Make Nord-Norge great again!

BOOM-BOOM-BOOM-BOOM! Åpningsforestillingen til Kulturytring Drammen, NORDTING av Amund Sjølie Sveen, har nettopp begynt. På scenen

Nordting

Av Amund Sjølie Sveen

Medvirkende: Amund Sjølie Sveen, Erik Stifjell, Liv-Hanne Hugen, Håvar Bendiksen, Niko Valkepää og Sirens.

Kulturytring Drammen,

Union Hovedscenen, 21. juni 2021

foran meg danser discodansere i glinsende drakter, i strobelys, med pom-poms i hendene og brede smil. Dance-musikk blastes ut av høyttalerne på Union hovedscene med voldsom bass. Publikum har fått plasser spredt langs langbord i salen, på samme måte som man gjerne sitter på julebord eller som festivalpublikum.Pandemiens publikumsbegrensninger gjør at det er forholdsvis få av oss, noe som skaper en slags umiddelbar, familiær intimitet. Hele situasjonen gir meg følelsen av å befinne meg på et slags merkelig seminar hvor tiden nå har kommet for kveldsunderholdningen. Jeg sitter omgitt av kulturbyråkrater, hvorav de fleste i likhet med meg har lagt en intens dag med kunst- og kulturpolitisk debatt og samtale bak seg. Og jeg skal være ærlig: Bassen og discodansen - som varer og rekker - gjør meg ikke umiddelbart veldig entusiastisk.

På bakscenen henger et stort lerret for projeksjon, til høyre på framsiden står en talerstol med Nordtingets eget riksvåpen. Stortingets løve er erstattet av en hvit rein mot en bakgrunn i sterk rødfarge. Litt lenger inn på scenen ser vi et trommesett. Til venstre står et bord med to datamaskiner foran et stort vegghengt banner, også med Nordtingets rikssymbol. Det hele ligner scenografien til et politisk propaganda-arrangement, og, som det snart skal vise seg, er forestillingens form en slags blanding av nettopp dét og et foredrag. Foran oss på bordene ligger stemmeplansjer. De skal vi snart få bruke.

Det er nemlig slik forestillingen starter, etter en rask introduksjon av de medvirkende - Sjølie selv, musiker og komponist Erik Stifjell og danser og sanger Liv-Hanne Hugen.

Dialogen med publikum er direkte og sympatisk. Hvem er vi egentlig, vi som sitter der? Sjølie stiller en rekke spørsmål og skaper en åpen, interaktiv dynamikk mellom scene og sal, men også med grep som gjør at vi ikke så lett kan slippe unna. Det insisteres på svar. Hvem av oss følger Sløseriombudsmannen? Bør også Nordting trekke seg fra Kulturytring Drammen i sympati med de kunstnerne og kunstorganisasjonene som allerede har gjort det? Snart kan Sjølie konkludere med at tverrsnittet av oss som ser på en er kulturkvinne over 45, som vil ha ny regjering, ikke kan snakke samisk, ikke har spist fisk i dag, ikke følger Sløseriombudsmannen og ikke mener at Nordting bør trekke seg. Fint. Da kan forestillingen komme ordentlig i gang.

Make the North great again!

Konseptet Nordting ble til da Festspillene i Harstad uforvarende bestilte et verk av Sjølie Sveen i 2014. De hadde neppe forventet det de fikk. Nordting skapte bråk umiddelbart. Daværende fiskeriminister Svein Ludvigsen kalte forestillingen «presumptiv, plump og platt». Nå, hele seksti visninger senere, har Nordting utviklet seg til å bli en mobil demokratisk folkeforsamling. Forestillingen har hatt stunt i fiskehjell, i busser, i samfunnshus og på skoler, fortrinnsvis i Nord-Norge. Utallige tilhørere har blitt budt på marsipankakestykker og snapsglass med russisk vodka. Nordting har åpnet ambassade i Oslo, stilt som politisk parti, og heist og vaiet stolte, røde Nordting-flagg på utallige steder. Og de har initiert debatt. Fiskeriminister Ludviksen ble etter hvert kun én av mange som har latt seg forarge, for Nordting har fortsatt å tråkke næringslivsinteresser og politikere i Nord på tærne ved å tilpasse forestillingen de til enhver tid mest brennbare problemstillingene i den politiske maktdynamikken mellom nord og sør.

Og det er nemlig dét som er kjernen i stykket. «Vårt mentale kart er orientert mot sør, uttaler Sveen, og argumenterer for at det trengs et «arktisk pride». Grepene som benyttes for å trekke oss i Drammen nærmere nordnorske problemstillinger, er mange og varierte. Tidlig i stykket får vi for eksempel historien bak den skjeve dynamikken som fortsatt dominerer relasjonen mellom den nordlige og sydlige delen av landet vårt. Historien fortelles av Sveen, til bakgrunnslyden av vakker korsang, og med projeksjonen av en stadig mer absurd collage av illustrerende symboler i bakgrunnen. Vi får høre om hvordan sør tapper nord for profitten fra fisken, oljen og naturressursene Norge har blitt rikt av, og hvordan kun en liten del av kulturpengene havner nord i landet vårt: «Selv om det meste av ressursene kommer fra nord, sløses det mest i sør,» hevdes det. Fordi forestillingen fra start av har etablert et uhøytidelig fellesskap med oss i salen, og de skarpe utsagnene serveres med både humor og varm lunhet, kan Sveen tillate seg å sette oss søringer kraftig til veggs. Med enkle, men smarte grep formår forestillingen både å samle, konfrontere å bevisstgjøre på den koloniale fortiden vi faktisk har med en del av vårt eget land. Vi forlater aldri foredrags-formatet helt, men det tar stadig nye og uventede vendinger. Plutselig inviteres vi, ‘kulturbyråkratene’ til å være med å synge allsang, akkompagnert av gitar. Melodien er i overkant lystig og rask, men vi gjør vårt beste, på instruksjon fra en vennlig men bestemt Liv Hanne Haugen. Men så skal ordene læres:

Nu får det for

Sa-tan i hæl-vette være nok,

Stjæle for milli-arda og

Tilby oss dritt til-bake,

Kjøss mæ midt i ræ-va,

Vi skal ha MAKTA til-bake

a-arme hæstkuka

Kulturbyråkratene i salen stemmer pliktskyldig i.

På et tidspunkt forklarer Sveen oss om planktonet rauåta, også kalt Calanus finmarchicuss, sin viktige funksjon i nordsjøens økosystem. «Vi træng en rauåte-gerilja!» utbryter han, og hva skjer? Publikum får snart bevitne en rauåte-dans til eksperimentell musikk, tidenes underligste revolusjonære dans utført av stadig flere dansere i glinsende, heldekkende røde drakter.

Krafttale

Disse upretensiøse og lekne grepene gjør oss i publikum mer mottakelige for de ubehagelige delene i forestillingens budskap. For forestillingens klare misjon, slik jeg opplever det, er å levere en klokkeklar politisk forsvarstale for Nord-Norges demokratiske rettigheter. Et kompromissløst og førrbanna opprør mot historiens politiske overkjøring og diskriminering fra oss søringer, og mot nåtidens rike fiskebaroner og skamløse ressursuthenting. Når Niko Valkepää synger Ellinors vise på samisk tilfører det Klaus Hagerups tekstlinjer Ædrømme at vi får en vår /da undertrøkkinga å jorda stanse en ny og uendelig sår klangbunn. Liv Hanne Haugens inderlig råe vokal avslutter stykket med kraft som av et knyttneveslag. Jeg sitter igjen dypt berørt, med en forfrisket bevissthet på mitt eget lands historie. Ikke engang påfølgende servering av vodka i snapsglass og salg av Nordting-merch kan dempe den. Nordting er en forestilling som favner både det folkelige og det smale i samme form. Den er både inviterende, respektfull, konfronterende og samlende. Og dét er faktisk et kunststykke, ikke minst sett fra et demokratisk perspektiv. Jeg stemmer for flere Nordting i sør. Kanskje neste gang som gjestespill i Stortingssalen? (Publisert 22.06.2021)