En annerledes «illustrert klassiker»

Gi meg en B!… Gi meg en R!… Gi meg en U! roper Brutus til folkemengden. Han har klatret opp på kanten av badekaret

Julius Cæsar

Av William Shakespeare

Overs.: Erik Bystad

Regi: Angelina Stojcevska

Scenografi og kostyme: Mads Dinesen

Dramaturg: Jørgen Stickert

Teater Innlandet, premiere 20. november 2020

– som har stått der som et omen i rommet fra begynnelsen av – for å forsvare tyranndrapet. Scenen som utvikler seg til en retorisk manntevling mellom Cæsars mordere og hans venn og forsvarer, Antonius, er (ikke overraskende) den scenen i Angelina Stojcevskas oppsetning som refererer mest eksplisitt til vår nåtid. Folket, plebeierne, har røde Trump-capser. Det innledende tilropet til Brutus (Stian Isaksen), fungerer som en slags over-tekst som illustrerer at Brutus feilberegner og overvurderer både publikum og seg selv. Plebeierne klarer nemlig ikke å henge med, før en av dem gjentar de tre siste bokstavene, eller stavelsen: TUS, eller: tuss, som i tusseladd.

Denne typen blødmer er det mange av i Stojcevskas oppsetning, men det holder fordi humoren har dobbelt bunn, og både fungerer som personkarakteristikk og som triste kommentarer til vår demokratiske tidsalder. Plebeiernes røykpuffing og tyggegummitygging, gir assosiasjoner til trøstespising og selvmedisinering, og et folk som er fremmedgjort fra den politiske elitens maktspill.

Det amerikanske folket kommer altså ikke så godt ut av det, men det er de som gjør denne scenen til et høydepunkt i Angelina Stojcevskas oppsetning. Mye på grunn av skuespillerne, som tegner figurene med en presis og nådeløs strek, men også fordi perspektivet blir snudd. Det er ikke Antonius’ retorikk, eller evner som folkeforfører som gjør inntrykk, men det at det ser så trøstesløst ut i det amerikanske rustbeltet.

Demokrati i krise

I Norge er Julius Cæsar lite spilt, og derfor er det ekstra prisverdig at Teater Innlandet setter det opp, og at det gjør det nå, med det amerikanske valget som bakteppe. Det er ikke bare i USA demokratiet er i krise, og derfor er det litt underlig at stykket ikke blir satt opp mer. Stykket handler om en seierrik hærfører, Julius Cæsar, som blir mistenkt for å ville utnevne seg selv til tyrann. I dagens verden, er det ikke først og fremst faren for statskupp som er problemet, men det at folk (nesten 50% av de amerikanske velgerne) bruker stemmen sin til å støtte en kandidat som tydelig er i ferd med å avvikle demokratiet. Forestillingen på Teater Innlandet hadde premiere etter det amerikanske valget, men prøvene og tenkningen rundt, har foregått samtidig med oppløpet. Det må ha vært utfordrende, og er muligens en av grunnene til at Stojcevska begrenser seg til denne ene henspillingen på det dagsaktuelle, og at hun ikke trekker en direkte forbindelse mellom Cæsar og Trump.

På den måten skiller oppsetningen seg fra Public Theatres versjon i Central Park i 2016, hvor Cæsar ble spilt som en Trump look alike. Noe som førte til at forestillingen ble skandalisert ved hjelp av mobilfilming og posting av filmsnutter av drapsscenen på sosiale medier. I norsk sammenheng bringer det tanken til Sløseriombudsmannen, og Facebook- og medie-skandaliseringen av Vinge og Müller. Men i tilknytning til den amerikanske oppsetningen, er det mer bekymringsverdig, fordi teatrene er avhengige av sponsorer, og det gjør dem enda mer sårbare for denne formen for høyrepopulistisk intervensjon.

Histrionic

Oppsetningen i Central Park var ellers et eksempel på det engelskmennene gjerne kaller «modern dress Shakespeare», eller en type aktualisering av klassikerne hvor utfordringen er at overflyttingen skal virke troverdig og knirkefri. Det er ikke poenget med oppsetningen til Angelina Stojcevska, og for de som kjenner hennes tidligere arbeid, er det heller ikke så overraskende. Bortsett fra den nevnte scenen med plebeierne, er forestillingen gjennomført «histrionic», i den forstand at scenografi og kostyme, og fremstillingen av rollefigurene befinner seg i et svev mellom å ablegøye med pretensjonen om historisk korrekthet, og en publikumshenvendelse som er her og nå. I utgangspunktet kan det virke som om regissøren har oppfordret skuespillerne til å gjøre karakterene så «flate» som mulig. Men likevel agere som om det står noe veldig vedkommende og personlig på spill.

Et av valgene er at rollefigurene er castet på tvers av kjønn. Det fungerer i første rekke som en slags lagoppdeling og hjelper publikum, som et strukturerende grep. Rollene som Brutus, Cassius og Cinna spilles av menn (Stian Isaksen, Tom Styve og John Nyutstumo), og Julius Cæsar, Antonius og Augustus/Octavian av kvinner, Anne Guri Tvedt og Sunniva Du Mond Nordal. Sistnevnte bekler også rollene som hhv. Brutus og Cæsars hustruer, og flere av skuespillerne trer også inn i andre småroller. Det er med på å tilføre forestillingen energi, samtidig som «lagoppdelingen» kaster lys over karaktertrekkene til de bærende rollene, gjennom sin betoning av kjønn og det latent homo-erotiske ved noen av relasjonene i Shakespeares stykke. Tradisjonelt er det forholdet mellom Cassius og Brutus som er blitt tolket på denne måten, men her er det den «lesbiske» konstellasjonen mellom Julius Cæsar og hustruen, som trekker det lengste strået. Calpurnia (Sunniva Du Mond Nordal) har drømt at mannen (Anne Guri Tvedt) vil bli myrdet på Kapitol, og hun lykkes nesten i å forhindre ham fra å gå på møtet den 15. mars, men stoltheten og forfengeligheten veier tyngre, når Cæsar blir konfrontert med at folk kommer til å le av ham, dersom det blir kjent at han lar seg styre av kona. Dette er ganske enkle beveggrunner eller menneskelige mekanismer, og i oppsetninger kan scenen fort bli i overkant melodramatisk-patetisk. Noe Angelina Stojcevska tar tak i som et potensial til å iscenesette en hemningsløs avskjedsscene, til 80-tallshiten «Total eclipse of the heart».

Scenografien

En av de viktigste forutsetningene for at forestillingen lykkes i å holde en balanse mellom det crazy-komiske og (nesten) uforpliktende, er Mads Dinesens scenografi. Fra begynnelsen av står det et badekar med løveføtter på scenen. Det gir assosiasjoner til «Mordet på Marat», men fungerer også som frempek, på samme måte som pistolene til Hedda Gabler. Noen vil dø i dette badekaret. Foran scene henger det en tykk plastfolie, som tilfører et stenk av «true crime» eller likposer. Rommet gir ellers assosiasjoner til et romerbad, gjennom marmorerte gulver og vegger, og det at badet var et sted hvor det offentlige og private møtes. I stykkets andre del, som utspiller seg i en militærleir, etter at det har blitt krig mellom de to leirene, bruker scenografen en staur til å illudere militærtelt, men også gjenferdet til Julius Cæsar. Og kanskje sågar Elisabeth I, som var regent da Shakespeare skrev stykket, og som det er grunn til å tro at så med en viss engstelse på et stykke som handler om politiske konspirasjoner mot en enehersker. Scenografien bidro slik i aller høyeste grad til å gjøre denne forestillingen flersjiktig og underfundig. (Publisert 22.11. 2020)