Våre påsketips

Ein av dei bransjane som kanskje har komen best ut av den digitale omstillinga som fylgje av pandemien er motebransjen, skriver en av skribentene våre, som anbefaler kunstneren Anne Imhofs film for Burburry (bildet), samt bl.a. Diors mote- og ballettvideo fra Versailles. Flere tittetips for påskehelgen finner du her:

Berit Einemo Frøysland:

Ein av dei bransjane som kanskje har komen best ut av den digitale omstillinga som fylgje av pandemien er motebransjen. Bransjen sin spagat mellom kapitalisme og kunst gir den nok pengar til å bruke den dyraste teknikken for det beste resultatet. Motevekene har vore tilgjengeleg på nett og mange av motehusa har fornya ideen om kva ein motevisning kan vere – Moschino sin vår/sommarkolleksjon slo saman dokke, mannequin og modell til eitt i sitt dokketeatershow: https://www.youtube.com/watch?v­EQQE9PrcIDo. Dior har samarbeida med den israelske koreografen Sharon Eyal og resultatet er ein spøkelsesfilm frå Versailles: https://www.youtube.com/watch?v­j1gn8SoZOFA.


Dior på Versailles

Anne Imhof, ein av dei mest hypa kunstnarane innan performancekunst, sitt siste samarbeid med Burberry, er òg verdt ein kikk: Modellar og dansarar

relaterte saker

Les Vibeke Tandbergs tekst om Anne Imhofs Faust-installasjon, på Venezia-biennalen 2017, her:

http://shakespearetidsskrift.no/2017/12/imhofs-knyttneve

 

strenar rundt i skogen med livvakter, sakral stemning, headbanging og Joy Division-musikk anno 2021. https://www.youtube.com/watch?v­zsYRlHLadpU&t=1073s. Sjølv såg eg Imhof sin Angst II på Hamburger Bahnhof i 2016 og vart fortrylla av den überkule performancen. Imhof lyftar det å vere «cool» til eit nytt nivå – og kvar passar vel det betre inn enn i motebransjen? Mitt påsketips er å youtube laus motevisningar!

Hedda Fredly:

De fleste av oss har fått digital fatigue for lengst. Men i 2020 ble det laget en god del live, smittevernforsvarlig scenekunst som ikke innebar å overvære ting via skjerm. 

Festivalen Sånafest programmerte blant andre Ingvild Isaksens A Space Journey som har som mål å sprenge veggene i hver enkelt publikummers koronabrakke gjennom oppgaver som aktiviserer lytteren, som innebærer menneskelig kontakt (via telefon), og som tilbyr nye innfallsvinkler på tid og rom, kropp vs. omgivelser, sanselighet vs. filosofi. Jeg gjennomgikk reisen i Isaksens regi fra soverommet mitt i oktober. I starten av ferden var jeg litt ukonsentrert og utålmodig. Men mot slutten var jeg ganske oppløfta! I sin avvæpnende form tilbød A Space Journey meg en overraskende anerkjennelse av meg som publikummer uten at det ble for narsissistisk, men ga mer en fornemmelse av et fellesskap jeg pleide å kjenne til – som hvor deilig det kan være å være en del av feedbacksløyfa i kunstmøter. Har koronakrisa ført til en bølge der tilskueren igjen blir mer betydningsfull?

Så vidt jeg kan forstå av A Space Journeys nettside er det fortsatt mulig å bestille en guidet tur, se https://arkivet.space/about-the-work Denne anbefalinga går spesielt ut til alle som bor på steder i Norge hvor INGEN sosiale kulturmøter nå er tillatt. A Space Journey gir en litt bittersøt, men mest søt, påminnelse om hvor gøy det er med live kunstmøter!

Therese Bjørneboe:
Jeg slår et slag for det gamle Fjernsynsteatret, mer presist, produksjoner som ikke er gått ut på dato. Det er riktignok en ti års tid siden jeg så Sverre Udnæs’ oppsetning av Tre søstre, men da tenkte jeg at det var tv-teater på internasjonalt nivå. Og da tenker jeg ikke minst på Sverer Udnæs som personinstruktør. Medvirkende er bl.a. Kari Simonsen som Masja, Marit Østbye som Irina og Elsa Lystad som Olga. Og ikke minst: Tom Tellefsen som broren Andrej. På NRKs nettside finnes det også andre produksjoner av Udnæs, bl.a. Aske.


Stephan Bissmeier og Dagmar Manzel i Traum im Herbst


Men for å holde meg til filmet teater av nyere merke, hører Luk Percevals oppsetning av Jon Fosses Traum im Herbst til blant de fineste jeg har sett. Nå er den tilgengelig på vimeo. Men det hører med til historien om dette filmete teaterstykket, at Percevals første idé da han skulle gå igang med prøvene på Mïunchner kammerspiele, var å lage en film, ikke teater. Dette skyldtes sjenansen til karakterene i Fosses stykke, og at det krevde et formspråk med tilsvarende intimitet. Men selv om teatret ikke gikk med på ideen hans med å lage en film, benyttet han seg av video under prøveprosessen, og skuespillerne måtte også se på opptakene av seg selv, noe de visstnok opplevde som ganske pinlig og krevende. Da jeg så den var det forøvrig ganske befriende å se et Fosse-stykke uten slagstøvler og allværsjakke. 
 
Endelig gjør jeg også oppmerksom på at filmen The New Gospel av Milo Rau, streames av NTGent.
Se anmeldelsen til Kari Veiteberg og Rolv Nøyvik Jakobsen her på nettstedet 8publisert 01.04.2021)
April 1 to 4, 2021: worldwide release (online) of ‘The New Gospel’, tickets (8 euros) at www.ntgent.be, subtitles in Dutch, French, Italian and English.

The New Gospel. Foto: Armin Smilovic