På tide!

«It’s not like the normal cinema», sier Vicki Bennett introduserende til det feststemte publikummet i foajeen før vi skal inn til KinoKammer. Et

Kinokammer

For My Abandoned Left Eye (2021) av Lasse Marhaug, 30 minutter

Gone Gone Beyond (2021) av People Like Us/Vicki Bennett, 70 minutter

Black Biox teater, Store scene, 14. oktober 2021

adaptert, lavskuldret konsept med pause og unummererte sitteplasser. Allerede før første snutt, merker jeg en ny bruk av teaterrommet som alternativ og inviterende visningsplattform for ellers utilgjengelig lyd- og videokunst. KinoKammer er kanskje en kjent form for noen, men for meg føltes det som premieren på Et togs ankomst på La Ciotat stasjon av Limueré-brødrene, fra 1895. Et dokumentarisk filmklipp som angivelig fikk det utrente publikummet til å løpe ut av salen fordi de trodde toget kom kjørende mot dem på ekte. Vi får se hvordan VR-generasjonen håndterer det.

Post-kapitalistisk science-fiction-støyfilm

Lasse Marhaug var førstemann ut med sitt verk For My Abandoned Left Eye (2021). Marhaug er kjent fra elektronika- og støymusikkscenen, men debuterte i 2019 med sin første kortfilm. Denne kvelden presenterer han det han kaller en post-kapitalistisk science-fiction-støyfilm. Og Lasse gir hva Lasse lover. I den første repeterende sekvensen, virker den enkle lysbordanimasjonen med aske og brent papir, å gå bakover i tid eller implodere i seg selv. Lydeffektene virker også å bli spilt baklengs. Hele bildet gir en følelsen av å reise tilbake til begynnelsen, der en ny sjanger og den subtile fiksjonen kan starte.

Med abrupte sekvenser og kliniske overganger mellom bildene har Marhaug satt sammen en serie som kan oppleves som om katastrofen er nær. Det er støymusikken som skaper narrativet og fremdriften. Sammensetningen er enkel og grov, fra choppy stop-motion til landskapsbilder uten bevegelse. Musikken manipulerer måten jeg leser stillbildene på i stor grad. Et av eksemplene på dette er tikking og intense rumlelyder under fremvisningen av enkle, dokumentariske bilder fra en t-banestasjon i Oslo. Det gir de verste assosiasjoner, uten mer enn et hint til bomber og terror. Det er taktilt, utprøvende og effektfullt enkelt. Jeg lurer aldri på hvordan Marhaug har arbeidet med de gjennomskuelige effektene. Jeg får heller tid til å lure på hva sammenhengen i denne scrapbooken om undergangen er.

Mens støylandskapet øker i intensitet, kommet også potensialet i kammeret til sitt uttrykk. Sitteplassene i midten som først lignet et puteromm i barnehagen, gjør at jeg kan bevege meg fritt fra posisjon til posisjon. Andre publikummere blir deler av utsnittet. Surroundanlegget hjelper på den immersive kinoopplevelsen, samtidig som den forvirrer dritten ut av enhver da det er vanskelige nakkebevegelser som skal til for å få med seg alt. Til tider virker det som å sitte på et tog i full fart og se neon-noir-settene fly forbi i full fart. Det er en fin oppvarming til det som skal komme etter pausen. Sånn sett er Marhaug i sitt rette element med en konsertlignende form. I teaterrommet får det også en varietéinspirert vri.

Paradoksal-buddhistisk, nygotisk klippekollasj

Vicki Bennett er en britisk pionér innen audiovisuell kunst, og kan kalles trekkplasteret for kvelden. Under kunstnernavnet Poeple Like Us har hun fått med seg animatør Peter Knight i et timelangt mashup-eventyr hentet og forvrengt ut av filmhistoriens arkiver. Til forskjell fra Marhaug sin film, blir jeg mer fascinert av det tekniske ved kollasjen. Det hektiske tempoet gir liten ro til å undres over sammenhengen. Det betyr heller ikke så mye. For da gjenkjennelsesverdien fra popkulturen er stor, er dette nok til at jeg forsvinner helt inn i illusjonen. Noen ville kanskje kalt det billige montasje-triks og enkle referanser til klassikere. For meg ble det en generøs og upretensiøs titteopplevelse.

Gone Gone Beyond begynner med stille, tente lys. Kino(grav)kammeret får noe iscenesatt ved seg, da seansen drøyer ut i det uendelige, og vi stirrer forhåpningsfullt rundt oss. Når vindpustene i lydlandskapet omsider blåser ut samtlige kubbelys på lerretet, hopper filmen fra katakomben og over til en lang gang med projiserte klipp fra apokalypse-, krim- og krigsfilmer. Bennett tar opp tråden fra Marhaug sin støyfilm. Slik henger programmeringen fint sammen. Stemningsbruddene blir gjennomgående i Gone, Gone Beyond mens den intermediale reisen hopper fra stil til stil og sjonglerer mellom filmsjangre.

På tross av den gotiske og stillferdige introduksjonen, tar det ikke lang tid før filmskaperen viser seg fra en vimsete, humoristisk side. Det morsomste kollasje-øyeblikket er uten tvil kollisjonen mellom den viltre novisen Maria fra filmmusikalen The Sound of Music, som synger seg uanfektet gjennom helikopterangrep på helikopterangrep med napalm fra kultklassikeren Apocalypse Now!. Disse to vidt forskjellige dramaene har gjennom People Like Us funnet veien inn i hverandres bildeunivers. Videre får diverse fredelige, borgerlige aktiviteter som ballett, tedrikking og hesteveddeløp flere besøk av atombomber og post-traumatiske stresslidelser. Mønsteret er tydelig. Menneske og samfunnsmonstrene møtes til duell i et spetakkel som likner dommedagsprofetiene fra den kalde krigen. Det er noe periodebevisst og gammelmodig over klippingen og materialvalget til Bennett. Det blir heldigvis ikke uaktuelt.

Kaleidoskop-ironisk hjertesutra

Mantraet som dukker opp på skjermen fra tid til annet er «It’s time». I starten nikker man anerkjennende uten å helt forstå hva det skal bety. Om det er hentet fra hovedinspirasjonen for filmen, den buddhistiske teksten Heart Sutra, er jeg usikker på. At «form er tomhet og tomhet er form» — setningen som Bennett selv trekker frem fra den buddhistiske teksten — er åpenbar, da kollasjen er en grandios showreel av forskjellige teknikker og formeksperimenter. Men med påstanden «It’s time» — og det senere tillegget «…that stops us», er det noe uklart hva som menes. Er det et ironisk stikk til hennes egen klippeprosess eller drar hun oss gjennom en egen kaleidoskopisk versjon av filmhistorien for å si at vi skal se framover og ikke bakover? Akkurat den frasen ligner mer på et motivational quote, og traff ikke helt i mine grunnvoller.

Etter en slik tidsreise følte jeg meg som Mads Mikkelsen sin filmentusistiske karakter Leo, fra Nicolas Winding Refn sin 90-talls-slager Bleeder. Leo lever og ånder for film, der det surrer filmsekvenser og -referanser i hodet på ham non-stop. Det var både oppløftende og engasjerende å se teknisk godt arbeid i en annen kunstform enn jeg vanligvis ser, og jeg tok med meg disse bildene inn i kvelden. Sammen med det avslappede publikummet var dette et event jeg gjerne kunne fylt flere kvelder med. Så om du er filminteressert eller feststemt eller bare likeglad, får du komme deg til Black Box teater og Kinokammer. Det er på tide å komme seg ut for å starte en rolig pleie av det sosiale livet. Det er ingenting som stopper deg.

(Publisert 14.10.2021)