Festspillene i Nord-Norge 2021: Kulturelt mangfold på Nordkalotten

Åpningsscenen er en prolog hvor danserne står på kaia i Harstad med en storslagen utsikt mot sjøen og fjellene på andre siden. De har delt opp utendørsrommet med fargebånd og hver gruppe av publikum får en henvendelse fra en av danserne som fremfører solojoiker iført luer som karakteriserer opprinnelsen, samtidig som draktene for øvrig er mer nøytrale og stiliserte enn tradisjonell.

Vastádus Eana – The Answer is Land

Kunstnerisk leder/koreograf: Elle Sofe Sara.

Komponist: Frode Fjellheim.

Medkoreograf/inspisient: Alexandra Wingate.

Kostymer: Elle Sofe Sara, Ramona Salo.

Scenografi: Elin Melberg.

Lys design: Øystein Heitmann.

Dramaturg: Thomas Schaupp.

Festspillene i Nord- Norge, Hovedscenen, Harstad kulturhus, 19. og 20. juni 2021

Det er imidlertid en særlig og magnetisk intensitet de utstråler, nærmest som om de var kvinnelige sjamaner. Opplevelsen er praktfull, særlig med den solbelyste stemningen med nesten midnattsol. Svaret er land, og jeg forstår det som landskap. Landskapet er svært sentralt, og i selve hovedsekvensen innendørs i Kulturhusets store sal, hvor vi har gått i hver våre fargegrupper, blir joiken for alvor til dansejoik som fremføres rytmisk og stemningsskapende. Musikken til Frode Fjellheim er supplert med Sara Marielle Gaup Beaska, som selv er en av danserne. Det er tradisjonelle joiker arrangert av Frode Fjellheim og lært av forskjellige tradisjonsbærere fra Nordkalotten.

Opera-aktig dansejoik i en tekstilpreget scenografi

Tilsammen blir det en opera-aktig dansejoik og konsert som bergtar publikum gjennom sin lekenhet og det kroppslig figurative, hvor danserne finner sammen i et hovedtablå. Det er en sterk rytme i forestillingen, som nærest kan karakteriseres som en kollektiv rytmisk pust. Trommene kommer sterkt inn, selv om det er på kontentum altså som lydopptak. En markant og imponerende tekstil installasjon preger scenografien av Elin Melberg, og som liksom henger ned samtidig som den streber oppover i en mektig fargeprakt. For meg slå det hele an noe som både er politisk og poetisk på samme tid. Frykten for å miste landet og den egne livsformen synes å slå gjennom som en «undertekst». Den faren som lurer er snikende gruvedrift og industrialisering, en problemstilling som er en gjenganger i samisk teater – og nå også i en dans som fremføres til noe som blir et mektig klanglandskap. Det oppstår et veldig sterkt og markant audiovisuelt panorama som nærmest forfører tilskuerne inn i egen verden som må forståes som den samiske opplevelsen av sammenhengen mellom natur og menneske, landskap og spiritualitet, som munner ut i det enkle budskapet om at dette må vi ikke miste.

Muohtadivggažat – Lyden av snø

Muohtadivggažat er en forestilling om grensedialoger og etnokulturell avspenning. Det er et fortellerteater ledsaget av fysisk teatrale, danseaktige bevegelser, som også har et musikalsk tilsnitt med bruk av joik. Det er historier som forteller om skjebnen og livet, om flukt og overlevelse frem og tilbake i grenselandet mellom Norge, Finland og Russland. Det handler om Anna og familien hennes og deres flukt og hjemland. Scenespråket veksler mellom norsk, samisk, russisk, finsk og noe engelsk for at de som ikke kjenner noen av de andre språkene skal ha noen muligheter til å følge handlingen. Scenebildet er formet av Ingvill Fossheim som har laget et stemningsfullt bilde som ligger der halvt i mørke når publikum kommer inn, bortsett fra at lyset er satt slik at trekubber plassert rundt på scenen får et særlig skjær over seg. De blir på en måte satt i brann eller truffet av lyset på en særlig intens måte. I dette rommet utspiller så fortellingene seg. Handlingen foregår i et grenselandskap hvor Norge, Russland og Finland møtes, og språket veksler alt etter som hvilken identitet de handlende figurene har. De forteller i brokker om sine opplevelser, slik at det oppstår en vev av fortelling knyttet til bl.a. Anna og historien om en sykkel. Det begynner i året 2015 med flyktningekrisen på Storskog, altså på grensen mellom Russland og Norge hvor flyktninger kommer kjørende inn på sykler. Anna bor i Nikel i Petsjenga, selve grenseregionen, og hun forteller hvordan en flyktning kom til dem og ba om å få en sykkel. De måtte sykle til grensen hvis de skulle slippe gjennom. Men den sykkelen hun hadde å gi eller låne bort hadde en spesiell historie som går et par generasjoner bakover i tid i Zapoljany, hvor hennes samiske bestemor kom fra.

Kronprinsesse Märtha og prinsebarna skipes ut

Muohtadivggažat – Lyden av snø

Scenetekst: Rawdna Carita Eira i samarbeid med Kristin Bjørn.

Regi: Kristin Bjørn.

På scenen: Marte Fjellheim Sarre, Bernt Bjørn, Ekaterina Bespalova, Mary Sarre, Ivar Beddari.

Lyddesign: Gaute Barlindhaug.

Rom og kostyme: Ingvill Fossheim.

Lysdesign: Tor S. Ditlevsen.

Festspillene i Nord- Norge, Harstad. Premiere 23. juni 2021

Dermed dukker historien om 7. august 1940 opp, da Kronprinsesse Märtha og prinsebarna ble skipet ut for reisen til USA. Mens de venter på å gå ombord, kommer Annas far med sin nye sykkel og gir gaver til prinsebarna. Vi får også historien om Jakob og Valentina som flykter over til Finland når Petsjenga blir russisk etter krigen og Norge igjen grenser direkte til Russland. Den lille familien vil bli værende i det som da var Finland og må krysse grensen illegalt. Det betyr oppbrudd og ny etablering, og ikke minst ny hjemmefølelse. Dette er alle sanne historier, og de binder sammen hendelser under andre verdenskrig med flyktningekrisen i 2015 og hendelsene med syklene på Storskog. De ble samlet i et sykkelberg, noe som blir illustrert i selve programmets omslag, en tenkt installasjon som ikke vises scenisk. Midtveis i forestillingen blir det en pause som brukes til å dele ut programbok pluss at det ble delt ut goodie bags av de eldste i ensemblet som var vaksinert. Dermed fikk publikum manus på de forskjellige språkene, og noen av replikkene var det meningen publikum skulle forsøke å si på for eksempel finsk eller russisk.

En bar i Boris Gleb

Særlig sjarmerende er fortellingen om baren i Boris Gleb, dette området som lå på «norsk» side av grenseelva, men som fikk forbli russisk under grenseforhandlingene i 1826, fordi kirken der var så viktig for russerne. Rommet forestillingen foregår i skal være inspirert av den legendariske baren i Boris Gleb som var åpen for nordmenn sommeren 1965. Folk strømmet over grensen for å drikke billig vodka og møte russere, men det oppstå misforståelser og Anna måtte kaste seg på sykkelen for å slippe unna.

Oppsummerende:

De to forestillingene som jeg har omtalt her står veldig sentralt i Festspillene i Nord-Norges program under Ragnheiður Skúladóttirs kunstneriske ledelse.

Begge handler om det å fortelle historier om minoriteter og språklig mangfold. Dette har Festspillene også villet gjøre ved også å arrangere en rekke møter hvor tema som berører de store fortelllingene og de enkelte historiene i forbindelse med dem ble tatt opp, og hvem som egentlig kan fortelle dem. Her trekkes også forskere inn, slik som når historiker Rune Blix Hagen fra Universitetet i Tromsø holder foredrag om hekseprosessene i Finnmark og Troms sammen med Ida-Annie Hakvåg. Det er et tema som behandles kunstnerisk i konsertforestillingen om trolldomsprosessene i Finnmark, Hairesis – Til hvem gir du din sjel, og som omtales i en senere festivalrapport i Norsk Shakespearetidsskrift. Det gjelder også forestillingen Utvik Senior, om fiskebåten som forliste under mystiske omstendigheter under den kalde krigen. Selv foretok jeg en reise til Nord-Troms for å se nærmere på museer som omtaler den samiske og kvenske arven i dette området, og som avslører en spennende historie med sterke politiske og internasjonale undertoner. Et minnesmerke i Skibotn forteller at våpen og utstyr ble fraktet til Russland under første verdenskrig herfra. Vi tror jo alle at Norge var nøytralt under denne krigen, men i disse fortellingene spekker fasaden. Her er stoff til flere forestillinger og kommende utfordringer for Festspillene i Nord-Norge.

Publisert 29.06.21