Snakk til meg!

Uttrykket «may you live in interesting times» skal sies å være en gammel kinesisk forbannelse – og det virker som om dagens barn og unge er

Assitejfestivalen 2021 – Talk to Me!

Tema: Hvordan representeres og presenteres de unges stemmer i scenekunsten i dag?
My First…, Hovedscenen på Teateret, 22. sept.
Testløpet, Kristiansand Stadion, 23.sept.
To duetter, Teatersalen på Kilden teater og konserthus, 23.sept.
Monster i magen, Dansesalen på Kilden teater og konserthus, 24. sept
Katt savnet, Teatersalen Kilden teater og konserthus, 24. sept 2021

forbannet. Jeg anser det ikke som nødvendig å skrive en liste over de tilsynelatende uløselige utfordringene neste generasjon står ovenfor. Men når det er sagt, så tolker jeg Assitejfestivalen 2021s tittel og tema som håpefulle. Festivalens tema er «Hvordan representeres og presenteres de unges stemmer i scenekunsten i dag?» og festivalens tittel: «Talk to Me!».

Men hvem er det som sier, eller roper, «snakk til meg!»? Er det de voksne som inviterer inn barna, med en oppfordring til samtale og representasjon? Eller er det barna som roper til de voksne med et krav om informasjon og inkludering? Hvordan skal, bør og kan voksne mennesker kommunisere med barn og unge?

Workshop med Kabinet K

Joke Laureyns og Kwint Manshoven fra det belgiske dansekompaniet Kabinet K bidrar sterkt til årets fagprogram. Et av de første arrangementene på festivalprogrammet er deres workshop forbeholdt scenekunstnere, som gir en introduksjon til hvordan de frembringer materiale til sine forestillinger. Kabinet K arbeider med både profesjonelle dansere og barn/ikke-profesjonelle på scenen. I løpet av workshopen viser de noen videoer fra forestillinger og prøver, før de leder deltakerne i flere kontaktimprovisasjonsøvelser. Undertegnede er 195 cm høy, og på et tidspunkt under workshopen påpeker Laureyns hvordan jeg krøket meg sammen for å kunne arbeide med noen av de lavere deltakerne. Hun ba meg forsøke å ha en oppreist holdning, da dette var en typisk problemstilling under deres ordinære øvelser med barn. De voksne møter ikke barna på eget nivå, men forsøker heller å gjøre seg selv mindre, å innta en annen «verden», istedenfor å invitere barna opp til seg, som likestilte. Workshopen var en inspirerende øvelse i å frembringe materiale på en måte som kan være relevant for både kunstnere og ikke-profesjonelle i flere aldersgrupper.

Testløpet

Testløpet er en forestilling med stort potensiale. Klara er 11 år og har en mamma, en pappa og en bonusmamma – og skal i løpet av forestillingen gjennomføre et «testløp» på Kristiansand Stadion for å se om hun har en fremtid innen friidretten. Publikum består av barn på 10-12 år, og på min visning var 50 barn fordelt i tre grupper. Klara dukker aldri opp, men de tre publikumsgruppene møter på hver sin forelder bak stadionets tribuner. Jeg ble med i gruppen som møtte Klaras pappa. Første del av forestillingen består av samtaler mellom de mindre publikumsgruppene og skuespilleren. Dette synes jeg fungerer godt, og vekslingen mellom historieformidling og improvisert samtale med barna gjøres på en god og trygg måte av skuespiller Bendik Ø. Johannessen. Etter min mening faller ting litt fra hverandre i løpet av andre del av forestillingen. Her skal de tre karakterene og de medfølgende gruppene på 15-20 barn møtes for å snakke om diverse problemer knyttet til deres relasjon. Slik jeg tolker informasjonen om forestillingen er store deler av andre halvdel improvisert. Det er mulig den store publikumsgruppen og det dårlige været gjorde forestillingen mer kaotisk og uoversiktlig enn den trengte å være, men selv opplevde jeg mange av de improviserte simultanelementene som forvirrende og uengasjerende. Jeg skulle gjerne sett forestillingen på en bedre dag med mindre publikumsgruppe, da konseptet var interessant og skuespillerprestasjonene gode.

Det kroppslige og seksuelle

Forestillingene My first… og Katt Savnet omhandler sex, kjærlighet og det kroppslige på ytterst forskjellig vis. My first…er en humoristisk og pinlig forestilling om fem ungdommer som skal fortelle hverandre og publikum om sine første opplevelser med kjærlighet og sex. Formspråket er utadvendt, og veksler mellom fiksjonslag hvor de forteller forskjellige historier, både med og uten oss i publikum «til stede». Spillegleden er helt enorm hos de fem skuespillerne, noe som gjør at en forestilling som til tider frembringer både røde kinn og himlende øyne blir sjarmerende og morsom. Katt savnet er derimot en tidvis mørk monolog om en ung kvinnes liv i møte med kropp og sex, men også vold og skam. Karla på 10 år dreper nabokatten Kånrad ved et uhell, og får kallenavnet «kattemorder», men forsikrer publikum om at hun ikke mente å drepe ham. Forestillingen begynner på noe humoristisk vis med en spøkefull og selvironisk tone fra hovedkarakteren Karla, og til å begynne med lurer jeg på om forestillingen er ment for litt eldre barn. Men Karla blir voksen i løpet av historien, og plutselig er vi på klassefester, tinderdates og detaljerte beskrivelser av diverse samleier. Monologen endrer karakter da Karla en dag er ute på løpetur, og hun blir overfalt og voldtatt. Det som følger, kan beskrives som en mørk spiral i møte med et helsevesen og samfunn som påfører Karla skam og skyldfølelse. My first… og Katt savnet er to vidt forskjellige forestillinger som begge forsøker å si noe om hvordan det er å oppleve seksuell utvikling og utforskning, samt grensesetting og grenseoverskridelse. Der hvor My first… behandler tematikken med en lettbeint og nærmest revyaktig fremtoning, kontrasterer Katt savnet denne humoren med et nødvendig alvor. Katt savnet er ment for 16 år og oppover, My first… har ingen aldersgrense, men jeg vil tro samme aldersgruppe vil få mye ut av forestillingen.

To duetter

To duetter var et av festivalens høydepunkter for meg. En intim, vakker og autentisk danseforestilling hvor to mødre danser med sine faktiske sønner. Forestillingen starter med at mødrene står backstage, uten å lytte til hva som skjer på scenen. Sønnene deres, den unge gutten Elling og tenåringen Gabriel, forteller oss at de skal endre små deler av koreografien som deres mødre ikke får vite om. Dette virkemiddelet fremstår som noe mellom et kreativt benspenn og en rampestrek – det hele er forfriskende uteatralt og ærlig. Den unge gutten og hans mor, i dette tilfellet ansvarlig koreograf for forestillingen Silje Solheim Johnsen, fremfører så en leken, vakker og til tider voldelig koreografi. Det starter med en omfavnelse, og et kjent bilde av barnet som står og danser på mors føtter, men flyter etter hvert over i et noe uhyggelig bilde av mor som ligger på gulvet mens sønnen tråkker på hodet hennes. Danserne oppholder seg både på scenen og ute i publikumsområdet – de anvender instrumenter og leker med publikums forventninger omkring hva som skal skje på en danseforestilling. Det er skisseaktig, lekent og spennende. I andre del av forestillingen danser tenåringen Gabriel og hans mor Miriam Riise Bait sammen i en heftig koreografi. Deres relasjon virker mer likestilt, og Gabriel har en større agens sammenlignet med sin yngre kollega. Dansen begynner med at Gabriel griper fatt i morens hestehale, og en koreografi et sted mellom omfavnelse og kamp finner sted. Igjen så har dansen en skisseaktig kvalitet i høyst positiv forstand. Det fremstår mer som om vi er invitert hjem på besøk til profesjonelle dansere som er sjenerøse nok til å vise oss en forestilling.

Monster i magen

Et annet høydepunkt fra festivalen er Rimfrost produksjoners Monster i magen. Forestillingen handler om barns møte med de vanskelige følelsene knyttet til dødsfall og sorg. Historien handler om Jenta, spilt av Stine Anette Hemmingsen, som plutselig fikk et monster i magen i etterkant av morens dødsfall. Vi møter Jenta en kveld hvor hun forsøker å fange monsteret i en rekke feller, samtidig som hun forteller oss om vanskeligheter knyttet til sinne og frustrasjon i møte med voksne og barn som vil snakke om sorgen. Historien er gjenkjennbar, og munner ut i et spennende klimaks med en tilfredsstillende avslutning. Et av privilegiene med å se teater sammen med et barnepublikum, er at det blir enklere å se hva som engasjerer forestillingens målgruppe. Her er det ingen tvil om at forestillingen treffer, og det fremstår både som om barna sitter på nåler av spenning, samtidig som de føler seg trygge nok til å komme med utrop om hva Jenta burde gjøre i forskjellige situasjoner. Denne suksessen kan knyttes til høy kvalitet i alle ledd. Scenografi og lys skaper et spennende univers ut av hovedkarakterens soverom, lydbildet er rikt og akkurat nifst nok, og Hemmingsen portretterer Jenta på dyktig vis med stor innlevelse og god formidlingsevne. Apropos festivalens tematikk rundt representasjon så mener jeg dette var en fin og nyansert fremstilling av den følelsesmessige kompleksiteten og styrken som kan bo i barnet.

Å lytte når de snakker

Det siste jeg vil skrive om er en overraskende del av fagprogrammet. Danske Bæredyktig Scenekunst NU er en forening hvis mandat er å inspirere scenekunstbransjen til å arbeide mer bærekraftig. Young Delegation Program er Assitej-festivalens internasjonale ungdomsdelegatprogram, og i programmet står det skrevet at vi som publikummere kan delta på en åpen samtale mellom nevnte grupper om bærekraftige scenekunstproduksjoner. Samtalen ledes av Jacob Teglgaard fra Bæredyktig Scenekunst NU, og noe av det første han sier er at dette ikke skal handle om scenekunst. Det skal derimot handle om ungdommene i Young Delegation Program, som for anledningen sitter i en sirkel foran oss, og deres følelser knyttet til klima og deres egen fremtid. De voksne delegatene og «publikummerne» sitter på utsiden av sirkelen og ser inn. Det som følger, er en rystende samtale mellom ungdommene og Teglgaard hvor de unge deltakerne uttrykker engasjement, apati, angst og den sterke følelsen av å ikke bli lyttet til. Et spesielt rørende samtaleemne som går igjen, er hvordan flere av de unge voksne allerede nå ikke ser for seg å få barn på grunn av klimaendringene – og hvordan de er utmattet av at voksne forteller dem hvordan «det kommer til å endre seg». Teglgaard er en trygg men provokativ vert som møter deltakerne på deres egne premisser, og selv om rommet er fullt av mennesker utleverer ungdommen seg selv på en måte som gir frysninger. Det er en vond samtale som sitter igjen i ettertid.

Teater og scenekunst kan sies å være en både estetisk og sosial praksis. Jeg opplever at mange av forestillingene, samt fagprogrammet og festivalens tematiske omdreiningspunkt, oppfordrer til generasjonsoverskridende respekt og kommunikasjon, hvor de voksnes stemmer ikke overdøver. Som helhet mener jeg festivalen lykkes i å skape kunstneriske og sosiale møteplasser hvor barn og unges stemmer blir hørt.

(Publisert 28.09.2021)