Historien om «Julestuen» – Ludvig Holbergs lille barnekomedie

«Norsk dramatikk for barn og barneteater må kunne kaste et avslørende lys over sin samtids teater og over mentalitetshistorien og kulturhistorien.» Det var vår arbeidshypotese da vi tok fatt på forskningsprosjekt Drama for barn – teatrets sjel. Kildematerialet innfridde, vi hadde opplevelsen av å få den ene gavepakken etter den andre. Her vil vi bruke ett eksempel: Ludvig Holbergs enakter Julestuen.

Nasjonalbibliotekets teaterarkiv kan avsløre at Ludvig Holbergs enakter Julestuen var den hyppigst spilte barnekomedie ved Christiania Theater. Denne oppdagelsen førte oss bakover i tid til Julestuens urpremiere i 1724, og ga oss kunnskap om at Holberg faktisk tok spesielt hensyn til barnepublikummet i denne enakteren. Vi fulgte stykket fram til juleoppsetningen på Nationaltheatret i 1918. I den tids avisanmeldelser leste vi om hvordan teaterledelsen ble æreskjelt for å vise umoral for barna. Julestuen ble et strålende eksempel, ikke bare på barnedramatikkens utvikling, men også på endringer i teatrets utvikling når det gjaldt organisering og spillestil. Dessuten viste den skiftende responsen hvordan synet på barn og barndom endret seg radikalt fra Holbergs tid og fram til 1918. 

Teaterforsker og universitetsbibliotekar Øivind Anker var den første som gjorde oppmerksom på at det ble arrangert barneforestillinger på Christiania Theater i annen halvdel av 1800-tallet. Det skjedde i en aftenpostenartikkel i 1957, overskriften var lang: «FØRSTE BARNEFORESTILLING. En suksess for Bjørnstjerne Bjørnson og Christiania Theater i 1866».[1] Anker viste til den store samlingen med teaterplakater som finnes bevart fra Chistiania Theater og kunne slå fast at teatret viste juleforestillinger for barnefamilier helt fra 1866 fram til det ble nedlagt i 1899. Disse arrangementene startet en time tidligere enn ordinær teatertid, og billettene kostet det halve av hva som var vanlig. Forøvrig var dramatikken valgt fra teatrets repertoar for voksne. 

Utroskap og julebukk

Da vi undersøkte all dramatikk som ble valgt til barneforestillingene, oppdaget vi at Ludvig Holbergs Julestuen var det desidert mest spilte skuespillet på disse arrangementene. Det ble etter hvert kalt «Holbergs lille barnekomedie». Dette lød underlig i våre ører ettersom Julestuens sentrale handling dreier seg om planlegging og gjennomføring av utroskap.

            Holbergs enakter starter med at Leonora, hustru og seksbarnsmor, betror seg til tjenestejenta Pernille. Leonora brister ut i følgende replikk: «Kjærligheten er dog en pasjon som overgår alle pasjoner; den er likesom et opprørt hav, hvilket jo mer det innskrenkes og innknipes, jo mer bruser det. Akk Leander!» Hun lengter etter å komme på tomannshånd med naboens unge mannlige gjest. Det må skje under kveldens julestue, en populær romjulsfest både i danske provinsbyer og hos småborgerskapet i København. I det hjemmet Holberg beskriver, får familiefaren Jeronimus et anfall av gudsfrykt og bestemmer at kveldens julestue må avlyses. Husstandens medlemmer kappes om å få Jeronimus til å skifte mening. Hans søster, Magdalone, gråter og trygler. Tjeneren Arv demonstrerer sitt julebukk-kostyme. Leonora forsøker med omvendt psykologi, hun sier seg fullkomment enig med ektemannen i ett og alt. Barna henger seg fast i farens klær, maser og gråter. Jeronimus gir etter for det massive presset. Festen får gå som planlagt.

Så feires julestue med julebukk og panteleker. Til slutt blir det blindebukk. Jeronimus famler rundt med bind for øynene, mens hans kone lurer seg ut på gangen sammen med Leander. Når Jeronimus oppdager at han er lurt, oppstår en vill slåsskamp mellom ham og de mannlige gjestene. Julestuen slutter med at kamphanene bringes til arresten og at barn og kvinner springer etter de arresterte.

Dette minner ved første øyekast lite om hva vi forbinder med barneteater. Likevel ble enakteren et svært interessant dokument i studien av norsk barneteaters røtter. Holberg knyttet juleteatertradisjonen for barnefamilier til romjulsspill og fester i nordiske husstander.[2] Christiania Teater forsterket og utviklet de folkelige karnevalistiske tradisjonene som fremdeles fantes i Kristiania da de valgte Julestuen til sine barneforestillinger.

Professor Ludvig Holberg hadde inngående kjennskap til nordiske fest- og spilltradisjoner både fra sin oppvekst i Bergen og fra sine studier i København. Han var allerede en kjent satirisk forfatter da han ble engasjert som dramatiker for Skuepladsen i Lille Grønnegade – landets første offentlige teater. Mens hoffteatret hadde spilt sine komedier på fransk, spilte Grønnegade-teatret på folkespråket, og de var økonomisk avhengige av å fylle teatersalen med byborgere hver eneste forestillingskveld. 

Kyss, klapp og klem

Holbergs arbeidsperiode som dramatiker varte fra 1722 til 1727 og kalles Holbergs poetiske raptus. Han skrev 26 skuespill på fem år. Det skal ha vært de lykkeligste årene av hans liv. Det må ha vært som en rus, en lek, en besettelse for ham. Ettersom Holberg ikke hadde arbeidet med dramatikk tidligere, startet han med å lese og kopiere Molières komedier. Riktignok skapte han et dansk-norsk rollegalleri men formen tilhørte den franske klassisismen. Fra denne læretiden stammer Holbergs mest kjente komedier Den politiske kannestøper, Jeppe på Bjerget, Erasmus Montanus osv. [3]

Etter å ha skrevet 15 drama var Holberg klar til å skape selvstendig og særegen dramatikk. Hans inspirasjonskilder var samtidens folkelig spill- og festtradisjoner. Riktignok ironiserte han over disse tradisjonene, men han kultiverte dem ved å trekke dem opp på scenen.  

Maskerade og Barselstuen er eksempler på komedier hvor Holberg brukte nordiske fest- og karnevalstradisjoner, men den aller største suksessen blant hans folkelivskomedier ble Julestuen. Enakteren beskrev en fest som besto av julebukkspill og juleleker. Gjester av begge kjønn deltok. Det ble åpnet for kyss, klapp og klem og andre grenseoverskridende fysiske tilnærmelser i en tid da puritanismen hadde fått innpass i store deler av byens elite.

Holbergs dramatiske tekst ble skrevet rett inn i en pågående debatt omkring de danske julestueskikkene. Det var først småborgerskapet i København og innbyggerne i distriktsbyen som fortsatt feiret julestue som ble portrettert og latterliggjort av Holberg. Likevel strømmet de til teatret og kjøpte seg ståplasser eller rimelige seter. Eliten, som argumenterte for avskaffelse av de umoralske tradisjonene, befant seg i de beste losjene eller satt på publikumsplassene oppe på selve scenen hvor de kunne gi synlig uttrykk for sitt engasjement i forestillingen. 

Barneroller og publikumsdeltagelse

Publikumsdelaktigheten var viktig i Holbergs nyskapende komedier, det var en av grunnene til at han valgte kjente folkelige tradisjoner. På Holbergs tid i København var barna en naturlig del av det livlige og sosialt sammensatte publikummet. Publikum ankom i grupper som ofte besto av hele husstander. Både barn og tjenerskap var med. Dette var familie-teater akkurat som julestuene var det. Holberg forsterket barnepublikummets deltagelse ved å innføre seks store barneroller på scenen. Barna var heltene i hans enakter. De voksne var skurkene som ble latterliggjort, fordi de ødela julestuefesten med sine løgner og skjulte hensikter.

Litteraturhistorikerne fremhever gjerne komediene fra Holbergs første periode. Holberg selv var av en annen oppfatning. I sine epistler skrev han stolt og entusiastisk om sin dramatikk. Når det gjelder Julestuen anså han den som det mest vellykkede dramatiske verk han hadde skrevet. Påstanden belegger han ikke med litterær kvalitet, men med publikumsreaksjonene. Julestuen er hans «behageligste stykke», påstår Holberg i Epistel 249. Og i Epistel 374 skriver han: «Intet stykke, enten originalt eller oversat, er ageret med mere Vivacitet eller har sat Tilskuerne mer i Bevægelse.»

Holbergs begeistring gir fornemmelsen av at han må ha elsket å være der, midt blant sitt bevegelige publikum: at dette var selve hensikten med dramaet. Han bruker det vakre fremmede ordet vivacitet for livlighet og livskraft. Når Holbergs bakgrunn som folkelivsforsker tas med i betraktningen, ser man en leken teatermann som fryder seg over samspillet som oppsto mellom sal og scene når publikum kjente regelverket for spillet som foregikk på scenen. Samspillet mellom de seks barna på scenen og alle barna i publikum er vesentlig. Dramatikeren legger opp til at ungene skal hyle i kor under julebukkopptrinnet på scenen, og de skal rope forarget når de voksne jukser og lurer seg unna. Slik framhever Holberg barnas oppriktige bruk av julelekstradisjonene. De voksne står for forfallet og uthulingen av festen, de bruker den til forstillelse, utroskap og umoral. 

Opplysningsmann

Holberg var opplysningsmann og reformator, en moderne vitenskapsmann som ville overtro, intoleranse og umoral til livs. Her finnes Holbergs aktive handling gjennom teksten han skrev, hans ideologiske hensikt: Julestuen er et forsøk på å bevare en felles spillkultur gjennom å reformere en folkelig karnevalistisk tradisjon. Holbergs hensikter liknet hensiktene hos mange av hans samtidige reformatorer. I sin bok Popular Culture in early modern Europe diskuterer kulturhistorikeren Peter Burke om opplysningstidens reformatorer virkelig vant fram med de resultatene de hadde satt seg som mål. Virkningene av deres reformiver var vanligvis større og ganske annerledes enn det de hadde forestilt seg: «De mest iøynefallende konsekvensene var den økte kløften mellom den store og den lille tradisjonen», skriver Burke.[4]

Splittelse mellom den store og den lille tradisjonen (eller høykultur og lavkultur om man vil) var, ifølge Burke, det uønskede resultatet av de lærdes innsats. Holberg var imidlertid en reformator som maktet balansegangen. Julestuen var vellykket både i første og andre omgang. I 1724 maktet han å samle representanter fra både høy- og lavkultur i samme sal og om samme forestilling. Han viste publikum hvilken livskraft og vivacitet som lå i julespillene hvis man bare gikk fullt og helt inn i leken slik barna gjorde det. Holbergs bragd fikk riktig nok et kort liv i København, fordi den puritanske kong Christian VI forbød de folkelige julestuene, og fordi skueplassen i Lille Grønnegade måtte nedlegges av økonomiske årsaker. 

Forlenget liv i et borgerlig publikum

Holbergs barneteaterframstøt fikk et forlenget liv i Kristiania over 100 år senere. Da dominerte et voksent og dannet borgerlig publikum i teatersalen. Barn, tjenerskap og arbeidsfolk var det lite av. Innføringen av barneforestillinger og såkalte folkeforestillinger viser at det var nødvendig med slike tiltak for å få disse publikumsgruppene inn igjen i teatret.  Da Bjørnstjerne Bjørnsson innførte barneforestillinger ved Christiania Theater opplevde han og hans samtidige dette som en nyvinning. At de valgte Julestuen som repertoar for barna, skyldtes neppe en bevissthet om at Holberg hadde laget dette stykket også for barn. De norske julebukkopptogene og julelekene levde derimot i beste velgående i hele Norge, og der var barna fortsatt delaktige, noe som kan være en mer sannsynlig forklaring på at denne komedien ble valgt. Det fellesskapende skuespillet, Julestuen, satte dermed et blandet teaterpublikum i bevegelse gjennom hele annen halvdel av 1800-tallet. 

Christiania Theaters vellykkede bruk av Julestuen, sier også noe om dette teatrets spillestil og kompetanse. Christiania Theater var kjent for sine gode Holberg-forestillinger. Teatrets skuespillere var drillet i arbeidet med sine faste rollekarakterer. Dette var ikke tvingende nødvendig når det gjaldt komediene Holberg skrev tidlig i sin poetiske raptus, for disse var litterære drama der rollene og situasjonene var fullt utbygd i teksten. Holbergs folkelivsdramatikk overlater langt mer til skuespillernes rollefag og til deres improvisasjoner både med hverandre og med publikum. Da Christiania Teater stengte sine dører for godt og det nybygde Nationaltheatret overtok som hovedstadsteater i 1899, bleknet Holberg-oppsetningene. Mye av årsaken var at tradisjonen med faste rollefag og improvisasjon var i ferd med å vike plassen for en mer realistisk og individualistisk rolleframstilling. Allerede i 1904 da Julestuen ble satt opp på det nye teatret for første gang, ble komedien omtalt som «et av Holbergs svakeste stykker».

Forferdete anmeldere

Selv om Julestuen plutselig ble omtalt som dårlig dramatikk, var det ingen anmeldere som problematiserte tradisjonen med å vise Julestuen for barn. Det skjedde faktisk ikke en eneste gang fra starten på det gamle teatret på Bankplassen og fram til og med 1904-oppsetningen på det nye teatret i Studenterlunden. Endringen kom i 1918, da Nationaltheatret nok en gang satte opp Holbergs lille barnekomedie. Plutselig var anmelderne fulle av forferdelse over kombinasjonen Julestuen og barn. De lot seg forarge av at en komedie om en ung frue som bedro sin ektemann, ble valgt som familieforestilling. De etiske normene var ikke lenger de samme. Dette kom i tillegg til at Nationaltheatret nå spilte Holberg som om han tilhørte den realistiske tradisjonen – slik de spilte Ibsen. Det mest iøynefallende er likevel hvordan synet på barn og barnas plass i samfunnet hadde endret seg. 1918 var et godt stykke tid inn i det reformpedagogene kalte «Barnets århundre». Barn skulle dannes og formes gjennom den kunsten og kulturen de fikk oppleve, de skulle vernes og adskilles fra de voksnes bekymringer og fra de voksnes umoral og seksuelle utfoldelse.

 Dagbladets anmelder skriver: «Trods titlen passer Holbergs lille barnekomedie ‘Julestuen’ meget daarlig til det – det er omtrent som aa synge en vovet varietévise paa melodien ‘Glade jul’.» Socialdemokraten var om mulig enda krassere: «Barna forstod øiensynlig ikke noget av Leonora og Leanders kjæresterier bak den gamle egtemands ryg, og det var i saa fald det bedste jeg har aa si om Nationaltheatrets juleforestilling for barn.»

Det var ikke lenger mulig å tilby komedien Julestuen for barn. Flere populære juleoppsetninger skrevet spesielt for barnepublikum var satt opp i perioden 1905 til 1917, og flere kom utover i mellomkrigstiden. Barn skulle nå ha målgrupperettede dramatekster som appellerte til deres konkrete erfaringer og forestillingsverden, ikke skuespill der barn fikk framvist voksnes dobbeltmoral og uhederlige hensikter. (Publisert 24.12.2020)