Akhmatovas «Rekviem» som allkunstverk

 «I dei grufulle åra da Jezjov var sjef for tryggingspolitiet, stod eg 17 månader, dagleg, i fengselskø i Leningrad», sier jeget i Akhmatovas innledning

til en diktsyklus om vilkårlige fengslinger og deportasjoner i Stalins Sovjetunionen. 

I Teaterhallen har et kunstnerisk team på ti personer bidratt med sin kompetanse i musikk, scenografi, lys, koreografi, lyd og dramaturgi for å formidle et verk breddfullt av smerte. Med en flat struktur der alle har hatt aksjer i forestillingen, alle har kunnet si noe. Instruktør Erlend Samnøen eller den med høyest kompetanse innenfor en funksjon har til slutt hatt vetorett.

Listen over medvirkende er likevel ikke forskjellig fra de team som pleier å bidra til en teateroppsetning. Faren ved en flat struktur er at de kunstneriske virkemidlene spriker.  

Telling og showing

Først sitter jeg avventende i Teaterhallen – åpningsgrepet gjør meg i tvil. Scenen domineres av en bølgende, sammensnekret rampe med fire hull av ulik størrelse. Skuespiller Helga Gurens stemme lyder over høyttalerne: «Et rom. Et teaterrom. Vi ser på …», sier hun og beskriver scenografien i detalj. 

Det er nyttig å få vite at det på scenen ligger en stor kåpe av kork – en sørgekåpe. Så forteller hun at «nå kommer to musikere inn» idet de kommer inn, og sier hva musikerne gjør samtidig som de gjør det. Det kunstneriske teamet har altså skrevet en scenetekst som benytter telling samtidig med showing. 

Bare delvis fungerer denne Verfremdungs-teknikken. Gurens gjentakelse av ordene «Et rom. Et teaterrom …» skal minne oss på at vi lever ordinære liv, snart skal vi hjem og gjøre vanlige ting. Opp av rampehullene trekker hun og musikerne gjenstander som signaliserer hverdag og fritid: En kaffetrakter, kopper, bakeboller, en rive, en parasoll, en radio.

Grepet får likevel dominere litt for mye. Samnøen burde satt foten ned før for å virkeliggjøre oppsetningens uttalte mål: Å uttrykke smerten i Akhmatovas dikt. 

Rekviem over sovjetisk lidelse

Anna Akhmatova (1889-1966) var en elsket lyriker i Russland på 1910-tallet, men fikk i 1925 et uoffisielt trykkeforbud, fire år etter at ektemannen, Nikolaj Gumiljov, var blitt skutt og drept. 

Deres sønn, Lev, og hennes nye mann, Nikolaj Punin, ble arrestert i 1935. Da skrev hun diktet Dei henta deg ved daggry. 

De to slapp ut, men to år senere ble sønnen fengslet på ny. De fleste av samlingens dikt har Akhmatova datert til årene 1938-1940. Lev ble satt fri i 1940 for å kunne delta i krigen.

Poeten fikk i 1946 et offisielt trykkeforbud. Hun forsto at diktene om arrestasjonene og kvinnene i kø utenfor fengslene, var for avslørende og farlige å bevare i skrift. Sammen med noen få venner lærte hun dem utenat ved å resitere dem igjen og igjen. 

I 1949 ble Punin og Lev sendt til Sibir. Ektemannen døde, sønnen slapp fri etter sju år. Ett år senere skrev Akhmatova syklusens siste tekst. Da hadde Stalin vært død i fire år, likevel ville ikke Forfatterforeningen i Sovjetunionen trykke diktene. «Rekviem» ble utgitt i Tyskland i 1963. I hjemlandet hennes kom syklusen ut i 1987 takket være Gorbatsjovs glasnost-politikk.

Scenen våkner til liv

I rette øyeblikk i åpningssekvensen overrasker Guren oss ved å si «det faller et støvkorn ned i rommet.» Vi humrer, det stemmer nok, skjønt støvet synes ikke. Opp av et hull stiger to røde strømpebukseføtter, snart klatrer skuespilleren ut, kledd i gul jakke, hun beveger seg rytmisk til musikken, veiver til slutt fortvilet med armene. Guren blir brått kvinnen som står sytten måneder i kø ved fengselsbygningens port fordi hennes kjære har blitt arrestert: «Dei henta deg ved daggry. Eg måtte vandre / bak deg, som låg du på likbåre alt. / Barna kraup gråtande saman hos kvarandre.» «Aldri aldri gløyme / denne stund! / Kvinner over vår heile jord / ropar i dag gjennom min munn.» 

Med ett forvandles det som var en nøktern beskrivelse av et rom til en kunstnerisk helhet der musikk, koreografert bevegelse, scenografi, lysdesign og tekst taler sterkt sammen. Guren drar meg inn i Halldis Moren Vesaas´ gjendikting: «Stilt flyt Don. Stilt elva sig. / Gul månemann inn i huset sig.» «Sonen i fengsel. Mannen død. / Be for meg i mi nød.»  

Libera me, Domine

Kaffen traktes på rampen, Guren nevner støvkorn som faller på pianoet. Midt i trivialitetene begynner musikerne å spille en arie fra Faures «Requiem». Skuespilleren synger mens hun trer på seg en trevlete bukse: «Libera me, Domine, de morte aeterna, in die illa tremenda. Quando coeli movendi sunt et terra.» («Befri meg, Herre, fra den evige død, på den fryktelige dagen da himmel og jord skal bli beveget» (min oversettelse).)

Når denne delen av oppsetningen blir så sterk, skyldes det Gurens framføring. Først synger hun strofen i lavt toneleie, så går hun opp en oktav. Det lyder skjelvende, som røsten til en fortvilet. Smerten forsterkes da hun blander brokker av Akhmatovas dikt med Faure-strofer til en gripende vekselsang: «Nei, kven kunne tenkt at du skulle stå her utafor Kresty-fengsel, teiande, grå, / som ei av fleire hundre med pakke i hand» «Libera me, Domine, de morte aeterna …» «I sytten månader skreik eg i nød: / Slepp sonen min laus før han ligg død!» «Libera me, Domine …»

Smerteskriket 

Men ingen befrielse kommer. Guren slutter å synge, musikken øker i styrke, hun leser: «Død, eg ventar på deg. Eg har det svært vanskeleg. / Kvart lys har eg sløkt, og opna mi dør for deg». Så overmannes jeget av galskap: «Vanvett, din djupe skugge fell / over mitt sinn, meir og meir (…) Eg har ikkje kraft til å stå imot deg, / må berre sanse at du vinn.»

Guren skriker ut setningene så det er vondt å høre ordene. Det er på nippet til å bli for høyt, men musikken, de sønderrevne buksene, skuespillerens rasende formidling går opp i en ny helhet – dette er Munchs Skrik, dette er kvinners smerte i poetens hjemland, men også over hele kloden – nå lyder det i Teaterhallen en dag i 2021, og publikummerne kan assosiere fritt til Afghanistan, Hviterussland eller Syria. Verket er med ett blitt tidløst.

Guren tar på seg den altfor store sørgekåpen mens hun leser fra Akhmatovas epilog: «Ja, den gongen fekk eg sjå og lære / korleis eit andlet brått kan miste spenst og liv. / Eg lærde da på bleike, slappe kinn å lese / den harde kileskrift som liding skriv. / Eg så at det er sant at hår kan skifte / på ei natt ifrå lyst, og ifrå mørkt, til grått. / På lydiggjorde lepper så eg smilet falme, / eg såg at angst kan bryte ut i lått.»

Allkunstverk

Men ambisjonen om et allkunstverk lander ikke helt. Rett nok virker rekken av aktørers bidrag sammen: Komponist og lyddesigner Amund Ulvestad, musikerne Anders Brunvær Hauge og Bendik Andersson på atten instrumenter, Katja Ebbel med ansvar for iøynefallende kostymer og en fascinerende scenografi. Therese Markhus har gitt den dyktige Helga Guren en uttrykksfull koreografi, Jill Tonje Holter står for sminke, Ingrid Skanke Høsøien for lysdesign. Carl Jørn Johansen har vært dramaturg, og Samnøen har på sitt beste samlet trådene slik at «Rekviem» formidler et rystende verk. 

Men jeg tror han burde kortet noe ned på metakommentarene og dempet den stadige påminnelsen om vår trivielle hverdag.