Til Are Søberg

Jeg registrerer at du føler krav på nyanser i påstander som omtaler deg og dine muligheter for tilsvar når du blir omtalt

med navn. At du skal få plukke på detaljer og faktafeil når du selv er så uredelig med informasjon er kanskje litt smålig, i beste fall pirkete. Man skulle nesten tro at du mener det begås deg urett. Men la gå. Jeg gidder ikke å krangle med deg om hvem som er offer her, det burde det ikke være noen tvil om. I snart fire år har du som anonym fått ydmyke meg i all offentlighet med påstander som er feilaktige, linket til mitt navn og med videodokumentasjon av ett av mine arbeider. Det ligger mye makt i anonymitet. Og den makten har du brukt. At du nå har et navn og et ansikt gjør det mulig å si noe tilbake.

Du bedyrer at det ikke er noen kritikk av meg eller kunsten min (Dagbladet 5. juli 2017), men at det for deg handler om et overordnet politisk mål hvor blant annet kunst ikke skal motta offentlig støtte. I det store og hele skal vi, hver av oss, slik jeg forstår deg, betale så lite skatt som mulig inn til fellesskapet, for det er enkeltindividet selv som skal velge hva de vil betale for og ikke. Og det er det jo helt legitimt å mene. Selv mener jeg at velferdsstaten og felleskapet er den beste måten å ivareta hvert individ i et samfunn. Men dette handler om ideologi.

Jeg mistenker at du er mer opptatt av skatt enn av kunst og at du strengt tatt ikke er så interessert i debatt. Når hele kunstfeltet nå på et underlig vis blir dratt inn i en diskusjon hvor vi blir beskyldt for å ikke tåle kritikk, synes jeg det er urimelig. Det er da ingenting vi heller ønsker enn kritikk! Men dette handler ikke om kritikk, det handler om mobbing. Og det er vi nødt til å se rett i øynene. Man må gjerne synes at kunsten, eller kunstneren, er latterlig/ uforståelig/ dårlig/ verdiløs/ provoserende. Men systematisk offentlig uthenging og sjikane basert på misvisende og til tider uriktig informasjon som er tatt ut av sin kontekst gir ikke grunnlag for en rettferdig og saklig debatt.

Ofte er det lurt at vi først blir enige om hva det er vi faktisk diskuterer. Jeg mener også at det er helt grunnleggende at vi vet hvem vi diskuterer med, i hvert fall når man går til angrep og kritiserer. Ellers er vi på ville veier. Ytringer i hytt og pine skaper ingen kritisk debatt. Snarere det motsatte. Snart sitter vi der i hver vår stue og hamrer løs på tastaturet ute av stand til å resonnere og tenke videre konsekvenser av våre ytringer.

Chantal Mouffe, en belgisk politisk filosof, hjelper oss med å tegne opp krittstreken ved å lage et skille mellom (politiske) motstandere og fiender. En motstander, sier hun, respekterer det demokratiske fundamentet i en debatt, en fiende gjør ikke det. Hvis vi ikke klarer å respektere hverandre og spillereglene, er premissene for en debatt ikke til stede, og det blir en håpløs samtale.

Det er mange som mener mye i denne saken nå uten å erkjenne hva det egentligdreier seg om. Vi kan selvsagt godt snakke om kunst og kritikk, om å tåle kritikk, om kunstens vesen, skatt, offentlig støtte, sløsing, felleskapet, ideologi, politikk, you name it. Men vi kommer oss ikke forbi elefanten i rommet, ikke i en bisetning en gang. Og der vi befinner oss nå handler det like lite om kunst som det handler om ytringsfrihet. Når du fremmer tendensiøse påstander og linker det opp til et navn og en video, er det ikke nøytralt. Du sier selv at du benytter deg av scenekunsten fordi det skaper mye følelser og du får mange reaksjoner. Det liker algoritmene. Det er jo ganske kynisk når man vet at det går ut over virkelige personer.

Jeg kan bekrefte at du aldri har kommet med trusler og hets mot meg direkte. Men gjennom å henge meg ut offentlig har du tilrettelagt for at dette skjer. Du har hatt rikelig med anledninger til å moderere sjikanen i kommentarfeltene dine, uten at du har benyttet deg av det. Jeg opplever snarere det motsatte, at du oppmuntrer til mer. Og siden du stiller deg tvilende til påstander om at trusler og hets har funnet sted, vil jeg herved bekrefte det: Jeg mottar svært ufine meldinger i min innboks (fra folk som ikke er anonyme) i dagene som følger etter en Facebook-post fra deg. Noen av disse går langt over streken. Selv har jeg ikke mottatt trusler med oppfordringer om vold eller drap, men jeg har kolleger som har det, og du sier selv at du har det (Morgenbladet 19. mars 2021). Det er sjokkerende. Ingen – absolutt ingen! – skal måtte tåle det. Og selvsagt heller ikke du. Det er uakseptabelt.

Så ja, neste gang du forkynner din uskyld i årsakssammenhengen mellom dine handlinger og hetsen jeg og flere andre mottar, kan du jo ha dette i minnet. Jeg tror vi må begynne å ta det innover oss alle sammen at det er et ytringsklima der ute, bak tastaturene, som ikke er helt sunt. Noen glemmer at bak et navn finnes det en virkelig person. Etter å ha blitt avslørt stod du frem i Aftenposten (14. mars 2021) og innrømte at «det er litt spesielt å stå det nå». Det kan jeg på en måte forstå.

Hvis jeg som et tankeeksperiment godtar at dine intensjoner er å skape en kritisk debatt om offentlig støtte av kunst, så mener jeg at metodene du tar i bruk ikke er hensiktsmessige. Innspillene dine, og det som følger i kommentarfeltene, bidrar ikke til debatt. Det er usaklige påstander og sjikane av meg som person. Jeg tar det faktisk for gitt at det ikke forventes av meg, eller noen av oss som blir hengt ut, at vi skal akseptere dette som en reell utveksling eller meningsbryting, altså som kritikk.

Kunsten min står stødig både nasjonalt og internasjonalt, og trolling inne på siden din vil ikke påvirke den. At noen ikke liker det jeg gjør lever jeg helt fint med. Det er ingen som tvinges til å komme og se på. Alt kan jo latterliggjøres om man først går inn for det. Og skal vi ta din lattergjøring av meg som utgangspunkt for noe, bør det være i en diskusjon om mobbing, ikke en diskusjon om kunst.

At du har fått lov til systematisk å henge ut kunstnere i årevis uten merkbar motstand er oppsiktsvekkende. Men så vet vi jo at mobbing ikke bare er noe kunstnere blir utsatt for. Det er et større samfunnsproblem. Og her har vi alle et felles ansvar. At det er innenfor loven betyr ikke at det ikke kan være utenfor etisk. Eller rett og slett brudd på god folkeskikk.

Jeg tror ikke det er nødvendig å konkretisere mer. Du kan slutte nå.

Hilsen Mette Edvardsen 

(Publisert 31.03.21. Åpent brev til Are Søberg ble først publisert på scenekunst.no og blir også tilgengelig på subjekt.no).