Visuell viseklubb

Åpningen er lovende. De som så Sorga kler Elektra (2012) i Eirik Stubøs regi vil dra kjensel på sceneoppsettet. Projeksjonen på bakveggen (også i denne produksjonen av Boya Bøckman) viser Bob Dylan som ser vekk. Scenegulvet er dekket av øyer bestående av trommesett, musikkstasjoner, to

pianoer, to sofagrupper, et skrivebord, diverse lamper på stativ og tre tv-skjermer som innledningsvis viser arkivopptak av Bob Dylan, men som i løpet av forestillingen skal brukes til å gi oss titlene på sangene som blir sunget.

Bjørn Sundquist vandrer avslappet rundt på scenen. Publikums småsnakk blandes med klimpring på piano, og lyden fra arkivopptakene blir tydeligere. Lydarbeidet av Vibeke Blydt-Hansen er delikat og presist. Det er befriende å oppleve et så lekkert og subtilt lydarbeid på en stor scene. Man hører Bob Dylan snakke om hva han leter etter og om hvorfor han skriver sine sanger. Han er avvisende og absurd: «I just write them. I have no opinion on that.» Bildet av en fri og mytebefengt kunstnersjel, som ikke vil la seg fange, stiller oss overfor spørsmålet hvem er Bob Dylan? Det skal besvares gjennom tolkningen av en rekke av sangene hans i løpet av forestillingen. Om de ikke lykkes helt med å vise meg Bob Dylan, imponeres jeg av skuespillernes ulike fremførelser av visene hans. Det er dem jeg føler jeg blir kjent med gjennom tolkninger som viser hvor mye kjærlighet som ligger i en beundrers identifikasjon. Et solid ensemble gjør en strålende innsats ved å vise oss deres tolkninger og hva de synes er bra med Dylan i denne teaterkonserten.

Ensomme fritenkere

Bjørn Sundquist åpner showet. Han synger sårt, innbitt og nærmest snakkende: «Det er ikkje mørkt enn, men det nærmar seg», i en versjon av «Ikkje mørk enn» («Not Dark Yet»), der det er som om han vil fortelle om vår tid - om pandemi, klimakrise og et USA i oppløsning, med perspektivet til en gammel og bitter mann. Med unntak av en saksofonsolo (som trekker mine tanker til klisjéfylte romantiske filmer fra 90-tallet), oppleves dette som en av forestillingens sterkeste numre. Sundquists tolkning er både krass, truende og ydmyk på samme tid og de mørke linjene får sette en alvorlig grunntone som gir dybde til en forestilling som lett kunne blitt en ensidig hyllende potpurri. 

Her kommer låtene som perler på en snor. Protestsanger glir over i kjærlighetssanger, og når det blir for tungt brytes det opp av mer lystige og folkelige viser. Uten at overgangene danner de store tematiske perspektivene eller fremhever en kronologisk utvikling i Dylans kunstnerskap. Fokuset ligger på å skape gode musikalske sangnumre hvor de teatrale tolkningene ligger i de individuelle musikalske framføringene. Slik blir denne forestillingen vel så mye en hyllest av de som hyller Dylan.

Her er det flere som bør nevnes. Uten å avsløre hele settlisten vil jeg trekke fram Gjertrud Jynges evne til å gi Dylans protestsanger en klar, insisterende og eggende stemme. Hennes versjon av «Hardt rein skal falle»(«A Hard Rain’s a-Gonna Fall») fra hans andre album, Freewheelin’, gir kraft til hans antiautoritære budskap. Morten Svartveit - ikledd skinnjakke, kassegitar og munnspill skaper gode tolkninger av sjarmøren Dylan med versjoner av «Ho høyrer til meg» («She Belongs to Me») og «Spanske støvlar av lær» («Boots of Spanish Leather»). Allikevel er det de yngste i ensemblet som makter å skape mest liv på scenen. Med deres frie tilstedeværelse og uhøytidelige holdning har Mimmi Tamba og Ina Svenningdal en letthet i det musikalske uttrykket som jeg opplever kler Dylans mangefasetterte tekster spesielt godt. Svenningdals a cappella versjon av «Mr. Tamburine Man» (den eneste sangen som fremføres på engelsk) er i sin enkelhet både sår, lett og humoristisk og makter å hylle både Dylan og de som hyller ham på samme tid, og på en måte som godt kunne vært gitt mer plass.  

Viseklubb à la Det Norske Teatret?

Teaterkonserten kan være et befriende format. Ved å åpne for løsere dramaturgiske perspektiver og virkninger mellom låtene kan historier fortelles. Som regissør står en fritt til å leke med assosiasjoner og å bruke sammensetningene av tolkinger til å fortelle større historier. Med et kunstnerskap som Bob Dylans har man rike muligheter til å trekke linjer og bygge historier rundt ham og sangene hans. I denne produksjonen nøyer de seg med å gjennomgående hylle ham som en mytologisk skikkelse og lar stort sett tekstene tale for de ulike sidene av hans kunstnerskap. Det tenker jeg er et godt valg. For de kontekstualiserende scenene oppleves som ganske platte. For eksempel når Sundquist bitre sang går over i filmklipp fra utdelingen av Nobelprisen i litteratur til Dylan i 2016. Det oppleves som en unødvendig og forstyrrende biografisk påminnelse om hans betydning. Som når en hysterisk fan har gått tom for ord. 

Mens tolkningene av de ulike sangene får tale for seg, oppleves hyllesten i den helhetlige motivasjonen for dette prosjektet noe uklar og uutforsket. Grunnforutsetningen som publikum må godta er at Dylan er stor og kan hylles uten at det er nødvendig å problematisere noe utover det. Snarere enn at en tematikk, historie, eller undersøkelsen av et perspektiv skaper fremdrift i forestillingen virker det som om musikalsk og romlig dynamikk har vært avgjørende for hvordan forestillingen er satt sammen og drives framover. Sangene glir fint over i hverandre og det er nok av variasjon i materialet og tolkningene. Rommet og konseptet skaper en helhet der forestillingen tematisk er noe uklar i sitt fokus på Dylan. Med skuespillerne hengende rundt på scenen er det som om de forsøker å invitere oss inn til en visuell viseklubb. 

Med god distanse til sidemannen og et stort univers foran meg, sitter jeg riktignok med en følelse av å se på, heller enn å delta på denne konserten eller «viseklubben». Noe som forsterkes av at de storslått vakre video-bildene i det strippede scenerommet i mange av låtene. Jeg kan lene meg tilbake og ta inn forestillingen med den roen et betraktende blikk kan gi. 

Hjelper hverandre

Men det også så mye distanse og ro at uklarheter trer tydelig fram. Tekstene er gjendiktet til nynorsk av Tom Roger Aadland. Men siden originalversjonene er så kjente, blir man fort sittende og sammenligne og vurdere oversettelsene. Det oppleves som om også oversettelsene er gjort av en sann fan; en som heller vil hylle sin helt enn å trenge gjennom ham. Det er som om Aadland tidvis fokuserer mer på å få Dylan til å resonnere med en norsk kontekst og et moderat norsk lynne enn å trekke fram kraften i Dylans bruk av det engelske språket eller hans kreative forhandlinger med amerikanskefolkekultur.

Dette fører til at en del lag forsvinner og at tekstene mister noe av sin «edge». Eksempelvis må man kunne si at «Kvil, kvinne, kvil» klinger mer romantisk og dvaskt enn «Lay, Lady, Lay». Men slike «svakheter» i gjendiktningen gir også rom for regien og skuespillerne. I den nevnte låta briljerer Paul-Ottar Haga i en så slesk fremtoning at ingen kvinne i 2020 ville turt å ta seg en lur i hans favn, i det som må kunne sies å være forestillingens sterkeste skuespillertolkning. 

Slik hjelper elementene hverandre og bygger hverandre opp. Det skaper en sympatisk solidaritetsfølelse mellom de ensomme skikkelsene i et slags felles prosjekt om å hylle myten Bob Dylan. Vikla inn i blått er en solid invitasjon til å mimre og hylle en av visesangens store mestre. Men det er også en forestilling som lar Dylan selv avsløre hvor lett fans dekker over den sviktende logikken i deres felles beundring. Paradokset i at dette er teater blir påpekt når skuespillerne siterer Dylans Nobeltale. Her slår han fast at litteraturen er ment for å leses, og at Shakespeares tekster var ment for å spilles på scenen, mens hans sanger er ment å bli sunget. Var det en god idé å lage «teaterkonsert» av dem?

Hyllestens pris

Å lage teaterkonsert fungerer godt som konsert, men som teater er jeg usikker på hva hvilken innsikt sammensetningene av sanger og scenebilder har gitt meg. Det er fint å se folk identifisere seg med alle sidene av Dylan. Det er fint å se dem gjøre ham til sin. Det fint å mimre og digge musikken. At han er stor visste jeg jo fra før, men påminnelsen gjør meg både rørt og glad og allikevel litt tom. Det sies at Bob Dylan var stemmen til en hel generasjon - min foreldregenerasjon. Og kanskje tenker jeg om denne generasjonen litt sånn som jeg tenker om forestillingen. Hyllesten av friheten, mimring og selvfokusering har en pris: Den at de aldri helt tør å la oss se dem i øynene. (Publisert 04.10.2020)