Noen skal dø på Hamar

Hamar sentrum er pyntet med både trær og lys til jul. Gjennom gågata møter man småbarnsfamilier som leker i snøen og feststemte

kjøkkenheisen

Av Harold Pinter

Oversatt av: Morten Krogstad

Regissør: Ingjerd Egeberg

Medvirkende: Sofie Huijs og Julie Bjørnebye

Scenograf, kostymedesigner: Kristing Bengtson

Lysdesign: Olav Nordhagen

Produsent: Ingrid Hundsal

Dramaturg: Jørgen Strickert

julebordgjengere. Juleidyllen mangler kun en nisse eller to for å være komplett. Ambiensen endres drastisk når man går gjennom den nakne betong-gangen til Teater Innlandets scene og setter seg i en mørk teatersa

Mens lyset sakte skrus på høres trommer i rask takt. Tro mot Pinters tekst, sitter Gus og knytter skoene mens Ben leser avisen. Men i denne settingen er de kledd i nissekostymer, og Ben leser Hamar Arbeiderblad. Trommene følges så av en dissonant synth, og film noir-følelsen fyller salen når scenerommet blir synlig. Det er et grått kjellerrom med to skitne senger vi er kommet inn i. Bakre vegg er delt av en trappeoppgang, men ingen kjøkkenheis er å se.

Forankres lokalt

Ingjerd Egeberg har i sin regidebut ivaretatt klassikeren fra 1957, men satt settingen til Hamar og til nåtiden. To leiemordere sitter i et klaustrofobisk rom og venter på oppdraget sitt. Den ene blir stadig mer utålmodig mens de snakker om alt mulig annet. Gus vil gjerne se Storhamar spille kamp etter at oppdraget, noe Ben setter seg imot. Med dette blir det klart at det er to nisser som har gått gjennom Hamars juleidyll på vei til en ikke like idyllisk jobb. Er det noen på Hamar som ikke har livets rett? Videre mener Gus de har vært i området før, at de har gjort en jobb på Lillehammer. Ben er uenig i også dette, men en kommentar om at de burde ha gjort en jobb der utløser humring i salen.

Den lakoniske og gjentakende samtalen mellom Ben og Gus går sin gang. Følelsen av at noe ikke stemmer er godt opprettholdt av de to skuespillerne Sofie Huijs (Ben) og Julie Bjørnebye (Gus), som begge deltar i Teater Innlandets program for utvikling av unge talenter innen scenekunst. De bærer forestillingen fra start til slutt, men absurditeten kunne vært noe spissere. Etter hvert høres lyder fra trapperommet hvor det viser seg å være en skjult kjøkkenheis. Stadig kommer det matbestillinger ned til kjelleren. Ordre som de to kollegene ikke har mulighet til å imøtekomme.

Ben blir etterhvert mer og mer rigid og kontrollerende i takt med Gus’ manglende tålmodighet og misnøye. Gus forholder seg til dette etter beste evne, men kommer stadig med krassere kritikk mot deres oppdragsgiver. Med aktørenes spillestil blir det tydelig at Ben merker seg denne kritikken og blir heller mistenksom. Personlig savner jeg et mer abstrahert preg, men grepet tydeliggjør maktkritikk og fungerer godt i helheten. Når Ben opplever å ikke bli hørt skriker hun gjentatte ganger, nesten manisk. Føyelighet kommer heller ikke gratis.

Vår tids kjøkkenheis

Innslag av kjente sanger fungerer som brudd i den time-lange forestillingen, eksempelvis Coolios «Gangsters Paradise» og «Candy Shop» av 50 Cent, som begge har fått en renessanse i sosiale medier. Når konvolutten med 12 fyrstikker blir kastet ned trappen utløser dette en fysisk sekvens satt til kjenningsmelodien til James Bond. I en kampsportaktig koreografi som vekker minner fra serier fra barndommen, som Totally Spies eller Kim Possible, blir kostymer kledd av og på, senger kastet på for å lage barrikader og pistoler blir ladd både to, tre og fire ganger til publikums begeistring.

Når de to kollegene skal gå igjennom dagens oppdrag sammen, gjøres dette til toner og bevegelser av en verdensomspennende dance challenge. Ben danser feilfritt, Gus trenger tenkepauser. Er TikTok vår nye, klaustrofobiske kjeller? At kjøkkenheisen er skjult for publikum kan tolkes dit hen, og viser også til de usynlige algoritmenes funksjon som premissleverandør. Forestillingen, under paraplyen Teater Innlandet Ung, er tydelig bevisst sin målgruppe, og valg av regissør er på ingen måte tilfeldig.

Stykket ender slik det skal; mens Gus er ute av rommet får Ben beskjed om at offeret kommer inn døren om få øyeblikk. Hun roper at partneren må komme og gjøre seg klar, uten svar. Gus kommer ned trappen, strippet av sitt kostyme og andpusten. Ben sikter på Gus, de to kollegene stirrer forferdet på hverandre og scenen går i svart. Publikum forlater salen til Per Asplins «Hei hå, nå er det jul igjen». Vel ute igjen har ikke juleidyllen gått noen steder, men man ser seg litt ekstra om etter noen i nissedrakt.

Egeberg og Teater Innlandet gir publikum en godt gjennomarbeidet, underholdende forestilling, i en ramme som både tilgjengeliggjør og aktualitetsorienterer en klassiker for et ungt publikum.

(Publisert 15.12.2021)