Det siste hvilested strødd ut overalt. Dit drar vi

Ut av mørket står en mann alene på dekket i taushet, går urolig fram og tilbake. Et nytt, kort mørke før det dukker opp en mann til. To menn er i samme båt. Den ene spør og den andre svarer. Vennskap og død.

Felleskap og fravær. Båten og havet, seile over skremmende bølger og ankre opp i den trygge viken. Være noe solid, som så sprekker opp og faller fra hverandre, være steinen som synker i havet. Velge sin egen død i redselen for selvmordet.

Vi blir mindre enn vår egen identitet

Turneteatret i Trøndelag skal reise rundt sammen med LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord. Før hver forestilling blir det en førsnakk om selvmordet, og alle utfordringene som møter de etterlatte. Dette gir selvfølgelig en klar kontekst til forestillingen, med fokus nettopp på den enes selvmord og den andres sorg og fortvilelse. Og det alltid nærværende hvorfor?

Over seks hundre mennesker tar sitt eget liv hvert år her i landet, og forekomsten av selvmord har steget over de siste ti årene. Tre fjerdedeler av dem er menn. I tillegg finnes det mørketall knyttet til ulykker og rus Selvmord er en vesentlig dødsårsak blant unge mennesker, og en god grunn til at forestillingen også er en del av Den kulturelle skolesekken. Samarbeidet med LEVE gjør at Eg er vinden ikke bare er en teaterhendelse, men også en plattform for å snakke om årsaker til og virkningene av selvmordet.

Jeg er for svaksynt til å overleve

Jon Fosses tekst er enkel og kort i språket, fylt med gjentakelser og slutter som den begynner: Spørsmålet hvorfor? og svaret, jeg bare gjorde det. Og uten riktig å vite hvorfor. Teksten kan møtes konkret, om en person i en båt som tenker tilbake på vennen som er borte i dypet, og snakker til den døde i tanken og med munnen – et retrospekt. Eller den kan være metaforisk, med båten og havet som bilder på livet, det skremmende og truende, som tross alt det gode, fører til undergangen. Og tankene føres mot avstanden mellom livslyst og dødstrang. Båten er i begge tilfeller et fartøy, en bevegelse fra et sted til et annet, selv om båten står helt stille på scenen. Den både er og er ikke, er festet til ett avgjørende øyeblikk, mellom det å være og være borte. Båten bærer et fravær av konkrete hendelser og steder. Ordene mellom personene veksler mellom fortvilelse og avstand, nærhet og glede, fellesskap og tap, mellom det som er vanskelig og umulig å snakke om. 

Det stille året, og årene som knirker

I Verdal er scenen dominert av båten. Et stort hvitt teppe henger fra taket på baksiden, går under båten og er festet på ripen på framsiden. Teppet og teaterrøyken gir rom for lysspillet i de ulike situasjonene. Den ene (Terje Ranes) og Den andre (Tore B. Granås) sitter, står og går på dekket. Det begynner rolig, de to snakker vennlig og balansert til hverandre, til tross for at det handler om den enes valgte død. Den ene snakker om at redselen for døden førte til døden. Den andre peker på alt det gode som finnes, men fylles også selv av redselen for det mørke og håpløse. Intensiteten øker gjennom forestillingen, blir mer og mer emosjonell, før den avsluttes helt rolig. Terje Ranes i rollen som Den ene, framhever det fjerne ved karakteren, som i sin tilstedeværelse likevel ikke er der. Dette dempete spillet møtes av Tore B. Granås som Den andre, med en innledende undring over det ufattelige og henimot en stadig økende redsel og fortvilelse. 

Teatersjef og regissør Nora Evensen forsøker å skape mer bevegelse på scenen enn den statiske teksten kanskje gir, fra det rolige mot et crescendo, der Den ene ender i skyggen, mens Den andre roper i angst og ensomhet mot blinkende lys og høy musikk. Avslutningsvis faller tempoet og ender stille, de to sittende på ripen med tekstens gjentakelser av hvorfor og jeg bare gjorde det. Musikken ligger som en stadig puls i bakgrunnen og intensiteten økes og dempes ettersom det utvikler seg på scenen. Lyset skifter langsomt styrke og farge gjennom forestillingen, inntil den også lyner til 

Den tomme båten glir loddrett til jords

Eg er vinden på Turneteatret i Trøndelag er en alvorlig og intens forestilling. Jon Fosses tekst er mangesidig og ikke konkluderende, og dette gjenspeiles på scenen. Ensemblet har lykkes med å gi publikum et rom å møte den vanskelige tematikken i. 

Eg er vinden er samtidig en del av et prosjekt, som strekker seg utover det sceniske, for å gi publikum mulighet til å nærme seg, fatte og snakke om det ufattelige. Da går det an å tenke at forestillingen begynner en time før teaterhendelsen: Introduksjonen med LEVE gjør at publikum allerede har fått reflektere over temaet før de kommer inn i salen. Og for ungdommene som skal snakke om dette i klassene sine varer forestillingen videre etterpå. Og så er det å håpe at denne åpenheten kan bidra til å hindre nye selvmord.

Mellomtitlene ii tekjsten har anmelder fra Tor Ulvens Forsvinningspunkt (1981), red. anm..