Eksplosivt om Yahya Hassans liv

Det er snart ett år siden Yahya Hassan døde. I Skuddsikker vest opplevdes diktene like vitale som fornavnet hans, som faktisk betyr levende på arabisk. Hassan var brutalt ærlig om sitt liv, både som poet og som samfunnsdebattant. Debattene han skapte gjorde ham både elsket og hatet. Det er som om diktene hans desperat skriker «ikke glem meg» gjennom forestillingen. Hendene mine ble så svette i løpet av forestillingen at redaktør og forfatter Dan Andersens tale virket som en debriefer for å senke pulsen og gjenvinne roen. Forestillingen sluttet like brått og brutalt som den startet. Andersens «Alle vil se sjiraffen»-tale forklarte hvordan sjiraffen var et dansk uttrykk for kjendis, men også et bilde på å være et eksotisk dyr alle kommer for å se på. Skuddsikker vest fikk sjiraffen til å gjenoppstå fra asken som en Fugl Føniks.

Yahya Hassan 2.0

Yahya Hassan (f. 1990), debuterte i 2013 med Yahya Hassan, en diktsamling om en oppvekst med vold, svik og kriminalitet. I Yahya Hassan 2 (2019) skildrer han sin historie, fra forfatterdebuten som attenåring, med politibeskyttelse etter å ha mottatt mange trusler, til han ble en voldsmann, fengslet, innlagt og psykotisk. Diktene skildrer tvil, sinne og ensomhet. Hassans selvbiografiske dikt viser lyrikkens politiske og performative potensial. De voldelige diktene spekket med ubehageligheter er også utgangspunktet for Skuddsikker vest.

Forestillingen åpnet med at skuespiller Mohammed Aden Ali kom ut på scenen for å ønske velkommen og starter en dialog med publikum. Han spurte en publikummer om hun har kjent på utenforskap, noe hun svarer ja til. Bak scenen hører man en stemme (Nils Bendik Henningsen Kvissel) rope hvilke oppfølgingsspørsmål Aden Ali bør komme med. Kvissels behov for å irettesette Ali og Simo Elh Babi gjentok seg lenger ut i forestillingen. Det gjorde at Skuddsikker vest hadde en selvkommenterende form. 

Forestillingens første dikt, «BARNDOM», fremført av Elh Babi, handler om vold i hjemmet. Vi hører om søsterens piss som renner nedover bena hennes mens hun blir slått – samtidig som nyhetssendingen i bakgrunnen viser ødeleggelsen av Gazastripen, foreldrenes hjemland. Disse bildene ble ikke vist i forestillingen, og balansen mellom å spille ut eller å la det billedlige språket stå i sentrum ble ivaretatt på en god måte. Skuddsikker vest fulgte samme kronologi som i bøkene, fra barndom, over ungdomstidens sexliv, til ungt voksenliv.

Vi er alle Yahya Hassan

Hassan var i løpet av sin oppvekst på ulike institusjoner med andre tenåringsgutter som hadde det tøft hjemme. Tenåringsgutter med somalisk og arabisk bakgrunn, lik Ali og Elh Babi. Diktene om dette fikk også plass i Skuddsikker vest. Det er utenforskap publikum kan relatere seg til i denne forestillingen, hvor opplevelsene av kriminalitet, svik og innvandrer(u)kultur kan virke fjernere for noen. Poeten talte på vegne av mange barn, ungdommer og unge voksne som vokste opp med et like tøft miljø som ham selv. Enkelte dikt ble spilt ut scenisk i form av koreografiske innslag av slag og spark. 

Det er lite av Hassans oppvekst jeg kan gjenkjenne meg i. Jeg så forestillingen i Fredrikstad hvor jeg har vokst opp, og her var den lidende «Hassan» jeg kjente mer lik Kvissel. En hvit, etnisk norsk gutt som var utagerende på skolen. Noen ganger med et blåmerke på armen, andre ganger med et blått øye. En oppførsel de voksne ikke så på som et rop om hjelp, men som viste seg å være det. Sviktet av familien og andre voksne. Hvor mange Hassaner har vi alle har vokst opp med?

På midten av sceneteppet bak hang en LED-skjerm som viste forskjellige videoklipp. Noen ganger for å illustrere handlingens rom, eller for å drive handlingen videre. Vi var i et avhørsrom, på gata i Oslo, på diskotek og i skogen. I én sekvens vises en sammenklippet video med diktet «DU KOMMER TIL HELVETTE MIN BROR» der forskjellige ungdommer fremfører diktet med konklusjonen «Mitt navn er Yahya Hassan». I en annen sekvens ble skjermens dramaturgiske funksjon å la det være opp til publikum å lese fortsettelsen på en frase i et dikt. Med dette grepet la forestillingen Hassans ord i munnen på oss.

I Yahya Hassans ånd

Regissør Even Torgan lot skuespillerne spille både seg selv og Yahya Hassan, og inkorporerte avbrytelser i forestillingens flyt. Nesten litt for godt: Første gang Ali spurte om suffli trodde jeg faktisk han trengte det, og ikke at det ble brukt som et grep til å la suffløren lade Ali med dikt før han deretter fyrte skudd etter skudd poesi. Suffløren fikk dermed en aktiv rolle i forestillingen.

Ali, Elh Babi og Kvissel spilte overbevisende, og blandingen av å spille andre og å være seg selv, førte også til at jeg iblant kunne glemme at det var Hassans dikt som ble fremført. Skuespillerne etterlignet heldigvis ikke den unike resitative lesningen Hassan var kjent for. Deres variasjon i forhold til innlevelse og fremføring av både rap, poesislam, og mellom rolige og eskalerende partier, tok oss med på en poetisk berg- og dalbanetur. Da var det godt med et brudd som skapte et refleksjonsrom. Da det drøyeste diktet, «SÆD OG SPEDBARN», som handler om pedofili, skulle fremføres, nektet Elh Babi. Teksten gikk på skjermen til illustrerende bilder. Diktets siste setning «IKKE STOL PÅ DE VOKSNE» var det eneste Elh Babi tillot seg å si. På den måten ble også deres egne protester inkludert i forestillingen.

Et avbrudd liv

Bruddene opplevdes som nødvendige, men også som en forstyrrelse i kontrast til den flyten skuespillerne var inne i med bevegelser og musikk. Dette grepet speilet Hassans historie. Full av avbrytelser, full av dikt, og med en forventning om at diktene bare ville fortsette å strømme på, med enda flere utgivelser enn de vi fikk. 

Bruddene gjorde at man ble sittende igjen og spørre seg om det var virkelighet eller skuespill. Som da suffløren avbrøt Elh Babi midt i diktet «DØMT» for å gi tilbakemelding på hans diksjon. Scenen hadde en bevisst rasistisk undertone. Men både Ali og Elh Babi er kjente skuespillere fra ungdomsseriene 17 og SKAM, og setter seg i respekt. På den måten gikk forestillingen tilbake til den formen den startet med – dialogen og blottleggelsen av utenforskap. Mot slutten ropte Ali etter hjelp fra suffløren til å lade ham med flere dikt, en stum sufflør er til ingen hjelp. Det finnes ikke flere dikt å fyre løs mot oss. Yahya Hassan er død, men Skuddsikker vest holdt liv i diktene hans.

Publisert 07.03.21