Sokkelesten, grinet og hoggestabben

Tidligere har det vært lett å la seg omslutte av en særegen vennlig, leken og imøtekommende atmosfære i Verk produksjoners forestillinger. De

Opening Night

Av Verk Produksjoner:

Saila Hyttinen, Fredrik Hannestad, Solveig Laland Mohn, Håkon Mathias Vassvik, Per Platou, Anders Mossling

Scenografi, lyskonsept: Jakob Oredsson

Tekstdramaturg: Rona Borch Skolseg

Lystekniker, scenografisk assistent: Felipe Osorio-Guzmán

Co-produksjon: Black Box teater

Lukkete visninger, Black Box teater 18.-26. februar. Sett 19. februar.

oppleves gjerne uslepne, åpne, mangslungne og går i dialog både med det faktiske rommet og de som befinner seg der. Stemninga i siste produksjon Opening Night opplever jeg lenge som mer innadvendt og nesten resignert.

Muligens inspirert av John Cassavetes legendariske film med samme tittel er Verks Opening Night en utforsking av teatrets muligheter og begrensninger, som viser seg delvis som en hyllest, men her kanskje enda mer som en mistro til kunstarten. Hva er det som får meg til å oppfatte det slik?

Desillusjonert

Visuelt følger Opening Night opp Verks 20-års jubileumsforestilling The Big Dream fra 2019. Den var overraskende nedstrippet. Ofte har forestillingene deres vært preget av fargerik og barokk overflod, men i The Big Dream var scenerommet plutselig uten inndekking, fargeløs og dominert av en stor svart kube midt på scenegulvet. Det stringente, svart-hvite og nakne uttrykket speiles som motsats i Opening Night: Den svarte tredimensjonale boksen har her blitt et hvitt todimensjonalt kvadrat på gulvet.

Håkon Mathias Vassviks framtoning – han er forestillingas eneste utøver – hinter riktignok til tidligere tider, kledd som han er i glitrende trikot, med gladioler stukket inn i beltet, dinglende frynser på hoftene og i bare sokkelesten. Et fast tilbakevendende element i mange (alle?) Verks produksjoner er stubben/hoggestabben som er plassert liksom tilfeldig litt på siden i scenebildet. Også i Opening Night er den et underliggjørende og vittig element. Som sokkelestene er den med på å skape koselighet i universet.

Og i det golde scenelandskapet er det som om stubben og Vassviks kostyme representerer siste rest av liv etter katastrofen, eller for å legge et mer akutt perspektiv: som et minne om en tid der man kunne være dionysisk i teatret. Det understreker det desillusjonerte inntrykket jeg sitter igjen med av forestillinga som helhet.

Rutan

Fornemmelsene av noe resignert og innadvendt kommer blant annet av det dominerende hvite kvadratiske området på ca 3 x 3 meter midt på scenegulvet. Langs hver side er det satt scenelamper rettet inn mot firkanten, hvis hvite lys blendes og heves i en organisk rytme. Det er det tomme rommet som framheves, som et blankt ark eller gallerirom man lengter etter at skal fylles med et eller annet.

Men Vassvik trer ikke inn i den hvite flaten, han beveger seg bare rundt og helt inntil kanten.

Tankene ledes til Ruben Östlunds gullpalmevinnende film Rutan (The Square, 2017) som sentrerer rundt kunstinstallasjonen The Square – et avgrenset kvadratisk område på bakken, opplyst av lysrør, hvor «alle som står innenfor ruten skal være likeverdige». Ideen til installasjonen er at alle som plasserer seg der kan få eller gi hverandre hjelp, omsorg og kjærlighet.

Men gjennom filmen viser Östlund at han er «kritisk til mye av hva den moderne kunstverdenen har å by på», og «hvordan den ofte er fullstendig frakoblet verden vi lever i. Ofte er det bare snakk om et stykke neontekst på veggen eller noe som ligger i en haug på gulvet.» (https://montages.no/2017/05/en-samtale-med-gullpalme-vinner-ruben-ostlund-the-square/)

Underveis i Opening Night er det som om Verk lener seg i samme resignerte retning i synet på kunstens muligheter og klamme grep.

Spyttløst

Vekslende mellom frontal henvendelse og lusking i skyggene av scenerommet, framfører Vassvik tekst som i det store og hele består av anekdoter fra levde teaterliv. Det er lett å forestille seg at fortellingene er satt sammen av opplevelser fra kompaniets forskjellige medlemmer. Det handler om grunnelementer i teatret: om sminkeseanser, om publikumsmøter, om kroppens bevegelse på scenen, om gjengivelse av følelsesuttrykk, om odde krav fra omverdenen om hva som er «god kunst». Det er gjerne nokså trivielle erfaringer og banale innsikter som fremmes, men som så ofte hos Verk gir det et avvæpnende preg til de nær over-teatrale formgrepene – og som alltid åpnes et omfangsrikt refleksjonsrom.

Men når teksten i Opening Night gradvis beveger seg mer over i en sterk ambivalens eller til og med avsky for teatrets typiske formgrep, ispedd spastiske dansescener og forvrengte grimaser fra Vassvik, skrur det seg inn i et mer dystert leie.

En fortelling om innøving av en ikonisk Titanic-scene («Ok, now you can open your eyes, Rose.» «I’m flying… Jack, I’m flying!») går fra superkomisk til sterkt ubehagelig når teaterlæreren i fortellinga mener scenen trenger «større lepper» og Vassvik derav stapper tørkepapir i munnen – også faktisk foran øynene på oss.

Vassvik klarer flott å la ubehaget over å måtte framføre tekst på dette viset smitte over til oss salen. Det som skjer i det følgende oppleves spyttløst og sterilt. Kanskje sier det noe om unødvendig omforming i kunstens tjeneste?

Ensomhet og forakt

For Verk lager sjelden lukkede verk, men åpner for publikums medskapning og påvirkning i rommet. Jeg tror den åpne stilen som er så tydelig inviterende for hver publikummers egentolkning er med på å gjøre Verk så høyt elsket som de er. Mange publikummere føler nok at det ikke-insisterende gjør at det blir plass til dem, til det de kommer med i verket. Da føler man lett et eierskap til det også.

Men tross Vassviks henvendthet mot publikum og generøse spillestil, er det som om stemningen er mer forbitret i Opening Night.

Det sårbare som ligger naturlig innbakt i frontale, direkte henvendelser og at det er kun én levende utøver på scenen, blir forsterket av den ekstra-unaturlige settingen på Black Box teater nå. Man håpte i det lengste at det gikk å slippe til et tilnærmet «vanlig» teaterpublikum på premieren, men på grunn av de forlengede koronarestriksjonene i Oslo ble forestillinga spilt kun for et håndplukket publikum av kritikere og andre heldige utvalgte. På tredje spilledag tror jeg vi er åtte stykker i salen, og vi sitter på enkeltstoler på amfiet med enda lenger avstand mellom hverandre enn jeg har opplevd så langt i koronatida.

Jeg har pleid å oppleve den eksklusive korona-publikumsrollen som ekstra nær og påkoblet verket. Her blir jeg heller skamfull. Plutselig forakter jeg min privilegerte kritikerrolle der jeg sitter på fremste rekke, med beina i kors, blokka i fanget og sikkert distanserte ansiktsuttrykk. Hvorfor skal jeg fortjene denne plassen bedre enn en hvilken som helst annen, muligens mer takknemlig publikummer?

Det blir færre publikumsreaksjoner å spille på for utøveren, og kritikere og scenekunstfagfolk er kanskje vanskeligere å begeistre enn et mer mangfoldig og publikum. Det må være en frustrerende å spille under slike forhold, og jeg opplever en viss distanse mellom scene og sal.

Kjærlighetserklæring tross alt?

Rommets tre mest dominerende elementer – Vassviks kropp, det opplyste hvite kvadratet og det skrinne publikummet skaper en slags dragkamp i rommet. De står for meg lenge som parallelle elementer med få berøringspunkter. Samtidig danner de jo en opplevelsesmessig helhet – en opplevelse av avstand, sårbarhet og oppgitthet.

Men elementene flettes sammen mot slutten, gjennom at Vassvik trer inn i «rutan» i et nydelig dansenummer, og gjennom gjenfortelling av den vidunderlige sluttscenen til Det eviga leendet:

Når de endelig kommer frem ser de et lite, lite lys. De nærmer seg dette lyset, etter hvert dukker en liten mann opp. Han står og sager og sager og slår på en hoggestabbe. På scenen kan publikum se et opphøyd, kvadratisk gulv og vi ser inn i et uendelig teater.

Slutten gjør også helheten mer tvisynt. Betyr det at han går inn i kvadratet at «denne ruta er det vi har, på godt og vondt»? Eller er det en forsiktig kjærlighetserklæring til teateret, tross alt?

Iallfall er sokkedokke-Gud satt som satt og sagde og sagde på hoggestabben i Det eviga leendet et av mine lykkeligste øyeblikk som teaterpublikum. Det gjør godt å minnes på at det finnes lys. (Publisert 25.02.2021)