La meg få sørge

Vi er i et samfunnshus en mørk novemberkveld. Lyset er konstant på, det er grelt. Spilleplassen er midt på gulvet. Publikum er plassert rundt på alle

Vi er krigere

Av Monica Isakstuen

Regi: Trine Wiggen

Scenograf: Ingrid Tønder

Kostymer: Ane Aasheim

Lysdesign: Yasin Gyltepe

Musiker og komponist: Jonas Bjerketvedt

Dramaturg: Elin Grinaker

Østfold Internasjonale Teater, urpremiere 12. november 2021

fire sider, i to rekker, på samfunnshusets flekkede, godt brukte stoler. Et stort beige teppe markerer scenen. Publikums stoler er beige, skuespillernes stoler er røde og de er plassert mellom oss i publikum. Det er nært og intimt – og nådeløst på et vis.

I Vi er krigere møter vi karakterene «Jeg» (Marte Magnusdotter Solem) og «De andre» (Bhkie Male, Mona Huang og Vanja Kern Vestenfor). Karakterene har ikke navn og det er ingenting i teksten som forteller oss hvor vi er.

Kostymene er klær unge mennesker går i, men har effekter som skurrer litt. «Jeg» har myke hverdagslige klær i grått og svart, men sko med høye hæler som ser litt pyntete ut. Det gir karakteren et flertydig preg. Det samme gjelder en av «De andre», Vanja Kern Vestenfor, som har en paljett-topp under en stor ytterjakke. Det åpner også opp tolkningsrommet og skaper spenning.

Jeg og de andre

Teksten er organisert i ti episoder. I en av de første episodene forteller «Jeg» om et brudd og en avskjedsreplikk:

Avslutningsreplikken min?

Ja, det du sa da du gikk, sier han.

Nei … sa jeg noe?

Ja, sier han.

Du sa du egentlig var en skikkelig gladjente.

Det kan jeg ikke huske, sier jeg.

Det kan du ikke huske? sier han. Men du husker vel hva JEG sa?

Nei? sier jeg.

Jeg sa at det er du faen ikke, ler han.

En gladjente?!?

Du har da for faen aldri vært noen gladjente.

Nei, Marte Magnusdotter Solem er ikke akkurat noen sprudlende gladjente når hun forteller dette. Hun er sår og smilende. Det er som om hun forklarer og nesten unnskylder seg både overfor oss i publikum og «De andre» (som er tre). I den påfølgende episoden er «Jeg» en mor som er på sirkus med sønnen sin. Hun forteller at de sitter på de billigste plassene langt unna manesjen. «Jeg» virker skamfull over å være fattig. Isakstuen har i andre tekster tematisert omsorgssvikt, eller angsten for å komme til kort som forelder. Det dukker også opp her. I en episode like etter beskriver «Jeg» en begravelse. Vi aner at noe forferdelig har skjedd, eller kan skje. Det er hele tiden noe stort og farlig i verden som karakterene i stykket kjemper for å holde på avstand. Livet blir i stykket nærmest en krigstilstand, der tittelen spiller på at karakterene – eller kanskje også vi i publikum – er krigere som kjemper for eget liv og lys. Det er en konstant krig mot et truende mørke og tilintetgjørelse på mange plan.

Bekjennelser

Historiene, eller anekdotene, til «De andre» er sterke og såre. De framstår som bekjennelser. En (Bhkle Male) forteller om å bli forlatt som lite barn og beskriver det å ikke bli sett av moren som en psykisk mishandlingsstrategi. En (Vanja Kern Vestenfor) forteller at moren satte henne på gangen hvis hun ikke spiste opp maten sin og at hun kalte henne ei bikkje. En (Mona Huang) forteller en grotesk historie om hvordan han dreper en venninne med en slaktepistol uten å forstå hva det er han har gjort. De tre skuespillerne forteller lett og enkelt om disse brutale opplevelsene. Karakterene framstår som sympatiske mennesker som er skremmende vanlige. Vi får små glimt inn i tragiske skjebner.

Det foruroligende

Regissør Trine Wiggen, som også selv er skuespiller, er god på personinstruksjon. De fire på scenen utstråler eierskap til tekst og framføring. Spillet er enkelt og nedpå. Skuespillerne er på scenen hele tiden. «Jeg» har ofte gulvet alene med sin tekst, mens «De andre» sitter på de røde stolene sine. De henvender seg til oss i publikum og til hverandre. Regi og spill møter smertepunktene teksten formidler uten å bikke over til voldsomhet eller overspill. Balansen er hårfin og presis. Det voldelige er like under overflata. Det er som om vi aner det forferdelige under en nesten transparent, beskyttende overflate.

Musiker og komponist Jonas Bjerketvedt er også på scenen hele tiden. Han har skapt musikk som også underbygger det uhyggelige og truende. Han balanserer mellom stillhet, eller nesten stillhet, og et, noen steder, nesten uhørlig skurr. Det er noe der, noe forstyrrende, noe som alltid minner en på det truende. «Jeg» sier i stykket: «Det er så ekstremt mye bråk i hodet, så mange ord, historier». Det musikalske skurret konkretiserer dette på glimrende vis.

På samfunnshuset

Østfold Internasjonale Teater presenterer seg som et teater som vektlegger scenekunst i det offentlige rom og stedspesifikk scenekunst. Til Vi er krigere møter vi oppi foajeen i teatret før vi inviteres inn i en ventende buss. Vi blir fortalt at vi skal til et lokale som ofte brukes for å markere livsbegivenheter som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Etter en kort kjøretur ender vi ved dette samfunnshuset som heter Fjellheim. Denne typen samfunnshus finnes over hele Norge, det er et typisk norsk sted. Men for erfarne publikummere som teateranmeldere ofte er, er ikke dette særlig oppsiktsvekkende. Hvis man har opplevd teaterforestillinger på turné, er det nettopp slike steder som er helt vanlige spillesteder rundt om i landet. Stedet fungerer likevel godt som spillested for dette stykket, det gir en intimitet som kler materialet. Og ja, det litt slitte samfunnshuset tilfører en slags tristesse som gir karakterene motstand når de kjemper for å beholde verdigheten i sitt eget liv.

Omsorg

Flere av Isakstuens tekster tematiserer relasjoner mellom foreldre og barn. Den svært sterke sceneteksten Se på meg når jeg snakker til deg er et eksempel. Her er det konfronterende møter mellom et jeg og en datter og et jeg og en sønn. Som i Se på meg når jeg snakker til deg møter vi i Vi er krigere et jeg som oppleves som mislykket som omsorgsperson, eller som opplever seg selv som mislykket. Gjennom teksten jobber «Jeg» med og mot en intens selvforakt. Det er nettopp denne ambivalensen som skaper spenning, åpenhet og sårhet. Tekstens ti episoder åpner opp mot historier og anekdoter der vi aner karakterer med et svært problematisk liv.

Selve strukturen i teksten bygger opp under dette åpnende. En replikk bygger på den neste gjennom assossiasjoner og utvider slik tekstrommet. Her er et eksempel:

JEG

Er ikke det fra en film?

DE ANDRE

V: Er ikke ordene dine fra en bok?

B: Kommer ikke fortellingene dine fra en tv-serie?

M: Fra en syndsbekjennelse?

V: En lykkeundersøkelse?

Tekstprosessen

Isakstuen forteller i et intervju med dramaturg Elin A. Grinaker i forestillingas program at prosessen med å skrive dette stykket startet da hun holdt skrivekurs for unge og voksne på rusinstitusjoner. Hun stilte deltakerne spørsmål som: «Hva betyr navnet ditt?», «Kan du huske den første ferien din?» og «Hva slags kosedyr hadde du som liten?» Dette forteller hun at hun har tatt med seg inn i skriveprosessen som en åpning mot materialet.

I stykket kommer det fram at en av mødrene som dukker opp i en av karakterenes historier, hadde en kinesisk tatovering der det sto «En gang var vi krigere». Isakstuen sier i intervjuet at dette er tittelen på en film hun så for lenge side. Den handlet om urfolket i Australia som havnet i fattigdom og rusproblemer i det hvite, australske samfunnet. Et spørsmål om mulig trøbbel med rettigheter da stykket skulle oversettes til tysk, gjorde at tittelen ble Vi er krigere.

Humor

Tematikken i stykket er dypt alvorlig. Forestillinga tar godt vare på dette smertelige i teksten som kan være knyttet til tapsopplevelser, død og omsorgssvikt. Skuespillet er åpnende og konfronterende. Det er kanskje dette åpnende og sårbare, ja det som oppleves som noe ærlig, som gjør oss mottakelige for humoren i stykket også. Vi ler høyt flere ganger på tross av det smertelige og alvorlige. Det oppleves befriende. Nettopp latteren i dette fellesskapet som teateret er, gir en helende effekt. Helhetsopplevelsen rundt Vi er krigere rammer inn og åpner opp på samme tid nettopp det enormt fantastiske og risikable ved tilværelsen. Det blir et helende rom og et rom for å sørge.

(Publisert 15.11.2021)