Ufokusert iscenesettelse av viktige problemstillinger

Kunst- og teaterfolk befinner seg som regel på venstresiden politisk. Dukker det opp politiske tråder i en forestilling eller

Rettssaken mot oss selv

Av Blaue og Poppy

Med: Blaue, Edy Poppy, Jacob Jensen, Samantha Lawson og Laura Mitzkus

Scenografi og kostyme: Pelle Brage og Julia Rosa

Dramaturger: Endre Sannes (Kilden) og Jeppe Kristensen (Fix & Foxy)

Kilden teater, live strømming 15.-17.april 2021

kunstverk, er det nærmest 100 % sikkert at det er såkalt «kapitalismekritikk» til stede. Venstresideintellektuelle tenkere og forfattere – som gjerne siteres i kulturfeltet for å skape kontekst og legitimitet for kunsten – snakker også i det uendelige om «tingliggjøring» og «vareformens fremmedgjøring».

Selvutbytting

Problemet er imidlertid at alt dette politiske kan betraktes som en del av det kapitalistiske systemet som skal kritiseres, skriver Julian Blaue i artikkelen «The Artist is Capitalism’s Best Fiend»(Norsk Shakespearetidsskrift, nr. 3-4 2018). Han henviser til sosiologene Eve Chiapello og Luc Boltanskis bok The New Spirit of Capitalism (1999), hvor det nettopp er motstanden mot den klassiske vareformen som gjør kunstfeltet så lukrativt for kapitalisten. Spesielt når kunstneren kan arbeide fleksibelt og helst hele tiden, så jobb og liv i realiteten ikke kan adskilles. En slik modell av arbeid og verdiskapning avdekker også, i detalj, nye markeder for produksjon av varer – uansett om det er kapitalismekritikk som er innholdet i disse varene eller ei.

Situasjonen blir ekstra absurd når vi tar med i regnskapet at kulturprodusenter som regel jobber for luselønninger; ja, faktisk – om vi skal regne ut en timebetaling – går de ofte i underskudd, slik at varene de leverer i realiteten er noe de betaler for selv. I sin artikkel henviser Blaue til forskjellige scenekunstnere som har forsøkt å finne en utvei, tilsynelatende uten å bryte med den catch 22-situasjonen man har havnet i. Den tyske danseren og koreografen Jochen Roller fremkaller motsetningene i sin forelesningsperformance Money, No Love (2007) når han ikke bare danser sin egen undertrykkelse, men gjør publikum til delaktige i brøden ved å påpeke at billetten de har løst er med på den økonomitenkningen som har ført til all elendigheten. Blaue viser også til den tyske teoretikeren og kunstneren Friedrich von Borries kunstprosjekt RLF. Forkortelsen «RLF» betyr «richtiges Leben im Falschen», eller «riktig liv i det falske» på norsk, som henviser til et parti i Theodor Adornos filosofiske aforismesamling Minima Moralia (1951). Von Borries strategi gikk ut på å lage lekre designgjenstander som med tiden forvitret og noen ganger avslørte antikapitalistiske slagord under fernissen, bokstavelig talt. Men heller ikke her finnes det noen løsning, mener Blaue, som mener at det hele blir ironi og satire.

Hva er så veien videre, kan man undre seg. «Having empowered capitalism and even delivered a working model for it, we can not only talk about ‘the others’ when criticizing it. We have to talk about our own role,» skriver Blaue. Man må med andre ord jobbe mot systemet innenfor systemet. Hva bidrar Blaue med her? Det er verdt å lure på for artikkelen «The Artist is Capitalism’s Best Fiend» er en prolog til performancen Rettsaken mot oss selv (2021) på Kilden teater i Kristiansand, som i disse dager kan oppleves digitalt på teaterets hjemmeside.

Rettssaksperformancen

Utgangspunktet er Blaue og kjæresten Edy Poppys ferietur til Rio de Janeiro i 2015, hvor de, et stykke ut på kvelden, ble ranet av et par fattige menn: Gomez og Santos. De ble arrestert, og mens den ene slapp ut siden han var mindreårig, har den andre stukket av under en løslatelsesperiode. Blaue og Poppys tiltale mot seg selv, derimot, handler om at det ikke er disse to mennene som er skyldige, men Blaue og Poppy selv, siden de deltar i et kapitalistisk system hvor de to «overgriperne» får lide for de godene Blaue og Poppy kan nyte godt av i Norge. Mens Blaue og Poppy kan kapitalisere på sitt traume ved å selge det som teater eller gjenstand for forskning, havner de to mennene i en spiral av kriminalitet og sosiale fall.

Rettsaken mot oss selv er lagt opp som en faktisk rettssak med dommer, forsvarer og aktorat. Publikum – i dette tilfellet kommentarfeltet – er juryen. Forsvarsadvokaten forsøker å fremme de tiltaltes uskyld, mens aktoratet fremfører mer eller mindre samme budskap som Blaue og Poppy selv. Nå har de riktignok lagt en felle for seg selv ved å skrive en lov mot strukturell vold i forkant, som nettopp forbyr en å delta i den type undertrykkelse som pågår mellom den rike og den fattige delen av verden. Slik sett er spenningsmomentet i saken effektivt nøytralisert siden vi vet så å si alt som skal skje på forhånd. Torsdag 15. april ble de frikjent, men igår ble de dømt til – hold deg fast – å betale noen kroner til Favelaen i Rio, holde seg unna Apple-produkter et år og tatovere «Guilty of structural violence» på kroppen.

Forutsigbart

Det hele blir en teaterlek hvor det uforutsigbare og risikable – som man jo skulle tro burde være et element i en slik forestilling – er borte. Alt i selve scenografien understreker også denne kunstigheten. For eksempel har kaffekopper fått festet endimensjonale utklipp av kaffekopp-tegninger på seg. Vi kan også se for eksempel en falsk banan og espressokanne, også de av papir, samt en håndmalt tegning av en Nutella-krukke ved siden av en virkelig nutella-krukke. Iscenesettelsen er altså svært bevisst, og alt er lagt til rette for nettopp en bevisstgjøring rundt dissonansene som er utgangspunktet for det hele.

Men forsøket her har en del svake punkter. Eksempelvis at Blaue og Poppys ansvar ligger i at de så en fotballkamp mellom Tyskland og Brasil som førte til tap av bolig og nedbygging av sosiale goder for Gomez og Santos. At det skal være en så nær forbindelse mellom disse to hendelsene kan så være, men den søkte linken vanner uansett ut den moralske problemstillingen. Det blir for eksempel spørsmål om hvem som egentlig skrudde på TVen, om støvsugeren stod på, om man egentlig fulgte med osv., som om den direkte forbindelsen med TV-apparatet økte eller svekket det moralske ansvaret.

Tåpelig

Selv om logikken for så vidt er den samme som i Jochen Rollers performance nevnt ovenfor er både avstanden og tilknytningen mellom offer og gjerningsperson altså mye fjernere i «beviset» som legges frem i Blaue og Poppy-rettssaken. Det er noe komisk her som, selv i lys av den catch 22-logikken Blaue selv er inne på i nevnte artikkel, ikke ender noe tydelig sted, hverken som kritikk eller anti-kritikk. Det stopper ikke der. Når lidelsen og gleden som brukes som måleredskap når Blaue og Poppys lykke/ulykke skal veies opp mot Gomez og Santos lykke/ulykke brukes det smileys og sure fjes på en tilsiktet omtrentlig måte. Når Blaue underveis vil kvantifisere den kulturelle kapitalen han har «tjent» på traumet gjennom kunstproduksjon og doktorgradsarbeid bruker han blant annet mengden smileys på Facebook. Dette er jo bare tåpelig. Jeg stusser også over den demonstrativt useriøse fremstillingen av det juridiske, spesielt det faktum at kommentarfeltet spiller rollen som jury. Dette virker jo ganske tilfeldig og lite meningsfylt. Kanskje det er snakk om kritikk av sosiale medier eller den digitale kulturens tåpelige kommentarfelt-logikk? Ikke vet jeg.

Flere slike elementer gjør forestillingen mer tåpelig og svak – utstudert kunstig – enn den hadde trengt å være. Kan det være at de på denne måten sikter seg mot noe annet enn velfungerende ironi og satire også? Og at de i sammenbruddet av slike negasjonsfigurer vil oppnå en slags dobbel karneval-effekt når ting snus på hodet flere ganger ad absurdum? Jeg er usikker, men slik jeg oppfatter det styrker ikke disse elementene et i utgangspunktet interessant konsept. For Poppy og Blaue er inne på en idémessig kjerne det er verdt å bore i.

Hvor vil de?

Men det er verdt å kommentere noen elementer ved det bakenforliggende bildet. Å stille ut dissonansene i hvordan kapitalismen fungerer kan riktignok bli en vare i systemet som kritiseres, men det betyr jo ikke at sannhetsinnholdet i det som vises frem blir borte. At noe er en vare ødelegger ikke nødvendigvis det vareformen rammer inn. Dette bør nevnes siden en del ser ut til å tenke at alt håp er ute så lenge man løser en billett til en forestilling. Dette er både farlig forenklende og feil. Poenget må jo være at tilstrekkelig mange ser falskheten i hvordan et økonomisk system ikke bare skaper stadig større forskjeller mellom rik og fattig, og til og med næres av motstand som vitaminpiller, kan føre til et momentum hvor ting på et eller annet tidspunkt kan forandres.

Det er her denne forestillingen blir vrien, for jeg har vanskelig for å se hvor de egentlig vil, uansett hvordan jeg vrir og vender på det. Intensjonen er jo der, men undermineringen av forsettet skjerpes ikke gjennom noen overskridende eller klargjørende optikk i annen retning, det jeg kan få øye på.

Likevel: verk som forsøker å ansvarliggjøre betrakterens rolle i det samfunnet han eller hun er en del av peker på en av kunstens viktigste oppgaver. Den skal ikke leve i en boble, men ta innover seg urettferdighet utenfor de sorte boksene og hvite kubene – og da må man, mener jeg, føle seg fram, eksperimentere i vei. Det finnes ingen fasit her, det meste er lov. Men da må man også ha større tillitt til radikaliteten i det man forsøker seg på og ikke falle for teoretiske forelskelser, som den Blaue synes å dras mot i sin artikkel, når han hevder at vi ikke kan unnslippe kapitalismens lange arm. Dette er jo altfor generelt. Selv om en slik logikk gjør alt til varer, finnes det jo autonome soner som i seg selv ikke kan forklares gjennom vareterminologien uansett hvor mye de rammes inn av den. Kjærlighet, for eksempel.

Eller enkle fascinasjonsopplevelser, som – uansett hvor gjennomtrengt produktet er av kron og mynt – fortsatt har en menneskelig realitet for betrakteren som noe mer enn det. Autonome soner som kan berøre og føre til andre måter å tenke på, andre verdier, andre organiseringsformer finnes. Adorno selv kalte slike elementer for det ikke-identiske: elementer som ikke det eksisterende språk kan fange fullstendig i et begrep og som ved å åpne opp for noe annet også inviterer til å finne opp andre språk, andre tanker.

Forandringen mot noe annet enn kapitalismens urettferdighet vil heller aldri ligge i verket selv, men i publikum og hvilke erkjennelser de kan samle seg om. Og, til slutt, handlekraften som disse felles innsiktene måtte føre til. Det er ingen vanntett plan for å løse problemene, naturligvis, men revolusjoner har heller aldri kommet med annen bruksanvisning enn å peke på sannheten og ha tillit til at det er nok. (Publisert 17.04.2021. Oppdatert 17.04. og 18.04.med nytt bilde).