Undringens time

Det bergensbaserte kompaniet Happy Gorilla Dance Company (HGDC) er så visst ikke fremmed for å lage tematisk forankrede forestillinger, ofte med et

The Body Remembers

Med Happy Gorilla Dance Company (HGDC)

Utøvere: Kjartan Andersen, Susanne Irene Fjørtoft, Roar Sletteland,

Thomas Bruvik, Æsa Björk Avery, Thomas Sandsmark Findlay

Co-produsert av: Rimi/Imir Scenekunst, Stavanger, og BiT Teatergarasjen, Bergen

Rimi/Imir, Urpremiere 14. mai 2021

granskende blikk på eksistensielle og samfunnsengasjerte spørsmål. Uttrykksmessig ligger deres 8. produksjon, The Body Remembers, i grenselandet mellom teater og visuell kunst. Ut fra promomaterialet forstås det at forestillingen tematisk retter et kritisk blikk på vestlige tenkeres sammenligning av maskiner og menneskekroppen, og det faktum at mennesker har gjort seg til herrer over naturen. Det er som HGDC spør om hvor tydelige signalene må være på at vi er på helt feil oppdagelsesferd? Husker de stillesittende, konsumerende kroppene våre at de er laget for å bevege seg? Før forestillingen, lurer jeg på om budskapet The Body Remembersbærer med seg er at vi mennesker kollektivt må håpe på en frigjøring fra maskiner for at det skal skje.ne

Forestillingen begynner med et brak – som «the big bang» – der den eneste lyskilden er projiseringen av en sort-hvitt-film, som består av korte klipp fra sent 1800- og tidlig 1900-talls filmer. Vi får se maskiner, trikker, arbeidere i aksjon, branner, bybilder, biler, hester som drar lass, arbeidere i kø, jernbaner, vannkraftverk, sveisere. Filmen vises på en rund flate inni et stort hjul av tre, mens en utøver snurrer på det utenfra. En annen utøver reiser seg sakte inne i hjulet og begynner å gå for å holde hjulet i gang. Med sin lutende, sammensunkne holdning og slitne steg er han et trist skue. Er dette uinspirert arbeid eller er det en nøye gjennomtenkt bruk av så lite energi som mulig for å allikevel holde hjulet i gang?

Når mer og mer lys kommer til, åpenbarer det seg et scenerom fullt av ting. Rommet er bygget opp rundt fire konstruksjoner – hjulet og tre til – plassert i hvert sitt hjørne, alle hovedsakelig bestående av treverk. I midten er det en kvadratisk gressmatte med en stor gren, i toppen av denne grenen henger det en bollelignende glasskonstruksjon hvor tre gummislanger danner hovedårer til flere mindre slanger. Et byggesett ligger på gressmatten og omkranser den store grenen, som er én av ni grener spredt rund i rommet.

Maskinenes tilværelse

Konstruksjonene er kanskje ikke så interessante i seg selv, men når de én om gangen håndteres med den ytterste respekt for de mekanismene utøvernes kraft setter i gang, trer det skjøre samspillet mellom menneske og maskin frem. Skulle utøveren finne på å sveive, pumpe, trekke eller gå bare bitte litt raskere eller hardere så vil balansen forskyves og kretsløpet maskinen er en del av settes ut av spill. Måten utøverne samhandler på preges av samme vare balansegang, og av gjensidig avhengighet. Det er som om de egentlig veldig godt vet hva de skal og må gjøre, de sysler stort sett rolig og tilforlatelig med sitt. De gangene de møtes to og to for å bygge noe eller holde i gang en maskin, virker det intuitivt og de anerkjenner den andres tilstedeværelse med respekt. Jeg klarer ikke helt å skjelne mellom om de korte blikkene eller små nikkene som utveksles er en del av bevegelsesmaterialet, eller om utøverne genuint trenger bekreftelse på om de utfører sine oppgaver riktig.

Vi hører fuglekvitter og en kvinnestemme høres, og en tredje utøver entrer scenen akkurat tidsnok til å unngå at min tristesse og motløshet over mannen i hjulet tar overhånd. Mens hjulet fortsetter å gå rundt og knirke som trapper i et spøkelseshus, vendes det visuelle fokus mot den tredje utøveren. Han ser ut som Henry David Thoreau, slik jeg innbiller meg at den amerikanske transcendentalisten, poeten og naturalisten, som tilbrakte to år ved innsjøen Walden på 1850-tallet, så ut. Tanken kunne ikke vært mer passende, for Thoreau sitt prosjekt ved innsjøen – i en selvbygd trehytte – var nettopp å reflektere over en leveform i pakt med naturen, mens det på den amerikanske østkysten vokste frem byer og industri i rekordfart. Forsiktig og behersket drar utøveren i et tauverk som setter i gang et vannhjul bestående av tøyposer, som igjen distribuerer vann via et rør til et nydelig intrikat nettverk av gummislanger. Som arterier frakter slangene næring fra grenen midt i rommet til de andre, som er plassert rundt, og videre derfra til smalere slanger, som går ut til små gressmatter. Det er nydelig og stillfarent. Sekvensen er insisterende kun gjennom den jevne og konsentrerte kraften utøveren må bruke for å få vann ut til resten av systemet. Den eneste lyden vi hører er knirking fra trehjulet og tauverket, og vannet som sildrer i røret og ut i glassbollen. En fjerde utøver justerer omsorgsfullt på vanntilførselen ved å sette klyper på de små slangene, kapillærene.

En gutt entrer scenen med sakte, bestemte skritt. Han går mot senter, og fra den store gressmatten plukker han opp to og to håndflate-store glasskuler og legger dem inn i rammen til en stor kuleramme. Det viser seg å være mange, mange kuler som skal fylles i rammen, og den unge utøveren gjør dette høytidelig og i jevnt tempo. Parallelt blir trehjulets ytre deler dekonstruert bit for bit, mens den lutryggede inne i hjulet fortsetter å holde det i gang. Til tross for at hjulet blir lettere, går utøveren i samme tempo og viser en energiforståelse og -kontroll som krever kroppslig hukommelse.

Å fare varsomt men kraftfullt

Det er nå den brilliante oppbyggingen og forestillingens tematiske innramming kommer til syne. Det er sjeldent at to maskiner blir traktert samtidig, om så kun i en kort overgang, og det oppleves kjærkomment å ikke bli bombardert med skiftende synsinntrykk og et høyt, innholdsrikt lydbilde. Her tillates vi et godt blikk på hva som skjer, vi får tid til å undre oss og se dette scenerommets natur. Det er som om HGDC sier: Her skal dere få ta igjen tiden dere ikke tillater dere til å se på naturen, utendørs – eller naturen inni dere, for den saks skyld. Oppbyggingen virker ikke satt, takket være utøvernes finurlige samspill og den innholdsrike, vakre og sjarmerende scenografien som fører øynene og tankene over til noe nytt.

For, er ikke vannhjulet, glassbollen, gummislangene og greinene bilder på energi/næring, hjerte, blodårer og skjelett? Den fjerde konstruksjonen, som ser ut som en pumpe i form av en vippe med to seilduklignende poser på hver sin kant – blir ikke posene et bilde på lungene våre som fylles med luft og gir energi til å lage lyder, her i form av rektangulære fløyter, og varme, i form av en liten kuppel som lyser forsiktig opp? Når bitene fra trehjulet blir brukt til å bygge opp noe nytt rundt kulerammen, og man slik bruker noe utenfra til å ekspandere noe allerede fint og dugelig, begynner jeg å tenke på hva som skjer når vi flytter og bytter i tankemønstrene våre: Det er kun når man tenker i nye baner at noe nytt dukker opp, enten det er nye verdier, nye vaner, eller å gyve løs på nye oppgaver.

Stemmen, hovedsakelig en kvinnestemme, som bryter ut i rommet rykker oss ut av fascinasjonen og undringen. Det er et fint element, auditivt sett, da det tilfører et avbrekk fra knirkingen fra trehjulet og ulingen og pipingen fra trefløytene, men teksten oppleves litt for usammenhengende. Med så mye underfundig og spennende som foregår ellers blir det som sies overflødig, og det gjør tematikken for åpenbar.

HGDC viser på forsiktig, men kløktig vis at less is more. De barføtte og usminkede utøverne ikledd funksjonelle grå- og svarttonede hverdagsklær i naturstoff som lin og bomull, er bare ett eksempel på det. Lyssettingen er så effektiv og smart at jeg ikke blir helt klar over dens rolle i både oppbygging og innramming før mot slutten, når jeg innser at vi har vært vitne til et døgn. Akkurat dette, det nedtonede og naturlige som preger hele forestillingen, gjør at budskapet til The Body Remembers ikke kjennes insisterende og påtvunget. Det gjør meg glad at det kan skapes vakre produksjoner som, tross sin granskende holdning til at samfunnet var bedre før, tillater publikum å gå ut i verden igjen med egne meninger. (Publisert 23.05.2021)