Helende requiem for Ruth Maier

I dag, 10. november, er det 100 år siden Ruth Maier ble født. Ved å minnes henne holder vi oppe kunnskapen om

NATTENS LYS, MARKERING AV KRYSTALLNATTEN OG RUTH MAIERS FØDSELSDAG

Medvirkende:

Scenekunstnerne Liv Kristin Holmberg og Christina Lindgren

Poet Gunnar Wærness

Prest og sanger Mathias Gillebo

Religionshistoriker og rabbiner Lynn Claire Feinberg

Scenograf og kunstner Selma Lindgren

Stefan Thorsson, komponist av våkenattmessen Lidelsens Jubel

Kulturkirken Jakob, 9. november 2020

antisemittisme og om Holocaust. Fødselsdagen hennes faller sammen med Novemberpogromen, eller Krystallnatten. Natten mellom 9. og 10.november 1938 gjennomførte nazister omfattende voldelige angrep på jøder i Tyskland. Ruth Maier kom til Norge som flyktning i 1939. Hun tok artium og studerte på Kunst- og Håndverkskolen. Hun skrev dikt og malte akvareller. Poeten Gunvor Hofmo ble hennes sjelevenn, forholdet deres ble svært viktig for begge to. Ruth Maier var en av de 532 jødene som ble deportert med fangeskipet Donau den 26.november 1942. Hun ble drept 1. desember ved ankomsten til konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Preludium

I Jakobs Kirke blir vi tatt varmt imot av arrangørene av teaterhendelsen. Liv Kristin Holmberg og Christina Lindgren er ikledd kostyme som kan minne om den liturgiske messehagelen. Det er hvite flak som har trykk av, eller er påmontert, ark med tekst. Det korresponderer godt med alt tekstmaterialet som de religiøse tradisjonene, jødedommen spesielt, denne teaterhendelsen er knyttet til. Ruth Maier var også en talentfull skribent, og hun er for alltid knyttet til en av våre aller største poeter: Gunvor Hofmo. Selve inngangen til Jakobs Kirke tar tid, selv om det er et svært begrenset antall publikum som kan være sammen om denne markeringen akkurat her. Det tennes lys og vi ønskes på nytt varmt velkommen av initiativtakerne Holmberg og Lindgren.

Ruth Maiers tekst

Ruth Maiers dagbøker ble tatt vare på av Gunvor Hofmo etter at Maier ble deportert. Hofmo forsøkte å få dem utgitt, men ble refusert. Jan Erik Vold har gjort en formidabel innsats ved å løfte fram forfatterskapet til Gunvor Hofmo og også tekstene og historien til Ruth Maier. Han har gitt ut de biografiske bøkene Mørkets sangerske og Ruth Maiers dagbok. Maiers dagbøker og brev ble i 2014 inkludert i Norges dokumentsarv og dermed i UNESCOs verdensarv. Holmberg leser et utdrag av Maiers tekst. Det er fra julaften 1941. Maier er her 21 år. Hun skriver reflektert. På en togtur observerer hun en traumatisert, forhenværende finsk soldat. Han har store psykiske smerter. Maier skriver seg gjennom dagbokteksten inn i et felleskap: «Jeg er ikke bare meg. For å være meg må jeg slippe alle de andre inn i mitt hjerte». Dette gjør Meiers tekst og teaterhendelsen både dypt sosial og dypt politisk.

Den unge kvinnen vandrer i Wien

Det neste som skjer i Jakobs Kirke denne kvelden er at vi blir presentert for Selma Maria Lindgren som er kunstner og scenograf. Hun er i Wien, Ruth Maiers hjemby, og vandrer denne kvelden mellom Maiers to hjem i denne byen. Vi følger vandringen på video som projiseres på kirkeveggen. Dette er et godt og vellykka grep. Selma Maria Lindgren er på omtrent samme alder som Ruth Maier var da hun ble drept, det skaper en forbindelse mellom de to. Det at en levende ung kvinne går i den dødes fotspor er med på å styrke håp om en bedre framtid, og det virker fortrøstningsfullt.

Posttraumatisk vekst

Religionshistoriker og rabbiner Lynn Claire Feinberg forsker i sitt PhD-prosjekt på hvordan Holocaust har påvirket jøder i Norge, både kollektivt som etnisk minoritet og individuelt som etterkommere av jøder. Hun snakket om et intergenerasjonelt traume, det man lever et liv preget av skyggene fra Auschwitz. Hun hevder at traumene som har påvirket barn og barnebarn av jøder som ble drept eller var i konsentrasjonsleirene, også kan føre til vekst. Hun framhever betydningen av å tørre å ta inn smerten denne kunnskapen innebærer. Alle reiser seg sammen med Feinberg og deltar i en jødisk bønn for Ruth Maier. Denne fysiske handlingen er med på å levendegjøre minnet om Maier.

Sang og poesi

Mathias Gillebo har deltatt i flere av Holmbergs teaterhendelser. Sist jeg møtte ham i en slik sammenheng var i Stamsund Kirke under forestillingen Vi fremmede under Stamsund Internasjonale Teaterfestival. I Jakobs kirke synger han «Og natta ror sin lette båt» komponert av Kjell Mørk Karlsen med tekst av Åse-Marie Nesse. Han synger også, til orgelakkompagnement, utdrag fra O Domina Nostra, Op.55 Mediation on The Black Madonna av Henryk Górecki. Gillebos sakrale sang understreker alvoret i minnemarkeringa.

Gunnar Wærness har skrevet et bestillingsverk for anledningen. Verket har referanser til Gunvor Hofmos dikt, blant annet det svært kjente «Jeg har våket» fra 1954«Jeg så min venninne, / den eneste, jeg så henne/ gå for å dø»). Wærness’ tekst tangerer Maiers liv, den sirkler rundt det. Noen ganger nært, andre ganger med et perspektiv fra stor distanse. Stedvis er det lange diktet litt vanskelig å følge.

100 lys

Gjennom den timelange teaterhendelsen tennes 100 lys til minne om Ruth Maier og Novemberpogromen. Holmberg, Lindgren og Gillebo bærer lysene og setter dem foran oss i publikum. Seinere settes de på en trekonstruksjon som står midt i kirkerommet. Trekonstruksjonen har et enkelt, men også noe sakralt preg. Til slutt er den et lysende midtpunkt. Selma Maria Lindgren har nådd sitt mål i Wien, vi har fulgt henne der hun har gått gjennom de nesten folketomme gatene. Hun tenner et lys foran Ruth Maiers siste bosted. Teaterhendelsen har vært verdig og vennlig minnestund over en ung kvinne som en av mange ble drept av nazistene. (Publiserte 10.11.2020)