«I sør er vi åpne»

I intimsalen i Kilden teater og konserthus er scenen foran amfiet fylt av et gult landskap. Scenografien består av flere hundre kilo med teaterskum og

I sør har de sjøen

av Dæhlin/Haven

Tekst og regi: Maritea Dæhlin

Scenografi, lyddesign og kostyme: Kaja Haven

Skuespillere: Ragnhild Meling Enoksen og Khalid Mahamoud

Lysdesign: Tormod Carlsen

Dramaturg: Endre Sannes Hadl

Kilden teater, 26. oktober 2021

fremstår som en egen installasjon i rommet. Den store, etasjevise klumpen er som fryst i et øyeblikk, idet det ser ut til at den skal ese utover gulvet. Det minner om isolasjonsskummet man ser i bygninger, men også skummet som har blitt så populært i ASMR-videoer – som man kutter i med skarp kniv for en auditiv, sensorisk opplevelse. Fra taket er det montert en huske som skuespiller Khalid Mahamoud allerede svinger i når vi kommer inn i salen. På hans høyre sitter skuespiller Ragnhild Meling Enoksen, og de er begge iført ton i ton pologensere og leggings i gult. Kostymene minner om det tøyet man ble påkledd som barn, for å ha under overtrekksdressen før man skulle ut og leke i snøen. Over anlegget spilles det en viselignende melodi bestående av gitar og plystring som kjennes både lystig og melankolsk på samme tid, og gir en svak assosiasjon til Tarantinos bruk av western-musikk.

Fra den svingende husken forsøker Mahamoud å beskrive hvordan det er å dele noe med noen som er langt unna – så langt unna at de er som en liten prikk eller et sandkorn. Og videre hvordan det er å skulle ønske seg at denne personen faktisk ble til et sandkorn. Språket her oppleves metaforisk. Enoksen sitter ved siden av og repeterer deler av setningene som sang til melodien.

Et kunstnerisk samarbeid spleiset av Kilden Teater

I sør har de sjøen er et samarbeid mellom scenekunstner Maritea Dæhlin og arkitekt og billedkunstner Kaja Haven – hvor førstnevnte har hatt ansvar for manus og regi og sistnevnte for scenografi, lyddesign og kostyme. De to kunstnerskapene har vært utgangspunktet for prosjektet, og det er første gang Haven og Dæhlin arbeider sammen. I tidligere scenekunstproduksjoner av Dæhlin har formatet gjerne vært soloforestillinger hvor hun selv har stått på scenen. I førsnakken i Kildens foaje la hun til at dette også er første gang hun arbeider med skuespillere og hun selv befinner seg «bak» scenen. Haven har det siste året fungert som huskunstner på Kilden, hvor hun blant annet stod for scenografi og kostyme til Erasmus Montanus. Når det kommer til I sør har de sjøen likestilles de to kunstnerne gjennom å presisere at dette er et arbeid av Dæhlin/Haven.

Det er utfordrende å sette ord på hva forestillingen omhandler, noe som også fremkommer av programteksten: «Forestillingen er ikke en historie fra A til Å, slik som en vanlig dag heller ikke er lineær. Ting skjer plutselig, vi går inn og ut av situasjoner, de avsluttes ikke, men lever med oss og påvirker oss videre». Teksten oppfordrer oss til å være tilstede, lytte og la tanker og følelser oppstå – hvilket minner om en inngang til en meditativ tilstand. Der Dæhlins performative lydinstallasjon I guess you have a lot of questions.A bedtime story hadde solidaritet som et tematisk omdreiningspunkt, er det ikke lett å spore et tematisk utgangspunkt for I sør har de sjøen. Dramaturgisk er forestillingen fragmentert, og tar sikte på å ta oss inn og ut av hverdagens ulike spor og opplevelser. Det er et fokus på språkets materialitet ved å repetere ord og setninger, anvende ulike språk og formidle episodiske tekstsnutter. Fraværet av et klart omdreiningspunkt og den fragmentariske strukturen gjør at forestillingen har en veldig åpen form, til tross for rommets klare innordning i scene/sal-skillet.

Havet gjør oss åpne

I den første halvdelen av forestillingen tar jeg meg i å undre hva «sør» er. Er det Sørlandet – hvor jeg nå befinner meg? Eller det globale sør? Er det et geografisk sted eller en tilstand? En liten sekvens i det fragmentariske landskapet gir delvis svar på mitt spørsmål. Enoksen sitter i en bredbent positur med en elektrisk gitar i fanget og akkompagnerer musikken over anlegget på famlende vis. Hun har et litt stivt smil, med blikket hvilende på oss. Litt lengre borte på den gule klumpen ligger Mahamoud med et lignende smil. De repeterer vekselvis setninger som:

Så mye godhet, frisk luft, the openness

In the south there is openness

Havet gjør oss åpne i sør, i sør er vi gode

In the north it’s hard to breathe

Så endrer teksten etter hvert karakter, og de beskriver at det er i sør det nå er vanskelig å puste. Det begynner å bli trangt i sør, det er ikke plass til flere. «In the south of the north it’s hard to breathe». Dette åpner et lite tolkningsrom for meg hvor innhold og kontekst for forestillingen smelter sammen i en kritikk av den såkalte åpenheten og godheten «sør i nord». Samtidig har denne teksten mer enn ett betydningslag og rommer dermed flere forståelser av hvor «sør» kan være.

Det er imidlertid ikke alle tekstfragmentene som fungerer like godt for å åpne opp for assosiasjoner og tolkningsrom. I sekvensene som særlig utforsker oppbrytning av setninger eller variasjoner over en enkelt handling, som det å bruke en salatslynge eller sette på vannkoker, kjenner jeg meg fortapt i forestillingens åpne form. Personlig foretrekker jeg å bli avkrevd en aktiv tilskuerposisjon, hvor man ikke forventer en entydig mening, men i enkelte av forestillingens sekvenser kjenner jeg at det er utfordrende å koble seg på tekstens innhold og vendinger. Et paradoks som preger deler av forestillingsopplevelsen min, er følgende: Tematisk er I sør har de sjøen i en så stor grad åpen at den omhandler alt som en hverdag måtte romme. Samtidig oppleves mange av tekstfragmentene for lukkede til at de tillater et større assosiasjonsrom. Dette gir en distanse, hvor forestillingens elementer ikke helt klarer å nå meg der jeg sitter på fjerde rad i salen.

Hva er det mest absurde du har opplevd?

Jeg vil likevel hente frem en del av forestillingen som resonnerte i meg. Mahamoud spør sin medspiller: «Hva er det mest absurde du har opplevd?» Enoksen sitter og lener seg bakover, i en positur som ser ut til å være ubehagelig å holde over lengre tid. Hun svarer at det mest absurde hun har kjent på er å være så sliten at hun ikke orker å bry seg. Å være så sliten at alt hun vil er å sove, samtidig som hun frykter det som vil skje etter søvnen – å våkne. Det gule endrer temperatur i lysdesignen til Tormod Carlsen. Lyset dempes og landskapet skifter fra å være en innbydende øy på en solfylt dag til å bli en obskøn masse i ostepopkulør. Hun legger seg på massen med hodet sitt nede i et hull, slik at vi ser en hodeløs kropp som går i ett med det gule. Her blir jeg sittende å kjenne på angsten som en hektisk og tidvis absurd hverdag kan utløse. Det er i denne sammenblandingen av det banale og svært menneskelige at forestillingen faktisk beveger noe i meg.

(Publisert 29.10.2021)