Gløder i kulda

Det samiske nasjonalteatret Beaivváš 40-års jubileum skulle egentlig feires med landsomfattende turné med Koke bjørn (Guovžža vuoššat) etter premiere på Det Norske Teatret i Oslo. På grunn av pandemien innså de at denne planen måtte legges død, erstattes med en uteforestilling med turnérute kun i Finnmark, og urpremiere i snø og minusgrader.

Like før premieren var jeg ganske eplekjekk: «Jeg tåler kulde godt, det holder nok med et par lag ull og lånt scooterdress, ellers takk!» Men midtveis inn i forestillinga på Bygdetunet i Kautokeino hadde jeg mistet følelsen i både fingre, tær og kinn. Isvinden blåste ubarmhjertig over de, for en osloboer, uvanlig tette publikumsradene på premieren – der vi satt på reinskinn i et amfi oppbygd av snø og uten noen form for levegger. Men noe fikk meg til å glemme kulda, og det var ikke bare reinsdyrbuljongen vi ble servert underveis.

Gru

Koke bjørn er regissør Leif Stinnerboms dramatisering av Mikael Niemis suksessroman av 2017, laget for Beaivvás’ 40-årsjubileum. Romanen kan karakteriseres som mye, men kjølig er ikke blant beskrivelsene. Den litt uvanlige krimfortellingen trøkker på med vekkelsesmøter, brutalitet, rå naturbeskrivelser, umulig kjærlighet og menneskelig dumhet, og det er nær umulig ikke bli engasjert som leser. Mye av denne gløden har Beaivváš klart å ivareta i iscenesettelsen.

I sentrum står prosten Lars Levi Læstadius (ja, han ja!) og samegutten Jussi – en fortapt sjel prosten har tatt under sine vinger. Et drap på gjeterjenta Hilda vekker gru i bygda, og fortellinga sentrerer mye rundt prosten og Jussis undersøkelser av hvordan drapet kan ha skjedd. Lensmann Brahe kommer feiende inn og konkluderer raskt «bjørn!» mens presten sier – vent nå litt, ligner ikke dette mer på voldtekt og drap? Snart begynner flere unge å dø…

De flammende talene og vekkelsesmøtene til karismatiske Læstadius er tonet ned i det sceniske verket, og selvfølgelig er det nær umulig å gjenskape alle de sanselige skildringene av skitt, myrvann, lyngplanter, bjørnekoking, mygg og svette på en scene av snø og is. Her blir det krimgåten og den gryende kjærligheten mellom Jussi og og tjenestepiken Maria det fokuseres på. Slik forsvinner noe av nyanserikdommen og uforutsigbarheten fra romanen, for eksempel går de ikke så dypt inn i den rørende skildringen av det umake paret vekkelsespredikanten og den utstøtte og ekstremt sårbare fattiggutten. Men det fungerer likevel: Jeg tar meg i å tenke at intriger kanskje må skildres så klart for å kunne nå gjennom vind og snø. Jeg opplevde det iallfall som at det som utspilte seg på scenen nær brant seg vei over til publikum.

Nakent

Dette skyldes nok en krystallklar visjon fra det kunstneriske teamet. Regissør Stinnerbom er kunstnerisk leder av Västenå teater i Värmland i Sverige – et teater som har spesialisert seg på en spesiell form for fortellerteater, hvor musikk, dans og tekst er nær likestilte i det endelige uttrykket. Slik er det også i Koke bjørn, og det nikkes også nokså tydelig til norsk speltradisjon. 

Uttrykket er stringent: Spilleplassen på museet Bygdetunet i Kautokeino er rund, omkranset av museets små tømmerhytter og en nokså naken scenografi bestående av to høye benker med reinfeller og et trekors, i tillegg til det nevnte snø-amfiet. De samisk-inspirerte kostymene er i myke farger og mange lag vadmel, sannsynligvis for å skape et ikke-spektakulært og autentisk uttrykk. Roger Ludvigsens musikk ligger som et nær konstant lydspor under hele forestillinga, der skuespillerne joiker eller danser til musikken på utvalgte punkter. Selv om musikken er forhåndinnspilt og utøvernes samspill med denne slik må være strengt koreografert, oppleves det nokså utvunget. Alle elementene spiller sammen i et helhetlig flettverk. Men er det for helhetlig?

Stivt?

De øvrige skuespillerne går inn og ut av forskjellige roller, og fungerer ofte som et kor for det som fortelles: Enten ved faktisk å joike kommentarer til det som utspiller seg, eller ved konstant å stirre oppmerksomt i retning de som til enhver tid har ordet. Flere av dem framfører også gripende soloer spredt ut over i forestillinga. 

Alle spiller med høy energi og trygghet, og nesten ingen ser ut til å la seg affisere av vinden som tar tak i både kostymer og mikrofoner.

Regissør på Teams

Det er nok meninga at de ikke-verbale sekvensene i Koke bjørn skal være assosiasjonsskapende, men jeg opplever likevel at musikken og dansen lukker seg om et ganske definert tolkningsrom. Med forbehold om at mye av teksten framføres på samisk og jeg kanskje mister noen sjatteringer ved fortellinga (men jeg har lest manus) – hoppes det fra høydepunkt til høydepunkt så effektivt at det blir lite tid til dveling over temaene som løftes. Men kontrastene mellom myndighetsfolk og bygdefolk, mellom de overmodige, dumme og de enfoldige, gode når tydelig igjennom.

Koreografien flyter godt, men etter hvert oppleves de sirkulære bevegelsene noe ensformige. Og selv om flere av utøverne har sangsoloer som gjør inntrykk, blir musikkens gjentagende grunnmotiver etter hvert litt monotone. Videre hadde det vært interessant om man hadde klart å holde på spenninga også med mer nyanserte rollefigurer – rett og slett mer uforutsigbarhet i formidlinga.

Men slike innvendinger gjøres til skamme av endrings- og satsingsviljen Beaivváš har utvist ved å flytte hele sin jubileumsproduksjon utendørs midtvinters. Det er nok ikke få utfordringer det har bydd på, inkludert at den svenske regissøren kun har vært tilstede på Teams. Men de har landet godt. Både Nasjonalballetten, flere frie grupper og festivaler har vist samme eksperimentvilje i møte med smittevernrestriksjonene. Nå er det vel snart på tide at enda flere av institusjonsteatrene lar seg inspirere.

Publisert 11.03.21