Promiskuitetens dyre navn og ære

Psalm for a Slut skulle blitt vist for publikum den 24. mars 2021, men premieren ble utsatt som følge av pandemirestriksjoner. Jeg fikk likevel æren av å

Psalm for a slut

Av og med kompani ULF

Ulf Nilseng, Corentin JPM Leven, Amund Ulvestad, Magnus Mikaelsen, Jorunn Kjersem Hildre

Studioscenen, Dansens Hus, 24. mars 2021

Varighet: 60 minutter +

være publikum på en eksklusiv in-house visning på Studioscenen ved Dansens Hus. Mens jeg venter i foajeen, plukker jeg opp siste utgave av tidsskriftet BLIKK, som har gjort et portrettintervju av ULFs kunstneriske leder, koreograf, utøver og kjønnsanarkist Ulf Nilseng. Jeg skumleser om hvordan pandemien har holdt Nilseng adskilt fra hans ektemann, og om arbeidet med Psalm for a Slut – og slik blir Nilsengs personlige liv fletta sammen med verket allerede før jeg har entra blackboxen. På BLIKK-intervjuerens spørsmål om hva han legger i «homoseksuell dansekunst», slår Nilseng fast at han alltid har vært homo på scenen.

Det profane

Vi ti som er samla går i tur og orden inn bakveien til scenen, og finner hver vår kontorstol i Studioscenens hjørner. Langs bakre vegg står Nilseng rett opp og ned ikledd blå shorts og blå singlet. «Treningstøy-kostymet» er for lengst blitt en slags uniform innenfor samtidsdansen, og peker dels mot dansekunstnerens dårlige økonomiske posisjon, dels mot feltets omfavnelse av det uhøytidelige. Vel inne på høykulturinstitusjoner får imidlertid denne subkulturelle fattigmannsestetikken noe paradoksalt over seg. Blikket mitt oppholder seg altså ikke ved bekledningen, men heller knærne og føttene til den 57-år gamle dansekunstneren, som tydelig bærer preg av et liv med dansen – de har karakter med andre ord. Musiker Amund Ulvestad sitter på gulvet foran meg, og spiller lettere hypnotiske toner på cymbaler. Nilseng lukker øynene. Jeg ser mot den andre enden av rommet, og får øye på et svart bord på hjul, og noe beige materiale som henger fra taket liknende et forteppe som er dratt til side. Belyst av ordinært arbeidslys trer scenerommet frem i all sin hverdagslighet, og stykkets åpning står slik i sterk kontrast til dets religiøse tematikk.

Legemets død, oppstandelse og avkledning

Nilseng beveger seg sakte ned mot gulvet, for så å reise seg like sakte opp igjen. Handlingen gjentas i stadig økende tempo, og danner en slags fall-loop. Det repeterende fallet tolker jeg som en metafor for døden, og handlingen rettferdiggjør på en måte stykkets etterfølgende drømmelogikk. Dansen beveger seg videre innom en dyrisk krabbesekvens, returnerer til fall-loop temaet, før Nilseng bryter ut av det og henter det svarte bordet. Rommet mørklegges. Bordplatas kanter begynner å lyse, og danseren legger seg innenfor den lysende firkanten. Bildet muliggjør flere døds-assosiasjoner, her til dødsleiet, samtidig som kroppen hans også kan synes å flyte eller sveve i et mørke. Nilseng reiser seg igjen – en oppstandelse som på et vis transformerer møbelet til et minipodium, og som hinter om det neste momentet: Striptease. Under avkledningsseremonien som følger, går samtidig Ulvestad tett på publikum med en liten høyttaler som spiller en låt som virker noe kjent, men som jeg likevel ikke klarer å plassere. Både danserens kjærtegn av sin egne nakne kropp, og musikerens manuelle føring av høyttaleren, skaper umiddelbart en kroppslig respons hos meg, som om de fysiske sensasjonene smitter og lydene nærmest stryker over kroppen min.

Liturgi

Nilseng plukker opp et tau med noe som likner en cymbal hengende i enden. Han sender cymbalen langs bordet, og senere gulvet. Cymbalen pendler frem og tilbake i rommet. Lydene og etterklangen som oppstår kan minne om den fra en kirkeklokke – det hele er noe seremonielt og begravelsesaktig. Det er som om Nilseng iscenesetter en kristenliturgisk handling, der han alene foretar seg en slags rituell begravelse, og ringer fred over fredløse med sin klokkelydende cymbalpendel. Hvem de urolige er, kan jeg bare spekulere i. Stykkets assosiasjoner til temaer som sykdom, tap, død og homoseksualitet gjør imidlertid at det er nærliggende å tenke på ofrene for aidsepidemien på 80-tallet.

Nilsengelen

Nilseng legger fra seg cymbalpendelen igjen, ikler seg et par svarte englevinger og lager en «mangina» (dvs. etterlikner utseendet til en vagina ved å gjemme mannlige kjønnsorganer mellom beina). Han plukker opp en mikrofon, og fniser – med ett er han blitt til en skapning som fremstår nærmest som ny i verden. Skapningen ser nysgjerrig på oss, smiler og ler unnskyldende. De sorte vingene assosierer jeg umiddelbart med Lucifer – den falne engelen, som starta opprør mot Gud i himmelen og derfor ble kastet ut og ned. Fall-loopen i starten av stykket får nå en dobbeltbetydning, og kan like gjerne representere «himmelfallet» som døden, noe som får meg til å tenke videre på himmelriket som en undertrykkende kraft som historisk sett diskriminerer (blant annet) både den homofile og den dansende kroppen.

Skapningen har tydelig noe på hjertet, men virker noe «silenced». Kanskje er lydene den forsøker å presse ut ulovlige? Etter en stund gir plutselig lydforsøkene assosiasjoner til «blowjobs», og mikrofonen fremstår som en penis. Den forlegne skapningen er nå blitt til en svært underholdende og høylytt karakter. Ved hjelp av Ulvestads manipuleringer sklir stemmebruken over i en kakofoni av et lydverk som minner mest om en feiring – full av kakl, skrål, hyl, brøl og latter.

Engleskapningens karakteristikker får meg til å tenke på Hélène Cixous og Cathrine Cléments beskrivelse av «den nyfødte kvinnen» (1986). De to karakterene er begge både nye i verden og arkaiske på samme tid. De er dansende, leende, skrikende og gråtende kropper som er brakt til taushet, men som likevel lyder av ville og ukontrollerte stemmer. Slik blir Nilsengs falne engel en henvisning til ideen om at når noe som er undertrykt i et samfunn eller en kultur kommer tilbake, er det en eksplosiv tilbakekomst, med en kraft som er både knusende og omveltende. Det å «bryte tausheten» er samtidig et såpass tilbakevendende tema i samtidsdansen, at man kanskje kan se det som et slags kollektivt opprørsprosjekt som later til å ha rot i den gamle ideen om danseren som en «mute body» og dans som en språkløs kunstform.

Det kontemplative rommet

Engelen avslutter showet, forlater bordpodiet, og går mot en oppspent snor som den drar i. Gulhvite strimler beveger seg gjennom rommet, og danner til slutt et slags forteppe som deler rommet i to. Idet materialet drar forbi og lukten av gummi slår mot meg, tenker jeg straks på kondomer. Mens jeg er opptatt med å se på lateksgardinens blafring, forsvinner både Nilsengelen og Ulvestad til andre siden av teppet. På et tidspunkt må Nilseng ha sluppet vingene, for når han nå returnerer til min side av teppet er han tilbake i Adams drakt, og bevegerseg rolig inn og ut mellom to strimler. Det er noe meditativt og paradisisk ved det hele, og jeg begynner å tenke på lateksgardina som en myk, lett og åpen himmelport. Det er her stykket ender, med Nilseng fullstendig blottlagt, men likevel dels tildekt og beskytta av lateksen. Jeg merker meg at Nilseng velger å motta applausen naken, som for å understreke det personlige utgangspunktet for Psalm for a Slut: Nilsengs egne homofile kropp og historiene den bærer, «om kjærlighet og gleder, om lengsel og ensomhet», som det heter i programteksten.

Motstandskroppen

Psalm for a Slut inneholder et sammensurium av bevegelsesspråk, referanser og symboler fra samtidsdans, danseteater, showbiz, sexindustri og religion, og befinner seg tidvis mellom flere sjangre – et grep som også er velkjent innenfor samtidsdansen. Gjennom Psalm for a Slut dras paralleller mellom den homoseksuelle kroppen og kroppene til figurer som sexarbeideren, ludderet, den falne engelen, danseren og kvinnen. Historisk sett er alle disse kroppene offer for diskriminering, både i religiøs sammenheng og ellers. Det er ikke noe nytt ved dette, og på overflaten kan kanskje kulturkritikken latent i Psalm for a Slut virke noe banal.

Banaliteter til tross, det viste seg raskt at arbeidet med trilogien ikke var risikofritt for Nilseng. For arbeidet sitt medULF goes Religious part 1:Gloryhole (2018) ble han hengt ut av Sløseriombudsmannens (nylig avslørte) Are Søberg (aksjeinvestor og tidligere aktiv i partiet Liberalistene), det høyreradikale nettstedet Resett, akkompagnert av uttalelser fra Frp-politiker Silje Hjemdal som stilte spørsmål ved hvorvidt dette var forsvarlig bruk av skattebetaleres penger, og foreslo at Kulturrådet og Kulturfondet skulle byttes ut med en folkejury. En skulle tro at det da hadde noe å si at Nilsengs forestillinger fant sted innenfor institusjoner som kunne ha beskytta ham i disse angrepene. Den siste scenen i Psalm for a Slut hinter derimot mot at institusjonenes beskyttelse kun gjelder i forestillingsøyeblikket.

Psalm for a Slut lener seg også tydelig på Nilsengs lange erfaring som utøver. Selv når det ikke foregår særlig mye dans på scenen, er hans timing og tilstedeværelse alltid «on pointe», og som publikummer opplever jeg å ha full tillitt til ham. Det norske dansefeltet lider av en sørgelig aldersdiskriminering, og dansekunstnere på Nilsengs alder er ofte pensjonert eller de har skiftet rolle til en ikke-dansende koreograf. Dette gjør Nilseng til sjelden vare, der han insisterer på det utøvende, og viser oss at en voksen dansende kropp er høyst aktuell, verdifull og nødvendig i dansekunsten.

Ved nærmere undersøkelse oppdager en altså raskt at Nilsengs arbeider har en iboende motstand mot flere lag av diskriminering, noe som gjør at jeg opplever Psalm for a Slut som en protest mot undertrykkende krefter han produserer under. Likevel leser jeg ikke verket som aktivisme, i den forstand at det er tenkt at stykket skal utgjøre en faktisk politisk forskjell. Jeg leser heller Psalm for a Slut som et sted for helbredelse, refleksjon og forsøk på å skape et rom man ønsker skal finnes i verden – en forenkla verden hvor eksempelvis Nilsengelen kan være sårbar i en offentlighet.

Slutpraising

SerienULF goes Religious tar for seg forhold mellom religion, homoseksualitet og kjønn, og verkene leker med religiøse tradisjoners seremonier, moral, ritualer og overgangsriter. Trilogiens tittel understreker det kollektive, og peker altså mot det som praktiseres i fellesskap innenfor en religion – i motsetning til «personlig tro» som for så vidt alle kan engasjere seg i på egenhånd, og uavhengig av om man er inkludert i et religiøst fellesskap eller ei. I ULF goes Religious part 2:Brother-Making (2019) var det eksempelvis bryllupseremonien som skulle utføres, og Nilseng og hans ektemann giftet seg kveld etter kveld på Dansens Hus.

I Psalm for a Slut er det ludderet som står i sentrum. «Slut», «ludder» eller «tøs» brukes nedsettende om en promiskuøs person, gjerne en kvinne, som har mange sexpartnere og/eller jobber som sexarbeider. Jeg leser ULFs verk som en salme til og en lovprisning av en slik feminin figur og representant for promiskuiteten. Verket er en god motvekt til dagens «slutshaming», hvor særlig jenter, kvinner og homofile menn blir kritisert eller straffa om de oppfattes å bryte forventningene om adferd og uteseende knytta til seksualitet. Psalm for a Slut markerer avslutningen på og refleksjonen over kompani ULFs flerårige religiøse reise, som har innskrevet Nilsengs kropp i liturgien, og hvorfra han avslutningsvis bringer bud om at det finnes et himmelrike som er åpent for alle «sluts».

Referanser:

Caroline Ugelstad Elnæs. Kjærlighet og pandemi. BLIKK,april 2021 (nr. 4), s. 26-35.

Cixous, H., & Clément, C. (1986). The newly born woman(Vol. 24). Minneapolis, Minn: University of Minnesota Press.