Nationaltheatrets plass i demokratiet. Om institusjonens selvstendighet og kunstneriske frihet.

Latterliggjøring og uthenging av kunst og kunstnere har dessverre en slags tradisjon i Norge. I Alfred Fidjestøls bok om

Norsk kulturråds historie, Eit eige rom, kan vi lese om hvordan Senterpartiets Jon Leirfall på 60-tallet hånet moderne norsk lyrikk fra Stortingets talerstol. Fra 90-tallet husker sikkert også mange at VG i en periode kjørte en slags kampanje, der de undersøkte om ulike kunstnere kunne tegne en hånd eller ikke. Eksemplene er talløse og vi har også hørt noen andre her i dag. 

Da jeg begynte som ung teatersjef ved Teaterhuset Avant Garden, i 1998, var det ikke Fremskrittspartiets skepsis til kultur jeg syntes det var vanskeligst å håndtere; det var heller  innrøykte, gamle og gråhårete, mannlige fylkespolitikere fra mer eller mindre hele partispekteret. De var ikke særlig begeistret for kultur, for å si det forsiktig, og i særdeleshet ikke samtidskunst. 

Men de ville aldri ha funnet på å spre om seg en retorikk som de bevisst lot stå som inspirasjon – eller for den saks skyld ren oppfordring – til den som ville ta det et skritt videre, nemlig å ringe meg midt på natten og skjelle meg ut, fortelle meg at man vet hvilken barnehage barna mine går i og så videre. Nei, de forholdt seg til en etablert kulturpolitisk debatt – en debatt som det i Norge er lang tradisjon for at det er en stor grad av konsensus i – eller de overlot saksfeltet til politiske kolleger som var mer opptatt av kultur enn dem selv. Så selv om de kunne stå kraftig i veien, og noen ganger ødelegge mye for oss, ble de aldri usaklige. 

I dag er dette totalt forandret. Nå sitter de som ønsker å ta det et skritt videre lydhørt klare, og jeg er redd de vokser i antall. Det handler ikke lenger om kulturpolitikk, og vi kan derfor heller ikke behandle det som det, selv om flere av mediene den siste tiden dessverre har forsøkt å vri det dit. Nei, vi er ikke redde eller motvillige når det gjelder å diskutere vår egen og andres kunst – det gjør vi hele tiden. Dette handler ikke om det. Det handler om at man tilrettelegger for et klima der grov trakassering av enkeltmennesker normaliseres. Det har ingenting med kulturpolitisk debatt å gjøre, eller, sagt litt mer diplomatisk, den kulturpolitiske debatten er i alle fall sterkt underordnet. 

Som teatersjef ved Trøndelag Teater har jeg fått de der telefonene midt på natten, ja hele det spekteret Karl Eldar Evang beskrev tidligere i dag. Det kom heldigvis som resultat av saker som blåste over, slik at det ga seg. De årene jeg var i Trondheim dreide det seg om tre slike stormer. Skjønt «storm» er kanskje ikke det beste begrepet, for selv om jeg naturlig nok opplevde det som svært ubehagelig, satt jeg ganske trygt inne i den moloen som institusjonen er. De kunstnerne som angripes hardest og kontinuerlig over tid, sitter ofte helt alene, i en liten jolle midt ute på havet. Vi kan ikke akseptere at dette fortsetter. Vi må finne en havn.

Bolken dagens seminar er inne i nå handler om organisasjonenes og institusjonenes rolle. Jeg skal forsøke å foreslå en mulig vei å gå. Men la meg først begynne et annet sted, og gå tilbake til dette med medienes håndtering. For omtrent et år siden ble jeg oppringt av en journalist fra VG. Han ville vite om jeg kjente til Vegard Vinge og Ida Müller, og om jeg i så fall kjente til debatten rundt dem. Jeg kunne bekrefte begge deler. Det ble i det følgende helt tydelig at journalisten hadde en klar forventning, eller i alle fall et håp, om at jeg skulle kunne bekrefte kritikken som blir fremsatt mot dem som riktig. Fra et faglig ståsted. Jeg fortalte ham derimot at Vinge og Müller høster stor anerkjennelse internasjonalt, og at det finnes det svært gode kunstfaglige begrunnelser for. Kunstnerisk har de bragt noe nytt inn i teatret, og hva det rent håndverksmessige angår, i fall du skulle lure på det, så er det helt eminent, nesten i en divisjon for seg; det er teaterarbeid på øverste hylle. Og i tillegg til å lage komplekst teater, er det også veldig underholdende og på sitt vis folkelig, men det forutsetter jo selvfølgelig at man går og ser det da. Teater er veldig lokalt, på den måten.

Oppfølgingsspørsmålet var opplagt: Men kan Nationaltheatret presentere dette? Selvfølgelig. Neste gang Vinge og Müller skal vise, eller enda bedre, lage, et stort arbeid i Norge, håper jeg det blir på Nationaltheatret. Det er en opplagt arena for dem. Journalisten mistet saken sin, som det heter. Jeg mottok aldri noen sitatsjekk og det jeg hadde sagt kom aldri på trykk. Kunne han ikke heller tenkt at saken tok en ny vending? Men nei. Flere har vært inne på det i dag: Mediene har håndtert dette sakskomplekset helt elendig. Det finnes selvsagt noen svært hederlige unntak. Jeg håper det blir flere av dem.

Men hva kan institusjonene gjøre?

1. Programmering

Det mest opplagte er å anerkjenne kunstnerne gjennom programmering. Da gir man også kunstnerne den institusjonelle beskyttelsen, i alle fall når akkurat dén stormen måtte pågå. Vinge og Müller hører hjemme på Nationaltheatrets hovedscene, og andre små og derfor sårbare kunstneriske enheter hører også naturlig hjemme i vår programmering. Ikke i seg selv fordi de trenger beskyttelse, men fordi de produserer scenekunst av en kvalitet Nationaltheatret vet at publikum vil se. 

2. Institusjonene og organisasjonene samarbeider. 

Jeg vet at det foregår samtaler mellom NTO og Safe Muse, uten at jeg vet noe mer konkret. Men går det an å se for seg at en får satt opp et organ, som kan bistå med ulike ressurser, opp mot det juridiske og opp mot media? Her burde også kunstnerorganisasjonene kunne koble seg på.

Og hvis man så i tillegg ser for seg at man får etablert et slags panel, eller representantskap, bestående av kjente og gjerne også folkekjære profiler fra kulturlivet, så kan de hjelpe oss å målbære saken. Gitt hvor alvorlig dette er, synes tiden for en slik solidaritetsaksjon å være overmoden, og jeg tror ikke den enkelte vil være vanskelige å be. Det må bare organiseres litt godt og kløktig.

Budskapet bør inneholde noen få, men tydelige momenter: 

De fleste nordmenn har, som Knut Olav Åmås påpekte i Aftenposten for noen dager siden, kunst som en viktig del av livet. Det er ikke kontroversielt at det brukes offentlige penger på kunst og kultur, fordi de fleste lett forstår at tilbudet ville være veldig mye dårligere om vi ikke gjorde det. Sett opp mot andre sektorer er summene fra det offentlige som brukes på kultur svært små, i hvert fall om man ser det opp imot hva man faktisk får igjen av både konkret publikumstilbud og den ytterligere verdiskapingen det fører med seg. Kulturpolitikk er billig politikk. Og: Det burde heller ikke være vanskelig å få kommunisert at dette kulturfeltet inneholder spesifikke uttrykk og prosjekter, det såkalt smale. Det er nesten ingen som egentlig blir stresset av det. Men aller viktigst: Vi trakasserer ikke livet av noen på grunn av dette! Målet må for en stor del være å snu medias ukritiske og populistiske oppførsel i saken. Det er ofrene som må bli heltene – og ikke omvendt, slik det i hvert fall for en stor del fremstår som nå.

Om flere synes dette er en vei å gå, så vil i hvert fall Nationaltheatret stille seg bak. Om vi i fellesskap med flere kan finne en måte å organisere det på, så vil vi være med.

3. Institusjonene kan være tydeligere hver for seg.

Og da er det i første rekke institusjonslederne det gjelder. Det ligger i enhver teatersjefs ryggmargsrefleks å beskytte egne kunstnere, både de som er der fast og de som er på engasjement. Dette har vi også beredskapsrutiner for. Men så har vi – eller i alle fall jeg – kanskje vært for treig med å delta i debatten på vegne av andre. Det kan ha med det å gjøre at man tenker at mange allerede har sagt presise og kloke ting, men da glemmer man at avsender ofte er vel så viktig som innholdet. Point taken. 

Jeg skal nærme meg en avslutning, og det skal jeg gjøre med å snakke litt om tittelen som er satt for innlegget mitt: «Nationaltheatrets plass i demokratiet. Om institusjonens selvstendighet og kunstneriske frihet». For å være helt ærlig: Tittelen ble satt mest fordi jeg måtte komme opp med en tittel et par uker før påske, lenge før jeg satt meg ned for å skrive det jeg nå sitter her og sier. I mellomtiden har jeg gjort meg skyldig i en lissepasning på scenekunst.no. Det beklager jeg. Det var ikke sånn ment, men like fullt: En påminnelse om at hva som sies, hvor og når, kanskje er vanskeligere nå enn før. Jeg skal i hvert fall være mer på vakt. 

Men tilbake til tittelen: Når jeg satt den som jeg gjorde, så var den likevel ikke tatt helt ut av luften. Nationaltheatrets styre har nylig igangsatt et arbeid med et nytt strategidokument for teatret. Arbeidet er godt i gang, og her vil nettopp det å forstå Nationaltheatret som selvstendig kunstinstitusjon stå sentralt. Dette er viktig om institusjonen skal kunne snakke med en klar og tydelig stemme, som har den identiteten og profilen som kan gjenkjennes og ansvarliggjøres som nettopp Nationaltheatret – slik også Mia Habib etterlyste tidligere i dag. Nationaltheatret er ikke et statlig tiltak; Nationaltheatret er et selvstendig teaterkompani etablert av Bjørn Bjørnson i 1899. Likevel oppfattes vi av mange som et kulturpolitisk og offentlig organ. Vi ser dette blant annet i en del høringsinnspill, der det stilles krav til at vi skal pålegges føringer av ulikt slag. Selv om hensiktene her kan være gode, er dette ubetenksomt. Å ville pålegge institusjonene en bestemt føring i programmeringen, er et direkte angrep på disse institusjonenes kunstneriske frihet. Nationaltheatret skal oppfylle noen overordnede kulturpolitiske mål – på en klart definert armlengdes avstand fra bevilgende myndigheter. Ingen skal kunne instruere Nationaltheatrets programprofil og -sammensetning, men det er fritt frem for alle å debattere den. Dette kunne jeg ha snakket mer om, men ti minutter går fort, så jeg stopper her og takker for oppmerksomheten. (Publisert 08.04.2021)