Metasexy, de grønnkledtes revansj?

Etter en dag med fire Zoom-møter, lav himmel og novemberlys på lavbluss, logget jeg meg inn på Vier.live for å se forestillingen

metasexy

Koreografi: Inés Belli

Utøvere: Inés Belli, Sara Enger Larsen, Rina Rosenqvist, Amie Mbye, Natanya Helena Kjølås og Tormod Skår Midtbø

Lysdesign og scenografi: Elisabeth Kjeldahl Nilsson

Musikk: Sunniva Lindgaard/SASSY 009

Lydtekniker: Emil Høgset

Kostymedesign: Alva Brosten

Produsent: Frida Skinner

Kunstnerisk veileder: Solveig Styve Holte

Foto: Mikael Luksepp

Premiere: 12 november (kansellert på grunn av Covid-19)

Nettvisning: 17. november
Hovedscenen Dansens Hus

Varighet 70 minutter.

Metasexy av koreograf Inés Belli, mediert av Haakon Mathiesen. Jeg var usikker på hvordan jeg skulle klare nok en time på nett. Grunnet ny runde med Covid-19 nedstengning hadde de planlagte visningene av forestillingen på Dansens Hus 12.-22. november blitt avlyst, og i stedet ble det som skulle vært et ekstratilbud selve premieren: en live-mediert nettvisning 17. november. Anmeldelsen er basert på den aktuelle nettvisningen og må leses som det.

Nettvisning

En live-mediering kan både begrense og utvide publikums synsfelt og en forestillings potensial. Utvidelsen oppstår ved at flere kan få del i arbeidet enn ellers og i at detaljer som ellers lett ville kunne blitt borte i helheten blir gitt fokus; som teksturer i kostymenes utforming og nyanser i dansernes arbeid. Begrensningen ligger i at kamerautsnitt og billedredigerers blikk vil mediere helhetsinntrykket og styre hva vi får se. Begge deler var tilfelle også her.

Inn i essensen av klubbing?

Metasexy starter med et tilsynelatende stillbilde hvor de seks utøverne står i et overlys, som Antony Gormleys skulpturer, på et blankt rektangulært gulv. De er rammet inn av Elisabeth Kjeldahl Nilsson eminente lysdesign som også fungerer som en installasjon, hvor rekker av lyskastere henger synlig over hodene på utøverne. Det hele settes i bevegelse svakt svaiende, ved at utøverne langsomt skifter tyngdepunkt frem og tilbake over føttene sine. Det skal ta hele femten minutter før den første utøveren løfter hælen fra det skinnende sorte, gulvet. Det kan synes om de alltid har vært der, klare for oss, for dette øyeblikket som settes i gang med en dirrende og underliggende elektronisk klangverden ved Sunniva Lindgaard/SASSY 009.

Musikken skifter snart gir og tar oss inn i et intenst rytmisk driv. Jeg hensettes til en klubb-setting hvor natten ennå er ung og i ferd med å folde seg ut. Vi dras tettere inn idet lyset skifter retning og kommer sideveis, skaper et motlys, filtrert gjennom et røykteppe, som sluker utøverne. De forvandles for et øyeblikk til svaiende silhuetter som setter hoftepartiet i arbeid og begynner å undulere kroppene sine.

Som i «slow-motion» tas vi med inn i essensen av klubbingen, men idet kameraet zoomer inn på et bakparti, stopper alt opp i et kort øyeblikk, også i meg. Jeg kjenner på ubehaget i kameraets tingliggjøring av utøvernes kropper, men gis samtidig tid til å ta inn detaljene i kostymene, som leker med kroppsnære tights, ulike teksturer fra grovvevde til glatte silke-liknende stoff, og fragmenter av rysjer frynser og blonder. Kostymene er tett på konvensjonen av «sexy», men lengre fra å fange opp «meta»-dimensjonen i koreografien. I kombinasjon med medieringen som gjør musikken lydlig enerådende, hvor opplevelsen av dansernes pust eller fottrinn er klinisk fraværende, skapes en unødvendig distanse og eller et fotoshoppet inntrykk som ikke tjener det saftige og juicy uttrykket i koreografien. Heldigvis skjer det en koreografisk omdreining her etter at utøverne har sunget med i «lip-sync»; musikken skifter intensitet og lyset skifter til rødt. Først nå, etter nær 25 minutter begynner utøverne også å forflytte seg i rommet. Inntrykket følges opp raskt av nok et nytt girskift og en mer groovy beat idet det bokstavelig talt gis grønt lys til hoftepartier som roteres, ristes, rulles og støtvis skyves fra side til side. Plutselig er det som en hærskare grønnkledte, rett fra det gyntske univers, erstatter englekoret som gjeterne så i Bethlehem, men i en up-beat, klubb versjon, hvor femininitet frikobles kjønnshierarki og gis fritt spillerom og scene. Hender med burgunderrøde negler holder bakhodet mens risting og raske unduleringer drives framover av beatet.

«Fortjener stinn brakke!»?

Musikk, koreografi, og lysdesign i en menage-trois som utfyller og supplerer hverandre. I denne online-medierte versjonen balanserer det subjektive blikket i kameraføringen til Mathiesen og hans crew mellom hensynet til overblikk og behovet for nærhet i live-opplevelsens fravær. Medieringen oppleves til tider å forrykke verkets intensjon ved sin objektiverende oppmerksomhet på bekken og hoftepartier, noe som kostymedesignet også bidrar til å forsterke. Kostymedesignet er kanskje den delen av forestillingen som i minst grad lykkes med å forløse forestillingens intensjon om å utforske «mulighetsrom som finnes i en annerledes utøvelse av, og blikk på, femininitet», som det heter i forestillingens program. Medieringen klarer tross sin hang til å dvele ved rompepartier samtidig å ivareta og forsterke forestillingens anliggende. I hovedsak ved å unngå raske og djerve billedskift, men i stedet insistere på kontinuitet og slik skape en opplevelse av blikkets vandring og dveling underveis i forestillingens gang. Av utøverne er det særlig Tormod Skår Midtbøs sanselige og bevegelsesmessige nyanserikdom, Natanya Helena Kjølås’ klare tilstedeværelse, Amie Mbyes dynamiske og rytmiske frasering, og Inés Bellis «juicy moves» som brenner seg fast og etterlater en etterklang. Jeg ser fram til å følge dem videre.

Denne medierte versjonen av forestillingen blir til tider über-cool for denne tilskueren, som et ekko av europeisk klubbingkultur, men treffer uten tvil en nerve og tidsånd. Noe som ble tydelig i de mange tilbakemeldingene som mine medtilskuere skrev i kommentarfeltet etter nett-visningen. Her er to eksempler, som kort oppsummerer mange av disse tilbakemeldingene: «Deilig hypnotisk. Som å være i en drøm». «Fortjener stinn brakke – stramt og fullstendig rått». Selv er jeg som koreografinerd spent på hvordan forestillingen vil oppleves live, og hvordan vi som publikummere vil plasseres i forhold til utøverne og hva denne plasseringen vil bety for opplevelsen av koreografien.

Når det er sagt, så er det liten tvil om at forestillingen Metasexy vil kunne nå ut til et stort og yngre publikum så vel som til andre som kjenner behovet for å dras ut av det vante og inn i en metasexy intensitet som livet, så vel som et dansegulv, kan by på. (Publisert 22.11.2020)