Sympatisk og omsorgsfullt

Dette er et stykke som minner meg på hva det er som gjør teater spesielt og hvorfor jeg liker det så godt. Vi opplever noe uventet, noe uforutsigbart

UTOPIA – ET DRØMSPEL FRA TØYEN

Konsept og regi: Toril Solvang og Maja Roel

Produsent og koreograf: Maja Roel

Skapende utøvere: Henrik Hoff Vaagen, Maja Roel, Ibrahim Fazlic, Seda Witt, Renate Reinsve, Toril Solvang, Elisabeth Safari, Mariam Ghaffar, Yosef Adam, Mathilde Vagstein Omholt og Ilwad Ismail

Scenografi og lysdesign: Fredrik Floen og Ingeborg Staxrud Olerud

Kostyme: Fredrik Floen

Komponist og musiker: Julian Skar

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Co-produksjon: Black Box teater og Nationaltheatret

Spillested: Tøyen torg og et nærliggende høyhus, fredag 11. juni 2021

og vi opplever det sammen med andre. Dette er ei stedsspesifikk forestilling – og den bruker stedet sitt, Tøyen, fint. Vi i publikum involveres, men ikke plagsomt mye. Vi føler oss ivaretatt.

Tøyen torg

Et nokså lite antall mennesker (10-12 stykker) møtes på Tøyen torg til fastsatt tid. Vi får en pose med et visir som vi skal ta på oss når vi får beskjed om det. Smittevernregler blir presentert. Så kommer en gruppe unge mennesker mot oss. De har kostymerte hoder – de bærer en slags hatter/hodepryd/oppsats laget av plast. En av aktørene snakker rolig til oss der vi står i en halvsirkel med korrekt avstand mellom oss. Han ber oss legge merke til ting rundt oss: «Se på bakeriet, legg merke til at agurken hos grønnsakshandleren koster 10 kroner stykket, se på blomstene som vaier i vinden og der kommer to menn med koffert som skal til Island». Teksten og måten den blir formidlet på, gjør at vi stresser ned. Vi tar oss tid til å ta inn akkurat stedet der vi er. Det hele er imøtekommende og vennlig.

Utopia

Vi blir bedt om å ta på plastvisirene vi har fått tildelt. De har et lag med gjennomsiktig rød plast utenpå selve plastvisiret. Visirene er laget i Kina og en liten kuriositet er at på bruksanvisningen på pakken står det: «Trekk det elektriske båndet bak nakken, slik at visiret er på panneområdet». Her skulle det nok stått «det elastiske båndet». Den ikke-intenderte skrivefeilen gir smått ubehagelige assosiasjoner. I grupper på tre får vi hver vår leder med plastoppsats på hodet. Verden, Tøyen, er blitt farget rød på grunn av plastdekket på visiret. Det gir assosiasjoner til science fiction-filmer – til utopiske eller dystopiske verdener. Det er et enkelt, men virkningsfullt grep for å skape en fremmedgjøringseffekt. Lederen vår fører oss rundt til inngangen av ei høyblokk. Hun forteller underveis at den tyrkiske butikken på hjørnet feirer 200-års jubileum i år og en gutt med magiske evner er født akkurat her, han jobber nå med diplomati og med å skape fred i verden. Vi ledes tekstlig inn i et Utopia på Tøyen – eller inn i et framtidsscenario. Lederen vår presenterer teksten rolig og med et sympatisk alvor.

Opp

Vi tar heisen, to og to, til 11.etasje. Spriting av hender blir som en del av et ritual, ikke lenger en hverdagslig hendelse. Nå har aktørene fått på seg mer kostymer. Det er biter av hvit presenning og mer plast som dekker kroppene. En og en blir vi ønsket velkommen inn. Vi blir tildelt hver vår «drømmealkove» – et lite rom under en høy stol av tre. Det lille rommet har dekke av hvit presenning og en liten pute å ligge på. Stolene med drømmealkovene under står på rekke vendt mot de store vinduene i denne toppetasjen. Vi blir bedt om å legge oss ned i alkoven, ta av visiret og lukke øynene. Alt er rolig. Ambient musikk fyller rommet. Etter hvert ber stemmer oss om å fokusere på forskjellige ting og tema – om å drømme og forsone oss med oss selv på et vis.

Ute, mot byen

Vi blir bedt om å klatre opp i trestolene. Aktørene jobber nå sammen i gruppe på takterrassen utenfor de store vinduene. De jobber skulpturelt med kroppen. De jobber samlet som om de var ett vesen, og de jobber med at en enkelt aktør danser utenfor gruppen. Teksten inneholder blant annet sitater, eller samplinger, fra August Strindbergs Et drömspel, og kanskje også Shakespeares Hamlet med: «Hva er et menneske?» Ja, hvem er vi her vi sitter høyt oppe i et hus på Tøyen i Oslo. Vi har fått mye tid til å ta inn stedet vi befinner oss på. Det at vi er i en gammel arbeiderbydel øst i Oslo som nå er preget av mangfold, farger opplevelsen av nået og av oss selv og vår tilstedeværelse i verden. Vi sanser denne bydelen. Vi blir en del av Tøyens historie. Dansen utenfor vinduene, den fragmenterte teksten og den ambiente musikken er dynamisk og til stede for akkurat oss.

Å bli beveget

Dansen og teksten foregår i sekvenser som følger på hverandre før vi blir bedt om å klatre ned fra stolene og følge etter en plastkledd leder. Vi blir ledet ut på takterrassen. Der blir vi stående ved siden av hverandre ved rekkverket og se ut på byen, en stemme leder blikket vårt. Nede på Tøyen torg danser noen plastkledde, de vinker til oss. Rolig på rekke, med mellomrom mellom oss, går vi en runde på terrassen rundt hele bygget, før vi fortsetter ned vindeltrappa fra 11.etasje og ned. Nettopp dette at vi på en slik måte deltar fysisk, gjør oss ekstra oppmerksomme på det fysiske i en teateropplevelse. Dette kunne man aldri opplevd i noen annen setting enn i en teaterhendelse som dette. Den rolige og varsomme måten aktørene har behandlet oss på, kjennes som omsorg. Vi blir beveget og berørt. Utopia betyr et ikke-sted, eller et perfekt sted. Her kobles vi kanskje på et drømmenes sted, men mest av alt kobles vi på selve stedet – både det rent fysiske stedet Tøyen og vårt eget indre sted.