Orientering Sånafest

Vi, som orienterer oss, vender mot øst, og drar til Son Hølen på Sånafest, en internasjonal og ultralokal festival for nyskapende dans, teater og stedsbasert kunst. Den er der for sjuende gang, men jeg er der for første. Jeg har et konsept som er ‘orientering som praksis og begrep’, og går løselig og helt amatøristisk til verks. Jeg låner, dikter og snylter for å lage en situasjon å skrive ut ifra, som er stedsspesifikk og performativ, og jeg har utstyret i orden. Vi som orienterer oss på Sånafest ser stein, hus og kunst, og i kunsten ser vi også stein, hus og kunst. Og så videre. Jeg prøver å skrive det slik. Det begynner nå, og jeg vet ikke hvordan det går.

Orientering betyr fasader på bygg eller kirker som vender mot øst, mot orienten. Sånafest er mer enn et byggverk. Den er et lokalsamfunn og en institusjon som er fri og flat og som vender seg utover i alle retninger, kanskje mer mot øst enn mot vest, tror jeg, og mot hus, stein, høyde og kunst og så videre. Mot nabo, stein, garasje, blomst, fugl, bekk og elv, og mye grønt. Noe passerer vi, noe står vi inntil. Det kan være et objekt eller et kunstverk som står eller er sammen med det andre som er der, i kartutsnittet eller det helt spesifikke området, og sted og kunst ser tilbake på naboer, kunstfolk og andre ting som er i bildet eller synsfeltet. Alt som er der ser tilbake på sin måte, men kunst ser bevisst og radikalt, kanskje rasende. Vi, som er orientert mot kunst, vet at det er slik.

Vi går fra post, og inn i mellomrommene til neste post og så videre i de to fredelige landsbyene Son og Hølen, som vanligvis er seg selv, men som fra 16 – 26 juni utsettes for kunst, kunstnere og kunstfolk på steder og i landskaper som passer eller ikke passer, og som omfavner eller motsetter seg kunst, kunstnere og kunstfolk. Vi går fra sted og kunst til sted og kunst, eller gjennom steder og kunst, som former og farger, kunstformer, tegn og objekter i et orienteringskart, og til dels som historie og perspektiver. Vi går for eksempel langs Såna eller Hølen-elva som renner gjennom Hølen (som uttales Hørn) og forbi alle Hørninger og til Son og Sooningene som bor der. Og aldri kan en Sooning bli Hørning og motsatt, men elva og Sånafest binder dem sammen. Og høyt over elva er den gamle jernbanebrua fra 1878, som de først elsket og som var helt avgjørende for dem, som Norges aller minste by, men som de deretter hatet, da den forfalt. Men nå elsker de den, for nå er den en gangbru der de har utsikt i alle retninger, og brua er både en ledelinje og et holdepunkt. Den åpner nå.

Kunst, folk og natur har navn som Andreas (festivalleder), som jeg møter først på Zoom fra Haiti, for der bor kjæresten. Lyset er varmt. Det er tidlig på morgenen. Han ler godt når jeg blir synlig fra det mørke hjemmekontoret i Oslo. Det er kanskje håret mitt, eller slutten på en drøm. Ingvild (kunstnerisk leder), som jeg kjenner fra før, sitter med rød leppestift i klart vinterlys nært et vindu i Stamsund. Jeg sier ja slik jeg pleier, til å fortelle, og bestemmer meg altså for konseptet ‘orientering som praksis og begrep’, men jeg aner ikke hvordan det skal gå, mistenker at det er lite originalt og poetisk på feil måte, og at jeg sikkert ikke kommer til å klare å være konsekvent. Men det er den ideen jeg fikk, og jeg har lyst. Jeg har lyst på lett, fargerikt treningstøy og kart og landskaper, og jeg har lyst på kunst. Å avslutte dette for mange sørgelige året på festival ved sjøen, det må bli bra. Jeg tenker på venstresideavisa Orientering, startet i 1952, som et brudd med Arbeiderpartiets ensidige lovprising USA (vestlig kapitalisme) og NATO i en hardt polarisert etterkrigstid, der Orientering ville kritisere i alle retninger, både østover og vestover. Polarisert som nå.

Jeg finner Henning fra Orienteringsklubben Moss, eller OK Moss, som det heter på kort, og drar på trening, kjøper klær og tar nettkurset O-skolen for nybegynnere (barneskolenivå). Henning gir meg OK-Moss-sekk, puslespill med karttegn som stein, hus, bekk, og orienteringsposter, de oransje og hvite. Jeg vet ikke hva jeg skal bruke det til. Jeg skal gå langsomt, ikke løpe, kanskje sykle. Jeg skal bade. Og jeg tror jeg driter i kompasset. Det virker mekkete. Eller?

Autentisk rot versus konstruert rot.

Jeg drar på befaring til Son Hølen, og kjører direkte til post 8 (Skøien Eftf, den gamle nedlagte butikken i Hølen) som ligger inntil en vei på post 6 (Hølen Torg) som ligger inntil den samme veien, som også er det eneste veikrysset i gamle Hølen sentrum, og i nærheten av hølen, som er et sakterennende og djupt område eller kulp i elva Såna. Jeg er tidlig ute, og treffer Alf, som monterer Røttergården Filmgalleri, inne i den nedlagte butikken, som var den eneste. Den er under oppussing, og alle håper at den skal gjenoppstå. Men de vet ikke enda (tror jeg). Mellom filmene er det planker, flis og rot. Alf har bart og sier at rotet skal være der, det er slik de vil ha det. Det er autentisk rot, eller siden noen som alltid i Son Hølen var greie og ryddet, er det mer konstruert rot. Jeg går noen meter langs veien mot post 7 (Jernbane- eller Hølenviadukten), den høyeste brua av flere i Hølen eller ‘stedet med elver’ som det kalles. Andreas kommer ned bakken og inn på torget, med firkantete mørke solbriller i hvit tykk innfatning, genser med stripe og rutete bukser. Hei.

Vi kjører Fiat 500 (bil, min), krysser E6 over til Son og post 1, som er Birkelandsgården som ligger ved sjøen. Vi går langs post 2, som strekker seg fra kaia, via post 3 (Glenneparken – åpent område ved sjøen) langs en landevei, over en høyde, til post 4, som er Lerviks båtbyggeri (ved elv). Post 2 har fire underposter, som foreløpig er ukjent (for meg). Jeg kaller dem 2a,b,c og d, som Henning fra OK-Moss vil si ikke fins i orientering, men det dreier seg om performance. Det skal oppstå og står ikke fast på kartet (ennå). Jeg skriver om det senere. På festivalen skal vi gå, men nå kjører vi. Vi svipper innom Son Spa, for der skal fortelleren bo til en billig penge, uten spa, kanskje til og med uten frokost, men med kaffe og bad (blått, hav). Vi kjører videre via post 13 som er gamle nedlagte Såner stasjon som ligger inntil jernbaneskinner, hus og åpne jorder, og post 12 (Bommen gård – hus, jorder) tilbake til post 6 (Hølen Torg – veikryss, hus). Vi parkerer og går opp til den nye gangveien som er bygget på de gamle togskinnene til post 14 (Fløyåsen, høyde), ned igjen til post 6 (Hølen Torg), setter oss i bilen og kjører forbi post 10 (Hølen Café) til post 5 som er Trollskogen like ved post 9 Bruerparken. Post 11 er fest på bestilling hjem til folk i Son og Hølen, og passer til Hølens historiske rolle som spritsmuglere under forbudstiden. I Hølen er det alltid fest. Vi skal ikke vinne noe, men orientere oss, og bruker intuisjon og alle sanser egentlig, like mye som fornuft. Mat og drikke. Apollinsk fornuft viker for Dionysisk fest i fortellinga (kanskje), som ikke er kritikk, men en rapport fra levende og døde (såkalt).

Dette er en prolog. En innledning. Alle får vite mer om alt etter hvert. Vi er i terrenget. I orientering sier vi at kartet kan ha en tendens til å følge kroppene våre og legge seg slik det pleier, men at det er veldig viktig å hele tiden orientere kartet på nytt for å skjønne hvor vi er. (Ja. Jeg har lest Kartet og terrenget av Houellebecq, en fantastisk bok). Okey. Litt om kart, farger og karttegn: Svart er hardt. Blått er vått. Gult er et åpent område. Hvitt er vanlig skog. Grønt er tett skog. Brunt er høyder eller asfalt. Svart fylt sirkel betyr stein. Brun åpen sirkel betyr kolle. Brune linjer betyr høydekurver. Svart kryss betyr lekeapparat. To streker der den ene ligner en kam er skrent eller stup. Stipla streker er sti. Svart strek er vei. Brun fylt sirkel er liten kolle. En slags rufsete L er et gjerde. En grønn fylt form er tett skog. En svart firkant er et hus eller ei hytte. Et grønt kryss er et enslig tre. En blå fylt form er en dam eller et tjern. En gul fylt form er et åpent område. En brun strek med svart kant er en asfaltert vei. En blå strek er ei grøft eller en bekk. Flere blå streker er ei myr. Høydekurver tett sammen betyr bratt. Stor avstand mellom dem betyr flatere. Kurver som møtes i en sirkel omslutter en høyde, slik den vi går over før vi finner Mia (Habib) på post 4 (Lerviks båtbyggeri) den første dagen. Søkk er en liten dal eller fordypning, som Hølen selv. Vannet (i Såna eller Hølen-elva) renner alltid nedover. Mot Son. Ledelinjer er detaljer som er lette å følge, som stier, grøfter, bekker og jordekanter. Vi følger en ledelinje, skifter til den neste, og så videre. Oppfanging betyr å gå gjennom terrenget til du støter på noe du er sikker på å finne. For å finne må vi forenkle, men det vi finner er komplekst. Man tar riktige eller dumme veivalg, men man skal finne den veien som er best for en selv. Å rote rundt er ikke anbefalt i orientering, men bra i kunst. Vi finner Son Hølen, og vi finner kunst.

Onsdag 16 juni

Post 1: Birkelandsgården i Son

Post 2: Ukjent. Fra kaia via

Post 3: Glenneparken til

Post 4: Lerviks båtbyggeri.

Mellom post 1 og post 3 ligger Son brygge og fiskebutikk. Der er Sånafest sammen med alle som har støttet dem med penger og annet. Det er rekesmørbrød og taler. Andreas har stråcap og rutete bukser (ruter/ bukser). Han sier velkommen og bra (!), og presenterer folka fra fylkeskommunen, lokalpolitikere, kulturrådet, kultursjefen, ordføreren og kona hans, som er kultursekretær, og Thomas (teatersjef) fra Østfold Internasjonale teater (ØIT). Han sier at festivalen er kunstnerdrevet, og består av Mikkel, Thea, Ingvild og ham selv. Ingvild har gul strømpebukse og snakker om historien, og at alle fire er fra området. Det er deres sted. Det blåser helt enormt, men det gjør det ofte. Planten på bordet velter nesten. Sånafests beste metode er drømme-møter. Ingvild sier at de har en drømme-liste. I år har de fått til hjemmevideo-konkurranse, et magasin, hagefest med kunstnere som ikke kjenner hverandre fra før, og de har fått en venn, som er Thomas fra ØIT. Andreas deler ut hodetelefoner og alle danser en dans til instruksjoner Ingvild har laget. Alle danser. Ordføreren, kulturrådet, Mikkel og jeg osv. Det ser nok veldig fint ut (hus, brygge, sjø, vind, kropp), men jeg ser egentlig bare på mine egne bevegelser, og på den flua som Ingvild sier lander på handa mi og som jeg vifter vekk. Jeg har et teppe rundt skuldrene og kjenner meg som en indianer, selv om det kanskje ikke er lov å si det. Teppet har frynser. Thomas (ØIT) får ordet og snakker om stedsspesifikk kunst, siden det er det Sånafest holder på med, og det gjør ØIT og. Han kaller det kronglete, sånn rent praktisk, å møte steder med lyter og historier, som nesten alltid mangler teknikk og noen ganger har vanskelige eierforhold. Men det er det verdt, for det er ekte menneskemøter (noe sånt sier han, og jeg tenker på markedsplassen), og han snakker om å plassere kunsten der folk er og lever, der tingene er i forandring (og jeg tenker forhandling og aktualitet/ her og nå liksom). Så sier han at stedsspesifikk kunst etterlater et merke i virkeligheten, som blir som et slags spøkelse (det liker jeg), og at Sånafest har gjort Son Hølen til en spøkelsesby, der kunsten lever i skyggene. På en bra måte. Og jeg tenker at det ikke er rart at gamle institusjoner er haunted, nesten døde eller i alle fall stivna, og at nye institusjoner er livløse tomme triste bokser, selv om det sikkert blir liv etter hvert. Vi kan håpe, siden det er så mange av dem akkurat nå (stort hus, institusjon), de nye tidsriktige pene skallene, eller fasadene, med mange regler inni. Mia sier noen ord om det å ta en forestilling inn i et helt ukjent rom. Alle som snakker står med ryggen mot hus og vendt mot sjø, og vi som hører på sitter motsatt.

Post 1, Birkelandsgården, et trehus med tårn og spir, i en blanding av jugend og sveitserstil, to hus bortenfor mot sør, ved sjø, skal ifølge programmet romme et lydverk av Fabrice (Moinet), men det viser seg at Weaving in progress er ute i post 3 (Glenneparken/ åpent område) tett inntil Kystkultursenteret, der selve åpningen også er. Omgitt av flagg og vimpler i et mønster som minner om orienteringskartet mitt (firkanter, trekanter og sirkler). Det er gule etasje-parasoller med frynser. Det er festtaler. En etter en går de opp på en liten hvit scene på ca. 1 kvm. Tom Anders (ordføreren) tøyser om høydeskrekk. Rett bak ham, ikke en meter unna en gang, er sjø, brygge og båt. Retningen er motsatt. De som snakker ser innover land, og vi som hører på ser utover vann. Tom Anders sier at ingen tviler når det gjelder bevilgninger til Sånafest. Alle er enige om det. Sånafest har et program å misunne. Strukturert eller ustrukturert, de er ikke som andre. We declare love with words (!), sier han og viser til Building Conversations som skal skje på lørdag med oppmøte på Post 3 (Glenneparken, det vil si der vi er nå). Ronny/ Johnny(?) (kultursjef) kaller Sånafest galskap satt i system, og er stolt over at små og store nasjonale og internasjonale grupper og kunstnere kommer hit, til Vestby kommune, der alt er mulig. Ingvild er forfjamset og takknemlig, de hadde ikke trodd det ville bli festival i år, men det skjer. Det skjer nå. Hun sier at de tenker på festivalen som en elv, lik Sånaelven, at de vil skape bevegelse, og at de håper folk vil bevege seg med. Det gjør vi. Fabrice (Moinet) introduserer arbeidet sitt, og vi går inn i og rundt Weaving in Progress, som er en lydinstallasjon av femti håndlagede tre-høyttalere. De ligner litt på fuglekasser. Jeg tror det er bjørk behandlet med linolje. De står tett inntil Louise, en gammel nordisk folkebåt, på litt forskjellige steder, og i en slags V-form. Louise står under tak, ved siden hav hus, åpent område og sjø. Høyttalerne teller seg selv, og det er mønstre og tepper av lyd, der vi kan ønske oss låter (så vidt jeg forstår). Det er telling og lyd (lokal), noen ganger litt jazz (ønsket). De gjør det fire timer hver dag på tre forskjellige steder (Båtbyggerverkstedet, som ikke har fått noen post, for det visste jeg ikke), og på post 13 (Såner stasjon). Folk stryker på dem, de er glatte, og det er helt i orden å ta på dem sier Fabrice i en gammel strikkegenser med hull. Jeg snakker med Madeleine, som har vært med som frivillig fra begynnelsen. Hun gir meg grønnsakschips og sprudlende te tror jeg de kaller det (har ikke hørt om det før). Hun har Sånafest T-skjorte. Den er gul med et dyr på. Er det bever? Er det bever langs Såna-elva, jeg vet ikke. Jeg må spørre.

Mikkel har caps og flagg i Sånafestmønster. Han vifter med flagget. Stefan (Andersson) i gult oljehyre kommer med dagens fangst, – fersk fra havet, roper han. I kassa ligger deilig såpe med duft av hav, som det står. Det selges med en dæsj sitron og litt dill, og han er ganske pågående. Han henter mer i båt, som ligger til kai ved sjø, og følger etter oss når vi følger etter Mikkel og flagget hans. Vi går langs sjø (blått), på asfaltert vei (brun med svarte kanter), forbi hus etter hus (svarte firkanter), etter hvert på begge sider av vei. I et kryss følger vi vei oppover en slak høyde med hus på begge sider. Rett etter nr. 7, som er et rødt hus på høyre side, nesten øverst i bakken, ligger nr. 14, et svartbeiset hus på venstre side. Der står Nicolaj (Wamberg) på garasjetaket inntil vei, der vi står. Han er helt hvit eller nøytral og ser utover havet mens han spiller på en ukulele og synger. Under ham står DP57490, og ut fra tett skog kommer to unge menn som får noe uventet. De er glade. Nicolaj synger som kvinne og som mann, eller lyst og dypt. Han synger om havet der nede og om oss, og at vi er der sammen. Det er sentiment, på en fin måte, og vi blir på gråten. Vi går videre over høyden. Ingvild (festival) og Ingvild (forteller) snakker med en mann i et hvitt hus på høyre side, det er blomster og grønt overalt på det og rundt det. Stemor i lange rekker. Pelargonia i alle vinduskasser. Mannen sier at det noen ganger før i tida hendte at Sånaelva rant fra Son og oppover til Hølen, og da satte alle Sooninger seg i båten og dro opp til Hørningene og fikk dram. Det tror vi på. Vi går ned en slak bakke med bratt skrent (to svarte streker der den ene ser ut som en kam) og tett skog (grønt) på høyre side. På venstre side er det et lysegrønt jorde (åpent område/ gult), og bak der, kanskje 50 meter unna er det en kolle (brune streker), der Anna (Rauhala) og Alba (Albert) sitter som troll (syns jeg) og spiller på synth og klarinett. Anna synger på sin måte (gauler og hoier), det er litt sirkus, selv om de sitter helt stille som små troll, og det humper av gårde, med en lett skrikende klarinett, ompapa fra synthen og Annas stemme (hallåååå). Vi går ned i bunnen av bakken, tar vei til venstre. På høyder ved siden av vei står Alba og Nicolaj, sistnevnte med leppestift og handa på kuken, og den fordømte selgeren Stefan spretter opp av en gammel gruskasse med den ekle fisken sin.

Vi er straks framme ved post 4 (Lerviks båtbyggeri/ hus, brygge, båt) som ligger under bratt skrent ved elv, ved Såna-elva faktisk. Utenfor er det for anledningen en liten café med de samme vimplene, gule etasje-parasollene med frynser, gule tønner med blomsterbånd, og bar fra Roots, med for eksempel varm urtete direkte fra nærskog (grønt område). Inni båtbyggeriet har brødrene Lervik bygd alt fra klinkbygde snekker, til finnjolle og motorkryssere, men ikke nå lenger. Nå er det tomt. Med smittervernsmeteren er det plass til 30 folk pluss et par vakter. Mia (Habib) står på ei svart dansematte som tar ca. 1/3 del av rommet. Ellers er det trevegger og tregulv. Noen hvitmalte områder, som lemmene, som kan åpnes ut mot elva (ledelinje). Og ei stor plate med omriss av verktøy. Svart molton foran vinduene. I begynnelsen er to av dem på hver side av scenen åpne slik at dagslys kommer inn. Etter en stund drar hun dem for (mørke/ teaterlamper). Missing in Action fra 2005, ‘sammenstiller bildene av kroppen som terrorist/ fremmed/ undertrykt for å vise fryktens menneskelige ansikt, og antyder at et menneske er mye mer enn summen av de ideene og forestillingene man mener hun/ han representerer’. Fortvilelse, raseri, smerte, politikk. Vi ser det. Hun har danset i en kirke, i et okkupert hus, hos PKK-geriljaen, og i Israel, men jeg kjenner ikke konteksten. Det er henne, dansematta, en mikrofon og et lite teknisk bord med lysbord og ghettoblaster, pluss (nå) Sånafest (elv) og Lerviks båtbyggeri (lys, lukt, størrelse/ hus, tjære, elv, sjø). Mia løper med den svarte genseren rundt hodet og ansiktet, og med støvelen i handa over hodet, rundt og rundt i sirkler. Hun har løpt i større og mindre sirkler med den samme genseren og støvelen. Det er spøkelsesrom inne i forestillingen. Den er aktuell mer enn den er stedsspesifikk. Sånafest har orientert kartet (terrenget).

Jeg skriver en setning om ‘falsk’ stedsspesifikk og ‘ekte’ stedsspesifikk, – at den ekte på ekte forholder seg til stedet og konteksten, mens den ‘falske’ for eksempel er en turnerende forestilling som er laget slik at den kan spilles i alle slags rom, eller en forestilling/ arbeid som er laget i et annet rom enn et modernistisk eller klassisk et. Det er mye rot rundt det. Ellers er jeg er helt imot å bruke begreper som ekte og falsk!! Alt har en egen logikk. Sånafest finner steder og folk, og folk og steder finner dem. I dag/ kveld (fredag 18) er Fabrice på post 3 (Glenneparken), Stefan, Nicolaj, Anna, Alba på post 2 a, b, c og d (Glenneparken til post 4 Lerviks båtbyggeri, ved elv) der Mia holder foredrag og Andreas har filmpremiere. (Mia gjør forresten en ‘ekte’ stedsspesifikk i Hølen neste helg.) Denne teksten er del 1 av Orientering Sånafest. Det kan bli to (kanskje tre) deler til. Den neste kommer om et par dager.

Ingvild Holm 18/6/21 klokka 13.20 (sendt)

https://www.saanafest.com