Fortidens helter er blitt uhyggelig aktuelle

Simplicissimus var sin tids Charlie Hebdo, et tysk satiremagasin som var så kritiske mot mellomkrigstidens maktelite at

Simplicissimus

Tekst: Knut Nærum og Tormod Lindgren

Konsept, regi, scenografi, figur- og kostymedesign: Tormod Lindgren

Komponist: Maja S. K. Ratkje og POING (Frode Haltli; Rolf-Erik Nystrøm; Håkon Thelin)

Lysdesign: Olav Nordhagen

Figurmakere: Tormod Lindgren med Thale Kvam Olsen og Steinar Kaarstein

Figurførere og skuespillere: Terje Ranes; Dominika Minkacz–Sira; Kristian Winther; Ragni Halle; Thomas Hildebrand

Teater Corpus og Teater Innlandet, 28. april 2021

de ble utslettet av nazistene. I motsetning til Charlie Hebdo, som ble utsatt for et overraskende og morderisk terrorangrep fra ytterliggående islamister i Paris i januar 2015, ble Simplicissimus sakte kvalt. Det ble utgitt fra 1896, i Hitlers egen by, München. På 1920- og 30-tallet var det blant Hitlers og nazistenes sterkeste kritikere.

Da nazistenes parti, Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti/ NSDAP, kom til makten ved et demokratisk valg i 1933, innførte Hitler raskt et diktatur som kneblet enhver opposisjon. Satiretidsskriftet var blant de første ofrene. Simplicissimus’ tegnede kommentarer hadde gitt satiriske stikk til en politisk virkelighet som brakte verden til kanten av stupet. Redaksjonen ble gradvis overtatt av nazisympatisører, og i 1944, ett år før andre verdenskrigs slutt, ble bladet nedlagt på grunn av papirmangel. Da hadde bladets sentrale tegnere og skribenter lidd ulike skjebner.

Hyperaktuelt

Grunnen til at historien om Simplicissimus oppleves så aktuell nå, skyldes mer enn det ferske minnet om Charlie Hebdo. Det burde være nok å peke på vår egen, nære historie med angrepet på Ways of Seeing. Den historien er så grundig dekket i dette tidsskriftet at jeg forutsetter at leserne ser sammenhengen. Jeg kunne også pekt på utviklingen under USAs avgåtte president Trump og en generell høyredreining i verdens demokratier. Tidsånden har medført at rommet for frie ytringer er kraftig innskrenket, noe som har gjort at en avis som New York Times har kuttet ut karikaturtegninger. Dette er en generell tendens over hele verden. Derfor er det verdt å merke seg at Norske PEN i høst ga sin ytringsfrihetspris, Ossietzkyprisen 2020, til satiretegnerne i Norge «for fremragende innsats for ytringsfriheten».

I en tid der det politiske klimaet hardner til, er det gledelig at publikum i den ferske fylkeskonstruksjonen Innlandet, hvis teater har båret navnet siden 2010, får en innføring i betydningen av å bruke og stå opp for ytringsfriheten. I dette ligger også de (personlige) kostnadene det kan medføre. Folkene bak Ways of Seeing har fått erfare det, med politianmeldelse og personlig sjikane på nettet.

De personlige valgene

Simplicissimus vil nok ikke utløse tilsvarende reaksjoner, selv om oppsetningen presenterer en historie med atskillig sprengkraft. Den har sine linjer til samtiden, men de er indirekte og rammer ingen i dagens virkelighet. Stykket forteller historien om satirebladet gjennom fem personer i og rundt redaksjonen. Handlingen konsentreres rundt Thomas Theodor Heine, medgrunnlegger av bladet i 1896, og Olaf Gulbransson, den norske tegneren som tok tysk (egentlig bayersk) statsborgerskap i 1906. De to var nære samarbeidspartnere som skulle ende opp som antagonister med hver sin holdning til kampen mot naziregimet.

Før 1933 leverte begge sterk satire som rammet nazistene. Da fascistene kom til makten føyet Gulbransson seg, mens Heine, som hadde jødisk bakgrunn, måtte flykte fra Tyskland. Etter fem år i Tsjekkoslovakia kom han til Oslo i 1938. Her var han kjent, og fikk støtte. Men i 1942 måtte han flykte videre til Stockholm, der han ble boende frem til sin død i 1948, 80 år gammel. I mai 1944 fikk Gulbransson den norske Statens kulturpris overrakt av musikkprofessoren og NS-mannen Gunnar Graarud. Gulbransson døde i Tyskland i 1958, 85 år gammel.

De to tegnernes ulike skjebner peker på kjernespørsmålet i oppsetningen: Hva er ytringsfriheten verdt på et personlig plan? Den ene lot seg presse under nazistenes hæl, og sikret seg et langt liv i trygghet for seg og sin familie. Den andre tilbragte resten av livet på flukt. Han bøyde seg ikke, og fortsatte en kamp som viste seg å være fånyttes i møtet med en politisk kraft som var så sterk og destruktiv at den ødela en hel verden. Hva betyr et personlig engasjement i en situasjon som synes håpløs? Det er det underliggende spørsmålet som diskuteres i stykket. Det mer enn antydes at flere av Simplicissimus’ medarbeidere ikke var så opptatt av den satiriske kritikken så fort makthaverne la press på dem. Det vi kan spørre om, er om de var ekte satirikere eller bare komikere?

Figurene i teatret

Forestillingen Simplicissimus er en samproduksjon der teksten er skrevet av satiriker Knut Nærum, som er kjent fra NRK, i samarbeid med leder i Theater Corpus, Tormod Lindgren. Forestillingen presenteres som «en sterk blanding av skuespill, figurteater og nyskrevet musikk», og til figurteater å være er det forbausende tekstbasert. Figurførerne er synlige så å si hele tiden, og flere ganger oppstår det magiske situasjoner der figur og figurfører går opp i en høyere enhet. Det langvarige og imponerende arbeidet Lindgren har lagt ned som figurmaker, sammen med Thale Kvam Olsen og Steinar Kaarstein, er oppsetningens mest imponerende arbeid.

Figurene og de små kulissedekorasjonene gir slående bilder som gjør handlingen levende. Som da Terje Ranes fører dukken av den aldrende Thomas Theodor Heine inn i den skandinaviske vinternatten. Eller da Dominika Minkacz-Sira personifiserer Hitler med løsbart og gigantisk uniformslue i en tale fylt av kaudervelsk svada. Kristian Winther gir kropp til Olaf Gulbransson, en person fylt med tvil og et stort trygghetsbehov til tross for sine satiriske evner. Ragni Halle spiller Dagny Bjørnson, Gulbranssons tredje kone og barnebarnet til dikterhøvding Bjørnstjerne Bjørnson. Thomas Hildebrand spiller Erich Schilling, tegneren som overtok redaktøransvaret i Simplicissimus da Heine måtte flykte i 1933.

Krever forkunnskaper

Stykket lar oss ane at det idealistiske credoet ikke stakk like dypt hos alle medarbeiderne i Simplicissimus. Utfordringen er at det antydes mer enn det konkretiseres. Utfordringen er at det antydes mer enn det konkretiseres. Og er det nødvendig å fremstille Olaf Gulbransson som en #Metoo-aktig mannsgris? I Norsk biografisk leksikon karakteriseres denne siden ved ham slik: «(…) et jovialt festmenneske og samtidig en original.» – noe som i seg selv ikke frifinner ham. Hovedproblemet med denne fremstillingen er at det blir klisjepreget, og at skuespillerne på et vis blir flatere enn dukkene. Dessuten er det forvirrende uklart når skuespillerne som fremstiller tegnerne, også er dukkeførere som styrer politikerne. Sistnevnte ønsket jo tegnerne dit pepperen gror. Det blir uklart hvem som er marionetter for hvem, på scenen versus i virkeligheten?

Figurførerne kunne hatt nytte av en koreograf. I enkelte scener, som i tilfellet med Josephine Bakers korte gjesteopptredenen i form av et rødt rakkelverk av en figur med bananer rundt livet, stjeler figurførerens dansetrinn oppmerksomheten fra figuren.

Musikalsk styrkeprøve

Tormod Lindgren er kreditert flere roller i produksjonen, og det er han som har hatt ideen til forestillingen og jobbet med tematikken i fire-fem år. Han har valgt ikke å vise tegningene fra satirebladet i forestillingen. Men flere av de kjente karikaturene er gitt fysisk form i figurene som håndteres på scenen. (Selv om de har ulik erfaring og utdanning, betegnes alle de fem sceneaktørene som «skuespiller og figurfører» i programmet.) Det å utelate tegningene er et diskutabelt valg, men figurene fungerer såpass bra at fraværet av projiserte tegninger ikke blir et stort savn.

Men dette valget, fraværet av tegningene, blir i ettertid stående som et symptom på et større problem ved oppsetningen. Den blir for personfokusert og de overordnede spørsmålene om ytringsfrihetens kostnader kommer litt i skyggen. Publikums store utfordring er at Simplicissimus presenterer historien og rammene rundt fortellingen i en fragmentarisk og uoversiktlig form. Likevel vil jeg anbefale forestillingen. Den er både fascinerende, medrivende og opplysende. Særlig er det grunn til å trekke frem det musikalske følget, som i regi av komponist Maja S. K. Ratkje og ensemblet POING – Frode Haltli på trekkspill, Rolf-Erik Nystrøm på saksofon og klarinett, og Håkon Thelin på kontrabass – blir en likeverdig aktør som understreker, fremhever og kommenterer handlingen. De har tatt tidsånden på kornet, og musikken løfter forestillingen. På én måte, i overført betydning, er musikkens mangfoldige stiluttrykk og klagende angrepsvilje det som illustrerer ytringsfrihetens verdier best. (Publisert 29.04.2021)