Med materialene som ledetråd

Silje Sandodden Kise har satt sitt preg på en rekke forestillinger både i det frie feltet og i institusjonsteatre de siste årene. Hun jobber som scenograf,

kostymedesigner og skapende scenekunstner, og fikk nylig Pernilleprisen 2020 for arbeidet sitt. Her ble særlig arbeidet md konsertforestillingen Sustain trukket frem, hvor scenografi og kostymer var laget av gjenbrukt plast og plastsøppel. Kise har utforsket bærekraftig materialbruk og design i egne scenografiske uttrykk i flere prosjekt de siste årene, i tillegg til at hun har engasjert seg i hvordan hele feltet kan bidra til bærekraft gjennom kunnskap og et bevisst forhold til ressursbruk. Vi møttes på kontoret hennes i Bergen en regnvåt dag sommeren 2021 for å snakke om kunstnerskapet hennes, om materialer som trigger for kreativitet, og om scenekunstens – og særlig scenografers – ansvar og muligheter til å arbeide med bærekraftige materialer og gjenbruk. 

Hvordan vil du beskrive arbeidet ditt som scenograf? 

– Scenografien er en visuell dramaturgi, en grunnforutsetning for en forestilling. Jeg jobber både i det frie feltet og på institusjoner, med manus og med devising. Men egentlig jobber jeg ganske likt uansett. Scenografien kommer ikke etterpå, men sammen med utviklingen av et regikonsept. I Sustain, for eksempel, ble forestillingen utformet av en regissør, to komponister, og meg. Vi skapte dramaturgi, narrativ og scenografi sammen. 

Plastsøppel som scenografi

Når ble bærekraft sentralt i arbeidet ditt? 

– Vi hadde et forprosjekt til Sustain i 2014, og premiere på Festspillene i Bergen i 2017. Det var Bodil Rørtveit som tok initiativet, hun ville lage en forestilling om klimakrisen og overforbruk. Følelsen da vi skrev søknader på den tiden, var at det var litt vanskelig å si direkte at vi skulle jobbe med miljø og klima. Vi ville ikke at det skulle oppfattes som at prosjektet skulle være instrumentelt og ikke hadde verdi som et scenekunstuttrykk. Her synes jeg det har vært en stor utvikling de siste syv-åtte årene.

Gjennom arbeidet med Sustain begynte jeg å tenke veldig bevisst på egen praksis. Vi bestemte oss for at vi ville lage så mye som mulig av plastsøppel og gjenbruksplast. Så da gikk jeg rundt og samlet søppel i et år eller to, og ble veldig bevisst på valgene av materiale. Jeg gjorde mange andre prosjekt samtidig, og etter hvert ga det litt bismak når jeg jobbet med mer vanlige prosjekt samtidig med bærekraftsprosjektet. Jeg har blitt mer og mer bevisst på materialbruk gjennom prosessen med Sustain, og har prøvd å ta det med videre og bruke det som kunstnerisk og kreativt grep. At det ikke bare handler om praktiske valg, men at det også er med på å påvirke hvordan jeg tenker kunstnerisk og hva slags konsepter jeg lager. 

Utfordrende for enkeltkunstnere

– Jeg har ikke kommet til det punktet at jeg kan gjennomføre alle forestillinger 100 prosent bærekraftig, sier Sandodden Kise, og fortsetter. Det er en del initiativ i scenekunstfeltet internasjonalt med databaser slik at man som designer kan gå der og få svar, men den enkelte kunstner har ikke tid, kapasitet og ressurser til å gå i dybden på hvert eneste materiale. Da blir det et overskuddsfenomen. Man kan ikke forvente at enkeltscenografer skal ha tid til det, selv om jeg mener scenografer må sette krav til verkstedene om at teatrene bruker sin kompetanse til å kunne komme med den type materialkunnskap. I England har de laget en Theatre’s Green Book, i Norge et Grønt veikart. Veikartet er litt mer på et overordnet nivå. 

Ja, det er mer fra arrangørsiden i det norske veikartet.

– Jeg tenker vi må få til mer internasjonal utveksling, sånn at de som lager database kan ta hensyn til lokale forhold. I Norge brukes for eksempel mye aluminium i teaterproduksjon, som skal være mer bærekraftig her fordi den er produsert på vannkraft. Eller som på det Vestnorske Teateret, hvor de bruker AluFlex, et slags modulsystem som tas fra hverandre og settes sammen igjen, som moduler i Lego. Det blir litt svinn, men mye mindre enn å ha mye nytt materiale hver gang. 

Internasjonale impulser 

Hvem henter du inspirasjon fra internasjonalt? 

– Jeg har snakket mye med en australsk scenograf, Tanja Beer. Hun har en PhD i «Ecoscenography» og har startet en bevegelse innad i scenekunstfeltet, med Facebook-side og blogg. Her har hun intervjuet ulike scenekunstnere internasjonalt, inkludert meg om Sustain, og har nylig skrevet bok om emnet, Ecoscenography – an Introduction to Ecological Design for Performance.   

Beer snakker om scenekunstproduksjonen i flere faser, og at du tenker helhetlig om kretsløpet i forproduksjon, produksjon og etterproduksjon. Hvis man tenker på materialer allerede når man skal utvikle konseptet, så vil man ta helt andre valg enn hvis man lager et konsept først og så skal velge mest mulig bærekraftig. Og allerede til å begynne med må man tenke på hva som skjer med materialene etter at produksjonen er over. 

Lar seg lede av materialene

Sandodden Kise kjente til Tanja Beers modell da Sustain ble skapt, men var allerede opptatt av hvor materialene kom fra.  

– En del av konseptutviklingen vår ble å skaffe materialet. Vi spurte folk i Bergen om de hadde små elektriske plastleker som ikke ble brukt lenger, og samlet inn flere kasser med leker. Samtidig var det en måte å få publikum til å engasjere seg i forestillingen, fordi de ville se sin leke på scenen. Men vi hadde ikke noen plan for hva vi skulle gjøre etterpå, så vi har noen kasser med plastleker stående. 

Da jeg jobbet med Jeff Pedersens produksjon Jølster Hotell, så var stoffet på veggene brukt sengetøy, mye av det fra asylmottak. Det meste av kjøkkenutstyret er brukt fra asylmottak, mens kostymene er nye fra asylmottak. Jeg var i kontakt med asylmottakene og dro dit for å hente materialer, så det var mer materialet som ledet meg enn at jeg bestemte meg for hva jeg skulle ha og prøvde å finne det. I forestillingen ønsket jeg å bruke modulsystemet, men det hadde vi ikke råd til, som en liten aktør. I stedet brukte jeg ubehandlet tre, som er lettere å bruke til noe annet

etterpå. 

Forskjeller i feltet

En ting jeg ville spørre om er hvordan du opplever forskjellen mellom det frie feltet og institusjonene. Hvor vil du si det er mest driv for å produsere bærekraftig eller jobbe med bærekraft? 

– Det går mye på individnivå både i det frie feltet og på institusjonene. Institusjonene er jo et større maskineri, mens et prosjekt i det frie feltet er mitt eget ansvar på godt og vondt. Jeg blir stående alene med veldig mye, som gjør at jeg kan ha kontroll ned til den minste detalj, men det betyr også at jeg må gjøre alt selv eller skaffe folk selv. Det er mye lettere for meg å jobbe med å komme så nær helt gjenbruk og bærekraft som mulig for eksempel i en forstilling som Røyst. Fordi bærekraft var tematikken i forestillingen kunne jeg også bruke mye tid på å skaffe alle plagg fra gjenbruk, klippe opp og sy om paljetter fra Fretex og nerde ned til minste detalj. 

Det kan jeg tillate meg når det sammenfaller med tematikken, men det er vanskelig å forsvare en sånn type arbeidsprosess overfor et institusjonsteater hvor mye skal produseres på kort tid. Da er jeg mer avhengig av at de gjør bærekraftige valg i innkjøp av materialer. Og så er det viktig for meg å stole på at hvis jeg sier på produksjonsmøte at jeg er opptatt av bærekraft, så får det betydning. Det er også initiativer innad i teatrene, og noen teatre begynner å sette klausuler i kontraktene om at man skal velge bærekraftige løsninger. Vi kunne sikkert gjort bedre valg på en del områder, men det er bedre å begynne i det små og jobbe mot en best practice.  

Økende bevissthet

Dette er en liten avsporing, men også i forskningslitteraturen kan man spore den ildsjeleffekten i kommunenes arbeid med klimaomstilling og klimatilpassing. Hvis det sitter folk i administrasjonen som har interesse for fagområdet og for å bruke kommunens kapasitet på det, så skjer det mye mer på klimaområdet. 

– Ja, for det handler om individer. Men så handler det også om at den kollektive bevisstheten om det er mye større enn den var for noen år siden. Og informasjonsdelingen er større. Jeg håper at det går an å få til en struktur der ildsjeler i Tromsø, Kristiansand og Oslo ikke skal bruke masse energi på å finne ut av de samme tingene, men at noen har satt seg inn i isopor, noen i malingstyper, noen impregnering – at vi kan samle det i en database der vi får svar på flere spørsmål.

Jeg er litt skuffet over at man ikke gjorde et arbeid på det under korona. I stedet for å permittere kunne institusjonene for eksempel satt to teknisk ansatte fra hvert teater til å forske på materialene i tre måneder – tenk hvor utrolig mye man kunne gjort da. Vi frilanskunstnere har ikke noen som betaler oss for det, så da blir det litt frivillig arbeid fra vår side. Jeg vet at institusjonene er overarbeidet og heller ikke egentlig har ressurser, men de har mange som er fast ansatte som jobber med materialer til daglig. Men der tror jeg det skjer ting også, for eksempel gjennom NTO. Jeg prøver å holde meg oppdatert, men det er ikke alt jeg ser. 

Hedda-seminar og bærekraftsrapport

Kan du si litt om det arbeidet du har gjort med Norske Scenografer i Creo, og hvor det startet? 

– Det var litt fordi Ingvild Holm laget et utkast til en nettside for resirkulering av scenografi, sammen med studentene på Akademi for Scenekunst. Så ble det snakket om i Norske Scenografer (nå heter det Norske Scenografer i Creo), og det ble spurt om noen hadde lyst til å holde et innlegg på Heddadagene. Jeg presenterte Sustain, Ingvild Holm presenterte nettsideideen, og leder for verkstedene til Nationaltheatret og Riksteatret var med på diskusjon. Etter hvert ble det en prosjektgruppe med meg, Ingvild, Hege Pålsrud m.fl. Vi fikk en del midler fra Kulturrådet til å gjøre et researchprosjekt, hvor jeg og Hege skrev en rapport. Hun laget en spørreundersøkelse til alle NTO-teatrene hvor hun spurte om materialbruk og hva som skjer med materialene etterpå; om de blir gjenbrukt, kastet, sortert eller ikke. Svaret var egentlig at de overhodet ikke gjenbrukte så mye de skulle ønske, og at det var tre ting som hindret dem i dette. Tid, at ikke de som ansatte hadde tid nok. Lagringsplass, som har vært nedskalert pga. økonomi ved teatrene, og derfor kan man ikke sette ting til side og bruke igjen når man trenger de. Og hvis de prøvde å legge ting ut på Finn.no ble de avhengige av at noen kunne hente i et veldig begrenset tidsvindu. Det er billigere å kaste enn å ta ting fra hverandre og formidle det videre. 

Hege skrev om dette i rapporten som vi presenterte på et nytt seminar på Heddadagene i 2019, og jeg skrev om internasjonale eksempler på materialformidling. Et gammelt, veletablert senter i New York, et i Berlin, et i Paris, og en nettside i London. Det alle sier er at man må tenke flere ulike bransjer sammen hvis man skal få til en sånn type sirkulærøkonomi – jo flere ulike bransjer, desto større sjanse for å få et system som også er økonomisk bærekraftig. Det kan ikke være det enkelte teateret sitt ansvar, men et felles samfunnsøkonomisk ansvar. Hvis alle scenekunst- og designaktører i en region vet at man har et kretsløp hvor ting kan gå inn og ut, så vil det være en næringsvirksomhet. I Berlin er det kunstnere som står for det, men man kunne sett det mer fra et nærings- og samfunnsperspektiv, med en prismodell som gjør at små aktører med liten økonomi har andre vilkår enn en stor eller offentlig aktør. 

Initiativer lokalt 

Er det noen konkrete initiativer som tenker på sånt nå? 

– Bergen kommune utlyste midler i en scenekunst-pool hvor produsentselskapet Syv mil fikk tildeling. Ett av målene er å lage en nettbasert plattform som kan fungere som delingsportal for utstyr og materiale, slik at ikke alle kompaniene må kjøpe utstyr selv. (Siden intervjuet ble gjort har dette prosjektet også fått støtte av Kulturrådet og Vestland fylkeskommune. Det ledes av Syv mil under arbeidstittelen Swap, og vil presenteres fysisk på Cornerteateret samt digitalt 5. januar 2022, journ.anm.).  

Er dere da delvis inspirert av det som skjer internasjonalt, eller er det noe som kommer herfra? 

– Det er flere ting som har skjedd samtidig. Bergen kommune har utlyst penger, og Syv mil har vært interessert i å lede dette. Og så er det jo inspirert av de tingene jeg skriver om i rapporten, men her starter man med en nettløsning. Det er enklest å starte der, så kan man se hvordan responsen er. Det er gjort forsøk i Norge med Facebook og Finn.no, men personlig tror jeg ikke det er nok å tenke formidling gjennom nett. Man kan jo tenke at det å levere scenografi til gjenbruksstasjoner og få det resirkulert er vel så bra som at noen andre bruker det til et kunstprosjekt, men ut fra det jeg har lest om avfallshåndtering bruker du mer ressurser på å resirkulere og lage nye materialer enn hvis du bare kan gjenbruke materialene direkte.  

Jeg skriver mye om dette i rapporten, bl.a. om sirkulærdirektivene til EU. Nå er det enda mer driv i den store internasjonale politikken. Scenekunstfeltet har en veldig liten andel av den totale ressursbruken i samfunnet, og mange sier at det ikke har noe å si hva vi gjør som er så små. Jeg tenker at hvis alle bransjer gjør noe, så må det være bedre enn at de minste aktørene sier det bare er opp til andre å fikse det. 

Mest mulig fra minst mulig

Hvordan er det med turnévirksomhet og transport? 

– Jeg har et personlig dilemma rundt dette med å være frilanskunstner og å ville orientere seg ganske bredt i feltet, for da vil jeg jo gjerne jobbe mange steder. Det er ikke det at jeg har sagt nei til så mange jobber, men jeg merker at jeg sliter med å aktivt søke jobber steder hvor jeg vet at jeg må fly. Det er også lettere å jobbe digitalt nå på grunn av korona. Før pandemien har vi jobbet på mail og over telefon, men det som er nytt nå er at teatrene har flere modellmøter digitalt. Jeg er redd for at vi bare skal gjøre det, for vi trenger også hands-on-møter, men det gjør det mulig å jobbe sammen med færre reiser. 

Når jeg jobber på institusjonsteatrene så sier jeg at jeg gjerne vil jobbe med ting de har på lager, og endre tegningene til kostymer basert på hva de har på lageret. Jeg jobber med å formidle det overordnede konseptet og få de som jobber på de ulike avdelingene til å forstå at det er mange måter å komme til målet, slik at vi kan forandre og tilpasse det vi har fremfor å alltid lage alt fra bunnen. Så jobber jeg også med å få mest mulig effekt fra minst mulig. Det er annerledes på Store Scene på DNS enn i en liten black box. 

Det virker som mye jobb og research å tenke så mye på materialvalg, men det er gjerne noe man må gjøre uansett? 

– Ja, man må jo det. Jeg bruker mer energi på det enn hvis jeg bare kunne bruke det første og beste, men det jeg syns det gir meg andre idéer enn det jeg ellers ville fått. For eksempel i det snølandskapet jeg lager nå til Barna fra Frostmofjellet (forestillingen hadde premiere på DNS 4. desember, journ.anm.), er det masse sceneskift mens en gruppe barn beveger seg fra nord til sør i Sverige. Når jeg tenker på hvordan jeg kan skape det med minst mulig, så gir det meg noe annet enn hvis jeg skulle skapt et gigantisk snølandskap. Det blir mer en utfordring til meg selv som jeg jobber med å løse. 

Fra plast til kongler

Som scenograf blir Sandodden Kise inspirert av å jobbe med ulike materialer. 

– Jeg er glad i å finne et materiale, eller objekt, slik som plastsøppel i Sustain. Det syns jeg er veldig spennende, og det blir en slags bonus at materialene blir en trigger for kreativiteten. I den siste forestillingen jeg har laget med Bodil Rørtveit og regissør Ingrid Askvik, Røyst – eller Bodil slutter med innestemme, var konseptet at Bodil og en lydtekniker skal kunne pakke hele scenografien i kofferter og reise på turné med tog.

Derfor ble koffertene et av de viktigste elementene i forestillingen. I løpet av prosessen begynte vi å snakke om kongler og hvordan barn kan bygge en hel verden av kongler. Det endte med at Bodil har to kofferter på scenen: den ene er full av kostymer og rekvisitter, og den andre er full av kongler. Der er det et FN der alle representantene er kongler, og et demonstrasjonstog hvor publikum kan skrive sine egne slagord. Så de blir på en måte publikum. I tillegg laget jeg en kjole av kongler til Bodil, som en skogens gudinne. Den er en slags kommentar til plastkjolen jeg laget til Sustain, så de blir en slags motsetninger. Utfordringen med kostymet er at det skal kunne tas av og på, og være et funksjonelt plagg som Bodil kan ta på seg på scenen mens hun synger, og ta den med seg i en koffert på turné. Her er det masse praktiske problemstillinger, og i fjor hadde jeg en assistent, Julie Jensen, som gjorde veldig mye av knytingen til kjolen. Det er vanvittig mye jobb i kjolen – billig i materialer, dyr i arbeidstid. Men jeg syns det er verdt det, for den er blitt noe helt unikt, veldig taktilt og lydlig. 

Den blir på en måte både scenografi og kostyme på samme tid? 

– Ja, det blir i dette å skape mye med lite. At du får den ned i en koffert, men når du tar den opp er den en helt egen verden, og lager et univers som er større enn seg selv.

*

Syv mil arrangerer innspillsmøte via Zoom i samarbeid med Proscen, 5. januar kl. 17.00

Her er link på Proscen.no: https://proscen.no/2021/12/13/5-januar-innspillsmote-om-digital-baerekraftig-plattform-swap/

Samme event på Facebook: https://fb.me/e/VoFNMPqU)