppføringspraksis som trekker på det beste i repertoarteateret. Sagliocco Ensemble er en del av miljøet rundt Grenland Friteater.

Selv om jeg ikke er like overstrømmende begeistret for «Scene! Art» som jeg var for «Voff! Art», er det liten tvil om at barna jeg hadde med koste seg. Det gjorde jeg og. Kombinasjonen av slapstickhumor, skumle effekter og pedagogisk innføring i teaterkunsten er ypperlig gjennomført. Og det er liten tvil om at litt humor bidrar til å gjøre koronahverdagen litt lettere. Det kunne Guandaline Sagliocco kanskje utnyttet litt mer bevisst, i tillegg til henvisninger av typen «Buss for tog», som primært er rettet mot den voksne delen av publikum. (Publisert 27.10.2020)